Anmeldelse av «Nær folk»: Klimaperspektivet mangler fullstendig

Jan Bøhler skrev bok i fjor om sitt politiske prosjekt. Den het Østkantfolk, og jeg omtalte den positivt med tittelen «Bøhlers metode». Når Bøhler nå gir ut ny bok, er beskrivelsen av prosjektet stort sett det samme. Men nå skal han begrunne hvorfor dette er et Senterparti-prosjekt. Derfor er Trygve Slagsvold Vedum på besøk i Bøhlers bok. Det er gjort lite for å sy den besøkendes tekster sammen med groruddølens.

Bøhler og Vedum har en del til felles som politikertyper. De liker å dra ut for å snakke med vanlige folk, og de viser genuin interesse for dem de snakker med. Det er ikke noe de gjør for å demonstrere sin folkelighet. De er sosiale som mennesketype. Men de betrakter seg også som folkets tjenere. De skal representere folket, ikke drive karriere for seg selv.

---

Sakprosa

Jan Bøhler og Trygve Slagsvold Vedum (medforfatter):

Nær folk.

Cappelen Damm 2021

---

Oppgjør med karrierepolitikk

Noe av det mest interessante i boken er Bøhlers oppgjør med karrierepolitikere. De som legger vekt på å holde seg inne med de som kan gi dem posisjoner, og derfor bruker mer tid på å jobbe internt i apparatet enn å komme seg ut blant folk. Bøhler har jo også hatt sentrale posisjoner i Arbeiderpartiet. Men han mener selv han ble holdt utenfor de indre sirkler, fordi han tok selvstendige standpunkter og prioriterte arbeid på grasrota i Groruddalen.

Så ble han etter mange år på Stortinget ikke renominert av Arbeiderpartiet. Dermed gjorde han sitt sensasjonelle sprang over i Senterpartiet, som belønnet ham med førsteplass på lista i Oslo - en plass som i alle fall på det tidspunktet lå an til å bringe ham tilbake til Stortinget.

Det var mange som mente han dermed fikk et forklaringsproblem. Hvorfor var Senterpartiet bedre egnet enn Arbeiderpartiet for en politiker med Bøhlers meninger og metoder? Hva har en utpreget bypolitiker å gjøre i et parti som profilerer seg som bygdefolkets parti mot sentralmakten? Uten at det sies rett ut, må vel det sies å være bokens prosjekt.

Hva har en utpreget bypolitiker å gjøre i et parti som profilerer seg som bygdefolkets parti mot sentralmakten?

—  Erling Rimehaug

[ Bøhler og Vedum ut bok sammen: Tar et oppgjør med Frp ]

Groruddalen som fraflyttingsdistrikt

Et av grepene er å tegne Groruddalen som et fraflyttingstruet distrikt glemt av sentrale politikere. Et distrikt som ikke får hardt tiltrengte statlige arbeidsplasser (det vil si NRK), og som ikke får de samferdselsprosjektene de ønsker seg. Dermed kan kamp for en bydel i hovedstaden framstilles som en del av kampen for distriktene.

Kampen mot den sentraliserende politireformen kan også bli felles. Bøhler vil ha lokale politifolk tilbake Groruddalen, og Vedum vil gjenopprette nedlagte lensmannskontorer. Lokalpatriotisme kan også være et samlende grep. «Nær folk» sier noe om at beslutninger skal tas nært dem det gjelder.

[ Fordommene mot Sp polariserer ]

Kaller Arbeiderpartiet fjernt fra folk.

Som kontrast setter så Bøhler opp «Fjernt fra folk», som altså handler om politikk som utformes ut fra teorier i en verden fjernt fra vanlige folks virkelighet. Det er langt på vei merkelappen han setter på sitt gamle parti, mens Senterpartiet roses for å forholde seg til den konkrete virkeligheten.

«Den kampen for nasjonalt eierskap og mot privatisering som jeg fronta i Arbeiderpartiet, er ganske i tråd med politikken til Senterpartiet», sier han. Han var en slags opposisjonsleder mot Jens Stoltenbergs reformpolitikk for tjue år siden. Ironisk nok står det partiet han forlater nærmere det han den gang kjempet for.

Bøhler har også vært kontroversiell i deler av Arbeiderpartiet for sitt syn på integrering av innvandrere. Han setter søkelys på slikt som gjengkriminalitet, narkotika, tvangsekteskap, sosial kontroll og parallellsamfunn. Han tar til orde for at det må stilles krav og for at politiet skal ta mer tak. Men prosjektet hans er inkludering, ikke ekskludering av innvandrerbefolkningen. Om Senterpartiet har mer å bidra med der, er uklart.

[ Han var regjeringens betrodde taleskriver: – I dette systemet styrer servilitet ]

Klimapolitikken mangler

Når denne boken lanseres to uker før valget, er det naturlig å se den som et bidrag inn i valgkampen, både for Senterpartiet og for Bøhlers kandidatur i Oslo. Vedums bidrag er noen kapitler om kjente saker fra Senterpartiets repertoar, som politireform, fylkessammenslåing, nasjonalt eierskap og beredskap.

Men ett tema mangler nesten fullstendig: Klimapolitikk. Vedum gjentar sitt engasjerte forsvar for dieselbil-eiere både i Oslo og distriktene, og argumenterer godt for at klimapolitikken må ta hensyn til hvordan det virker for de med dårligst evne til å bære byrdene. Og så skriver han noen få setninger om ny teknologi og at utslippene må reduseres. Det må være en feilvurdering å nedtone vår tids viktigste sak på denne måten.

[ KOMMENTAR: Vedum blir aldri statsminister ]

Rørende fortellinger

Teksten flyter ganske lett, med muntlig språk og mange eksempler. Dessuten har begge to bidratt med rørende fortellinger om sin slekt. Vedum forteller om farfaren, som fikk ny mor på farens dødsleie, og Bøhler har en dramatisk fortelling om en kvinne på bygda som ble skutt av jegere fra byen. Det bidrar til en bok som er lett å lese.

Jeg kan se at Senterpartiet og Bøhler følte et behov for denne boken. Men ellers har den ikke så mye nytt å bidra med.