03 December 2020



Nyheter

Bøhlers metode

Det holder ikke å snakke om innvandring. Vi må snakke sammen. Det er Jan Bøhlers metode.

1 av 2

Min første jobb for nesten femti år siden var som vikarlærer på en ungdomsskole i Groruddalen. Jeg ble blant annet satt til å ta meg av obs-klassen. Det var en tøff opplevelse. Guttene snakket for det meste om slåsskamper og hvor man skulle slå eller sparke for å skade mest mulig. Politiet kom på lærerrommet og orienterte om elever som var med i gjenger og drev med narkotika.

Innvandring var aldri nevnt som årsak til problemene. Naturlig nok. Alle elevene var etnisk norske. Det var sosiale og økonomiske årsaker som lå bak kriminaliteten. Og fortsatt vil jeg mene det er viktigst.

Innvandring

Men skjedde det likevel noe nytt da innvandrerne kom til Groruddalen noen år senere? «Fattern» til Jan Bøhler opplevde det slik. I likhet med sønnen var han en mann som engasjerte seg mye i lokalmiljøet og lokalpolitikken. Men på 80-tallet begynte han å føle at han ikke lenger fikk grepet på det som skjedde i bydelen, skriver Jan Bøhler i boken «Østkantfolk», som nettopp er kommet ut.

«Aldri var det snakk om noen fiendtlighet mot innvandrere, tvert imot. Det var snarere en bekymring for at det lokale fellesskapet ble oppløst», skriver Bøhler om sin far.

LES OGSÅ: Ap-veteran Jan Bøhler går til Senterpartiet

Jan Bøhler er en kontroversiell figur - og ikke mindre kontroversiell er han etter at han meldte overgang fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet. Boken hans kan oppfattes som en lansering av kandidaturet. Men det ville være dumt å avskrive det han har på hjertet av den grunn.

Problemene

Bøhler beskyldes av mange for å snakke ned Groruddalen og gi bydelen et dårlig rykte ved å fokusere på problemene der. Han blir også kalt innvandrerfiendtlig - noen ganger også rasist - fordi han påpeker problemene knyttet til kulturforskjeller.

«Jeg mener at å snakke klart om dette, er å være innvandrervennlig. Hvis vi virkelig bryr oss om våre medmennesker og ønsker dem en god framtid, må vi også evne å ta opp det som hindrer dem i å få det», sier han.

Det han snakker om, er blant annet gjengkriminalitet, kvinnediskriminering og æreskultur. Det er noe det etter hvert snakkes mye om, ikke bare av Bøhler.

Snakke norsk

Men Bøhler ikke bare snakker om innvandrere. Han snakker med dem. Han lar seg ikke skremme av ungdomsgjengen ved T-banestasjonen, men tar en prat med dem. Og lærer ofte mye av det.

Skal vi kunne snakke sammen, må vi snakke samme språk. Da er det en hindring at en del skoler øst i Oslo nesten ikke har elever med norsk som morsmål. Dermed lærer ingen norsk godt nok.

Dette er først og fremst til skade for innvandrerne, påpeker Bøhler. Manglende norskkunnskap hindrer dem i å ta del i samfunnet. Han etterlyser tiltak som kan endre denne skolestrukturen.

Inkludere

Bøhlers prosjekt er ikke å ekskludere, men å inkludere. Han vil ikke stemple innvandrere som et problem. Han vil være på lag med innvandrerne mot det som truer både dem og oss.

«Ytre høyre og Frps til tider aggressive og unyanserte hamring mot innvandrere har lenge satt en effektiv brems for en fornuftig debatt», skriver han. Den tidligere justispolitikeren er skuffet over alle justisministrene fra Frp, som han mener bare snakket om å begrense innvandringen når han tok opp konkrete tiltak for å bedre integreringen.

Men han mener også venstresiden gjør en tabbe når de lar frykten for å havne i bås med ytre høyre hindrer dem i å snakke høyt om problemene.

Politiet

Det Bøhler etterlyser, er likevel ikke mer snakk. Det er konkrete tiltak. Særlig er han opptatt av at politiet er blitt for sentraldirigert og byråkratisk. Og rettsvesenet altfor tungrodd. Dermed får de kriminelle gjengene i stor grad holde på i fred, og folk opplever at det ikke nytter å be politiet om hjelp. Det ødelegger tilliten til samfunnet.

I tillegg til kriminaliteten er Bøhler opptatt av tendensen til at det skapes lukkede klansamfunn, som ofte blir preget av en æreskultur. Og der unge, særlig kvinner, får for lite spillerom til å forme sin egen framtid.

Noe av dette får kriminelle utslag, som æresdrap, partnervold og tvangsekteskap. Også her svikter politi og rettsvesen, mener han.

Vanskeligere er det med holdninger og praksiser som ikke er kriminelle, men som likevel er skadelige både for samfunnet og innvandrerne. Vi kan nok stille forventninger og drive påvirkning. Men holdninger endres sjelden ved tvang.

Islam

Det er ingen tvil om at mange oppfatter sine holdninger og kulturelle skikker som religiøst begrunnet, som oftest i islam. Det er nødvendig å få problematisert. Muslimske ledere trenger å bli utfordret både til å skjelne mellom religiøse og kulturelle krav, og til å etterprøve hva som er rett lære ut fra vårt samfunns normer.

Bøhler tar ikke opp religionens rolle i boken. Det synes jeg er en svakhet.

Selv har jeg erfaring for at det går an å ha en rolig samtale om hva som er kulturelt og hva som er religiøst, og at det kan føre til at folk revurderer sine holdninger. Men det fungerer bare i en ramme av tillit og åpenhet.

En slik samtale blir vanskeligere når det stadig hevdes at islam i seg selv er problemet, og at islam ikke bør høre hjemme her i landet. Da gjør man folk til sine motstandere og lukker muligheten for at islam og religiøse ledere kan bidra til endring.

Snakke med hverandre

Vi må snakke om problemene som oppstår i et multikulturelt samfunn. Men viktigere enn å snakke om problemer, er det å snakke med hverandre. Jan Bøhler et godt eksempel på begge deler.

LES OGSÅ:

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter