Sammensatt stillhet

Komponisten John Cage vil for mange være kjent for sitt verk «4’33», som består av fire minutter og 33 sekunder der musikerne ikke spiller noen ting. Det kan selvsagt bare skrives et slikt stykke én gang, og det har derfor også en utenommusikalsk eller komisk dimensjon ved seg som bidrar til dets berømmelse. Men selve ideen er alvorlig nok: Hører man på stykket, vil man raskt finne ut at fullstendig stillhet ikke kan finnes og også at musikk egentlig kan bestå og oppstå av alle slags lyder.

Om man ser bort fra at Mika Takehara bruker lyd fra omgivelsene på innspillingene, er det likevel et par andre av John Cages stykker som er mer nærliggende å tenke på i forbindelse med hennes nye plate av året. Cage kjennetegnes jo ofte av tonale eksperimenter og også inngrep i selve instrument-mekanikken, men i 1948 skrev han de to små pianostykkene «Dream» og «In A Landscape», som begge kan sies å være en slags total fred i musikalsk form.

Master class

Mika Takehara har sin utdannelse fra Tokyo, men bor og arbeider i Sverige. Hun har en omfattende solistkarriere bak seg, som blant annet inneholder spill med Berliner Philharmoniker og Los Angeles Philharmonic Orchestra i tillegg til diverse svenske orkesterkonstellasjoner og japanske ensembler. I tillegg underviser hun blant annet ved universitetet i Kyoto og gir også master class-leksjoner i sine disipliner. Hun har derfor naturlig nok også deltatt på en rekke innspillinger, men har bare ett tidligere soloalbum bak seg, Thirteen Drums (2004), der hun tok for seg japanskskrevet slagverksmusikk.

Den nye plata ser ut til å favne komposisjoner Takehara har framført live i ulike sammenhenger, deriblandt en spennende tolkning av nevnte «Dream» av John Cage på vibrasjon. Med islett av elektroniske elementer inni lyden fra metallstavene, kan man kanskje si at det er en ganske annen dream enn Cages opprinnelige minimale, men fred kan vel komme i flere varianter.

Ulike lyder

Her er også en nydelig og «ren» marimbaversjon av Debussys «Dr. Gradus ad Parnassum», fremført med fabelaktig dynamikk og presisjon. Det vibrerende treverket gir assosiasjoner til følelsen av å komme over et stykke fredelig natur midt inne i en by. Sammenstillingen av ulike lyder er i det hele tatt noe av det mest interessante ved albumet. Et annet høydepunkt er versjonen av Luca V. Lorossos tre movements under tittelen «The Horizon»: «The Sunrise», «The Zenith» og «Song of A Child at Sunset». Disse sporene er en headset-opplevelse for vibrafon, marimba, synth og elektronikk, og viser dermed mer av Takeharas utforsking og studiolyd-estetikk. Hun tolker ellers verk av den yngre spanske komponisten Octavi Rumbau Masgrau og svenske Pär Lindgren.

Til tross for at Takehara her forholder seg til vestlige komponister, er det trekk ved tilnærmingen til musikken som sender tankene i retning det japanske. Det ene er konsentrasjonen i spillingen, som også kan beskues rent visuelt dersom man ser på framføringer av henne. Hennes spillestil er kalt «dansende» og man merker at de lange studiene under store japanske mestere sammenfattes i framføringsøyeblikkets kraft. Men også fascinasjonen for lyd i seg selv, i blandingen av field recordings og instrumentlyd, kan minne om både innstilling og metode hos en Ryuichi Sakamoto på hans mer ambiente, senere verk, selv om utfallet er ganske forskjellig.

Her er mitt øre, hva vil du jeg skal høre?

Silence inneholder mye vakker musikk. Plata er delt inn gjennom tre egenkomponerte spor som heter noe med «Silence» (‹Preludium (/Kodama)», «Interlude» og «Epilog»), som skaper en introduksjon, en overgang og en avslutning med tanke på resten av musikken. Takehara skaper interessante stemninger i en slags blanding av natur og teknologi, og benytter seg av sin egen kropp for perkussive elementer i tillegg til opptak av (egen?) stemme, t-banetog og annet i omgivelsene.

Muligens er albumet tenkt som et portrett av en state of mind assosiert til stillhet, eller et dokument av hennes solo-virke innenfor et tidsspenn. Eller kanskje begge deler?

Fordi plata nærmest består av ulike sett med musikk, kan man ta seg i å føle at man av må flytte fokuspunkt underveis: Hører vi her på fortolkeren og solisten Takehara, som for eksempel i Debussy-sporet? Når skal vi tune oss inn på hennes utforskning av lydlandskaper og ambiens? Når er vi inne i en miks av disse, slik som i Cage-bearbeidelsen?

En tredje vei

Slik sett er det kanskje tilnærminger fra litt ulike konvensjoner innen musikkfeltet som møtes på plata. På en side har man den klassiske musikkens og samtidsmusikkens måte å sette sammen et program for en solist på. Men på den annen side nærmer Takehara seg også albumkonvensjoner man kjenner fra en mer artistorientert del av musikken, det vil si at man hører etter den utøvende kunstner-komponistens tematiske tanker og ideer om lyd. Jeg oppfatter det slik at albumet lager seg en slags vei mellom disse, og om man velger å se positivt på det, skaper i alle fall metoden en interessant innramming for i utgangspunktet litt ulike stykker musikk.

Det kunne være interessant å høre ei plate der studio-utforskeren Takehara fikk utfolde og utvikle seg over et helt album, men på et annet plan er jo de mer solistorienterte numrene helt strålende utførte både håndverks- og formidlingsmessig, og noe som man ikke ville være foruten.