Anmeldelse: – Fantastisk konsertopplevelse

«Mamma?» En bortkommen tenor står foran orkesteret, og speider prøvende ut i hovedsalen på Den Norske Opera & Ballett. Strykerne spiller dirrende tremoli oppover i registeret, og mannen roper igjen på mor. Tenoren har hatt en dårlig dag, viser det seg. Ikke bare har han drukket for mye av den sterke vinen, men han har sviktet kjæresten sin og deretter skjelt henne ut etter noter når hun konfronterer ham med utroskapen. Og nå vil en sjalu ektemann ta livet av ham attpåtil. Det kan vel knapt bli mer typisk for høyromantisk italiensk opera?

Fra Wagner til Verdi

Operaens italienske aften ble en fantastisk konsertopplevelse i sin helhet. En god programmering ga oss velkjente høydepunkt fra italiensk romantisk operatradisjon fra 1800-tallet, men unngikk likevel de største operasviskene. Tenoren Freddie de Tommaso overbeviste som følsom italiener, og operaorkesteret under ledelse av James Gaffigan var i storform. Størst forventning var likevel knyttet til hvordan Lise Davidsens ville utforme de italienske operaariene. På samme måte som filmskuespillere blir «castet», blir sangere gjerne plassert i en bestemt type rolle utfra stemmekvalitet, teknikk og spesialisering. Lise Davidsen er ofte omtalt som en Wagner-sopran, men har likevel gjort så forskjellige ting som Beethoven, Strauss, Sibelius og Grieg – og på denne konserten altså de italienske komponistene Verdi, Puccini og Mascagni. Det er mulig at Davidsen ønsker å ikke begrense seg helt til en sjanger og en karakter så tidlig i karrieren. Det kan være et klokt valg for å få utvikle ulike aspekter av sangstemmen, men fallhøyden er også større fordi det er vanskelig å gjøre alt repertoar like godt. Men heldigvis: Davidsen leverer. Jeg er riktignok usikker på om det italienske repertoaret er optimalt for henne – hun har definitivt den nødvendige kraften for ildfull lidenskap og smerte, men i noen partier blir vokalklangen litt lukket og mister derved noen uttrykksnyanser i det åpne italienske språket. Men når klangen åpnes opp, er stemmen og musikaliteten noe av det beste jeg har hørt: tindrende fylde, kraft og vilje, nærvær og sårbarhet. Særlig åpningen Vissi d’arte («Jeg har levd for kunsten, for kjærligheten») fra Puccinis Tosca er magisk, til jubel fra publikum. Lise Davidsen har noe eget.

---

Konsert

Den Norske Opera & Ballett, 03.09.21

«Store stemmer: Lise Davidsen og Freddie de Tommaso.»

Italiensk aften, utdrag fra operaer av Verdi, Puccini og Mascagni

Medvirkende: Lise Davidsen, Freddie de Tommaso. James Gaffigan, Operaorkestret.

---

Stram musikalsk ledelse

James Gaffigan gir mye som dirigent og vet tydelig hva han vil med musikken i stort. Allerede i den talende ouverturen fra Verdis Skjebnens makt får vi en forsmak på hva konserten vil bringe av lumske farer og sødmefylt kjærlighet. Operaorkesteret svarer på Gaffigans oppfordring med en vakker og variert klangbehandling, men den musikalske utformingen oppleves for kontrollert til å kunne løfte taket – de smektende melodifrasene synger ikke helt fritt, og de musikalske kommentarene mangler noen dynamiske nyanser for å støtte følsomme melodier og solopartier. Gaffigan er dyktig på å få frem kraft og styrke, men han glemmer litt den lavmælte og romantiske italieneren. Og en så stram taktering har neppe eksistert sør for Milano.

Overbevisende og overraskende

Der Davidsen og orkesteret ikke alltid oppfyller den italienske stereotypen (på godt og vondt), gjør Davidsens sangerkollega det til gangs. Det personlige uttrykket når kanskje ikke alltid helt ut til publikum, men Tommaso viser seg solid plassert i den italienske operatradisjonen med en vakker tenorklang uten press, og med smått klagende ansatser som vitner om operakarakteren(e)s dramatisk skjebne. Med så fremragende utøvere kan man kun kritisere detaljer, for som helhet er dette solid og mer enn det. En overraskelse kom imidlertid i ekstranummeret, hvor orkester og sangere tok oss med på en svipptur til Østerrike og Franz Lehárs operette «Den glade enke». Den musikalske utformingen ble et overraskelsesmoment i seg selv­ – for i dette repertoaret kom det frem elementer som ville kommet godt med i deler av det italienske repertoaret også. Duetten mellom sangerne var sjarmerende lettbeint, med humor og eleganse. Det virket enkelt, nesten improvisert scenisk, der de tok hverandre i hånden og sang ut mot sitt publikum. De musikalske frasene i orkesteret fikk her strekke seg ut under Gaffigan, med levende utforming av dynamisk frasering og tempo innad i hver frase. På et så høyt nivå er det lite å utsette på noe, og Davidsen er fortsatt «one of a kind». Men ekstranummeret avslører også at utøverne utrolig nok har et enda større uttrykksregister å utforske, der de kan lete frem det uventede også i det italienske repertoaret. Jeg bare gleder meg til fortsettelsen.