Et velsignet prosjekt: Sikt mot stjernene og snu om på verden

Økonomi er hva du gjør det til. Dagens markedsatferd er ikke naturgitt. Vi som samfunn velger selv hvilke typer organisasjoner og relasjoner vi vil ha, og hvilke styringsstrukturer som skal gjelde. Høres dette kjedelig ut? Tvert imot, slike tanker kan være revolusjonerende. Og det eksisterer en bibel som kan geleide oss i denne retningen, i form av økonomen Mariana Mazzucatos siste bok, En ny økonomi. Hvordan månelandingen inspirerer til å endre kapitalismen.

---

Bok: Sakprosa

Mariana Mazzucato

En ny økonomi. Hvordan månelandingen inspirerer til å endre kapitalismen

Oversatt av Eivind Lilleskjæret

Res Publica, 2021

---

Det er ikke lite Mazzucato lover oss om vi blir med inn i denne nyorienteringen: et mer inkluderende samfunn, grønn produksjon, et sterkt helsevesen og en sunn alderdom. Hun er da heller ingen hvem som helst. Mazzucato har skrevet flere bøker og er spesialrådgiver for EU-kommisæren for forskning, vitenskap og innovasjon. Hun er medlem av ekspertpanelet i Norges forskningsråd og har inspirert flere rapporter fra norske sentrum-venstre tenketanker.

[ Mørkare thriller frå verkelegheita er knapt mogleg å oppdrive. ]

En ny, mer vågal kurs

Mange av dagens velmente grønne tiltak er bare justeringer av en kurs som ikke fungerer, påstår Mazzucato. Hun vil derfor ha oss til å se med nye briller på store enkeltstående prosjekt, (det kunne her hjemme for eksempel være Nord-Norge-banen og havvindutvikling). Noe slikt vil være sektorovergripende for hele samfunnet og derfor tjene mange gode formål samtidig. Dette kan ikke bare ses på som utgifter. Det offentlige må sette seg mye klarere mål.

Mange arbeiderparti-folk vil kanskje vri seg litt i stolen.

—  Andrew P. Kroglund

Mazzucato er derfor nådeløs der hun beskriver hvordan utstrakt bruk av «outsourcing» av tjenester har ført til at staten, og vi, har tapt både penger og kvalitet. Dette gjøres på effektivitetens alter, men det fører til dårligere produkt. Det gjelder ikke minst innenfor jernbanesektoren og innenfor helse og omsorg. Privatiseringen i helsevesenet fører til et altfor sterkt fokus over på inntjening, der pasienten er «kunde». Det offentlige taper dessuten viktig kompetanse på veien. Mange arbeiderparti-folk vil kanskje vri seg litt i stolen når de leser slikt, ettersom de har vært en pådriver for helseforetaksmodellen.

Mer aktiv stat

Vi står overfor store felles utfordringer i tiåret som kommer, med klima- og naturkrise. I tillegg har vi en helsekrise og en ulikhetskrise. Mazzucato vil derfor ha en nytenking om hva som er statens oppgave og den kapasiteten staten må ha, som en lærende organisme. Vi må styrke forholdet mellom det offentlige og det private.

[ I over ett år har Norge prøvd «ubåtlivet» – takler vi å gå i land? ]

Mazzucato bruker president John F. Kennedy’s store månelandingsvisjon som sin ledende metafor. Det var i sin tid et nærmest umulig prosjekt, men Kennedy lovet nasjonen og verden at USA skulle klare å sette en mann på månen innen ti år, til tross for at Sovjet-Unionen den gangen lå langt foran USA i kapasitet og kompetanse. Store ressurser og en fleksibel prosjektstruktur kom på banen. Det er denne type innstilling vi som samfunn nå trenger. Vi må spørre oss hvor vi vil. Men i stedet for å «dra til månen» på de viktigste samfunnsområdene, har staten de siste tiårene vært på bærtur, skriver Mazzucato.

En dose organisasjonsteori, en dose visjon

Forlaget Res Publica fremstår med en rød tråd i sine utgivelser. Det er politisk sakprosa, med sterke folkeopplysningsaspekt, og visjonære stemmer. Mazzucatos bok er en oppvisning i pedagogisk formidling av en bærende, visjonær idé. Men boka er gjentagende i partier, og derfor litt lærebokaktig. Sånn må det kanskje være, når vi skal gjennom en dose nytenkende organisasjonsteori?

Mazzucatos bok er en oppvisning i pedagogisk formidling av en bærende, visjonær idé.

—  Andrew P. Kroglund

Men ved endt lesing er det ikke noen tvil i dette hjertet: Denne boka må leses i alle samfunnsinteresserte leire, både av raddiser og konservative. Vi må tørre å ta mer risiko, og åpne for større statlige investeringer, litt etter mal fra Franklin D. Roosevelts storslagne New Deal på 1930-tallet. Det er nettopp dette vi nå ser klare paralleller til i president Bidens og USAs Green New Deal. Det samme gjelder for EU-kommisjonens president Ursula van der Leyens europeiske grønne giv (som Mazzucato har bidratt til som rådgiver).

Pave Frans

Her hjemme har Aps Espen Barth Eide trykket Mazzucato til sitt bryst og kalt henne for vår tids viktigste økonom. Men noen norske økonomer, og Civita, advarer mot hennes budskap, og mener hun forleder oss inn i fristelse, i form av for sterk statlig innblanding i økonomien. De mener at det hele koster for mye. Dette vil vi nok får høre mer om i den kommende valgkampen. Høyre skryter allerede av hvor mye de har kuttet i skatter slik at vi skal ha mer i lommeboka. Men mindre til offentlige prosjekt?

[ Heikki Holmås har skrevet et særdeles viktig innlegg i klimadebatten ]

Mazzucato viser til at Pave Frans har lært henne mye «om det akutte behovet for en økonomi som er orientert mot fellesskapets beste». Det er vel det det bør dreie seg om? Jeg nøler derfor ikke med å kalle Mazzucatos bok for et velsignet prosjekt!