Ikke siden Arve Moen Bergset ga ut «Arvesølv» i 1987, har jeg hørt en så klokkeklar vokal fremføring av gamle folkeviser som her. Vinbyggjene Sondre Bratland og Ingeborg Bratland får bare ha meg unnskyldt.
Kim Rysstad kommer fra Rysstad i Setesdal, men bor nå i Stange kommune. Foruten andreplassen i Stjernekamp i 2019, har han to Melodi Grand Prix-deltagelser bak seg. De fem albumene han har gitt ut siden debuten i 2007, er derimot norsk folkemusikk. At han nå gir ut et litterært og musikalsk prosjekt fra denne arven, fra stedet han vokste opp – i fotsporene til flere nære slektninger – er ikke overraskende, men desto mer hyggelig.
Jeg vil tro det har betydd litt for utgivelsen at nettopp tradisjonsmusikken og dansen fra Setesdal i 2019 kom på Unescos liste over immateriell kulturarv.
[ Går rettens vei for å stanse konsertserie med Harry Potter-musikk ]
Under huden
Tekster på dialekt har for lengst blitt anerkjent i populærmusikk-kulturen, men folkemusikken må fremdeles kjempe om medienes og folkets oppmerksomhet. Med 40-åringen Rysstad har norsk folkemusikk fått en ung, moderne og godt kjent ambassadør, som tilfører den gamle tradisjonen nytt blod med sin egen og særegne stemme og tolkning. Bak stoffet i setesdalsbunaden banker likevel hjertet for det gamle uttrykket også. Hvem skulle vel trodd det da han var tenåring?
Selv om Rysstad vokste opp midt i smørøyet for felespill, dans og kveding på dialekt, var han lenge uinteressert i dette. Popen ble prioritert, helt til han fikk jobben med å digitalisere lydbånd på Agder folkemusikkarkiv.
En dag han satt med et bånd der Birgit Rike Lund kvedet et stev etter hans slektning Jon Bjørgulvsson Rysstad, krøp plutselig ordene og tonene han så langt hadde holdt på en armlengdes avstands, inn under huden og snart helt inn i hjertet. Amerikanske Whitney Houston var vel og bra, men dette var jo hans egen dialekt – med tekster ofte skrevet av nær familie, og toner så vakre at tårene spratt.
Først gikk Rysstad i lære hos Kirsten Bråten Berg. Deretter begynte han å studere folkemusikk, og lærte enda mer av Agnes Buen Garnås, Ånon Egeland og Ellen Nordstoga. Da var det ingen vei tilbake.
---
Album: Folkemusikk
Or Setesdal
Kim Rysstad med gjesteartister/musikere
Ta:lik, 2022
---
Tårer og smil
I åpningslåten «Grevevisa», virker det som Rysstads stemme og felene til Trym Bjønnes og Daniel Sandén-Warg er samstemte instrumenter. Den lille «knekken» i stemmen, ornamentikk på fagspråket og «krull» på dagligspråket, er ikke like markant som hos gamle kvedere, men likefullt kledelig.
Repertoaret på Or Setesdal får fram både tårer og smil, sorger og gleder. I «Hjartesut», satt sammen av to ulike stevtoner, hører vi: «Fysst eg site no her og skodar, eg ser at verdi er full av blomar. Der er adde farga på blom og blad, men i hjartet bryt det ein lengt so hard» Det minner om livets harde realiteter. I «Bånsullar», derimot, finnes trygghet og trøst: «Engla små og kvite ivi vogga svive. Veiptar fluga av ditt kinn med den vesle vengjen sin, så lisle boa får sove».
I salmen «Frykt mitt barn» synger Kim Rysstad duett med Kirsten Bråten Berg. Et klart høydepunkt. I beskrivelsen av salmen i boka, minner sangeren selv om at salmene «er ein av dei største bolkane i den vokale folkemusikken». Rysstad innrømmer at det har sittet langt inne for ham å synge slike salmer, fordi han har vært redd for at han ikke kunne stå inne for tekstene. Når han omsider gjør det, høres det ikke ut som han vegrer seg for noe som helst.
Med salmenes helt sentrale rolle i folkemusikken, og tekster om hvordan gudstro og kristenliv har preget menneskenes liv i denne tradisjonen, kunne jeg i en dokumentarisk produksjon som dette tenkt meg et par salmer til.
Tekster på dialekt har for lengst blitt anerkjent i populærmusikk-kulturen, men folkemusikken må fremdeles kjempe om medienes og folkets oppmerksomhet
— Olav Solvang
[ Unni og Brith holdt forholdet skjult i mange år: – Kristne var kanskje verst med pekefingeren ]
Fordommer
Boka i prosjektet presenterer historiene og folkene bak de 12 visene, men også hvordan sangeren har oppdaget disse stevene og diktene. Oversettelsen av enkelte dialektord viser at dette ikke bare handler om å høre, men også forstå.
At Kim Rysstad – ifølge informasjonen som følger utgivelsen – har opplevd kritikk fra folkemusikk-puritanere fordi han synger disse gamle sangene litt for fint, er trist. At noen er mer opptatt av å konservere og beskytte en gammel oppskrift enn å åpne dører og vinduer så en slik kulturskatt blir viden kjent, vitner om sneversyn og manglende forståelse for at musikk gjennom alle tider har utviklet seg.
En trøst for Kim Rysstad bør være at flere andre artister og musikere tidligere har gjort sitt for å gi denne utrydningstruede kulturarven nytt liv, blant annet ved å gi den et tidsaktuelt preg sammen med artister fra andre musikksjangere. Slik blant annet Sigbjørn Bernhoft Osa spilte med Saft i Holmenkollen og Knut Buen med Gåte på Roskilde. Men også slik Annbjørg Lien, som snart gir ut nytt album med fornyet felemusikk fra Setesdal, har gjort sammen med ektemannen Bjørn Ole Rasch.
Folkemusikken er for spennende og mangfoldig til å bli gjemt bort på museer. Den lyder bra både med og uten bunad.
