Anmeldelser

Men opp skal rinne, som solen skinne, Guds rike

Der Roxy Musics frontfigur Bryan Ferrys nye plate tegner opp et bilde av ei i høy grad sekularisert tid i Berlin på 1920-tallet, har en tidligere bandkamerat og medgrunnlegger i bandet samtidig sluppet et rent salmealbum. Er ikke Herrens veier ganske så uransakelige, tross alt?

Roxy Musics saksofonist og oboist Andy Mackay skal siden 90-tallet ha arbeidet med et verk basert på Bibelens salmer. Nå foreligger plata, med de tre sporene «Deep: Psalm 130», «Refuge: Psalm 90» og «Praise: Psalm 150». Her formidles salmistens tekster i et språk som inneholder sekvenser på hebraisk og latin, men først og fremst er holdt i 1600-tallets engelsk, slik det gjenfinnes i The Book of Common Prayer. Mackay sier han har vært interessert i å formidle disse salmene som strømmer gjennom vår kultur fra gammelt av, og det er også det han gjør fram til siste Amen, uten noen form for moderniserende mikk-makk.

LES MER: Bittersøtt høst-soundtrack

Popmesse

Det finnes en del progga messer eller religiøse rockeoperaer i pophistorien, og vi har flere eksempler på dette i det hjemlige 70-tall også. Et av de merkeligste og mest fascinerende verkene i sjangeren er kanskje det amerikanske bandet The Electric Prunes sin psykedeliske Mass in F Minor fra 1968. Anbefales sterkt!

Termen post-rock er i og for seg blitt en egen musikalsk sjanger, men om vi bruker den i aller mest bokstavelig mening, beskriver den Andy Mackays verk ganske godt. Dette er på en måte tradisjonell musikk, som et oratorium med kor og Tsjekkias Nasjonale Filharmoniske Orkester bak hovedsangeren Harry Day-Lewis. Han synger forresten også i en sterk kirketradisjon med veldig lite «typete» vokal, noe som i stedet flytter fokuset over på tekstformidlingen. Samtidig trekker albumet seg unna sjangerklassifisering ved at det tilføres synth-elementer, Phil Manzaneras (også Roxy Music) gitar og selvsagt Mackays eget saksofonspill. I sum ender man med et slags mildt eksperimenterende neo-klassisk lovsangsverk.

LES MER: Rune Grammofon jubilerer

Lite rockestjerneaktig

Hans tidligere bandkamerat Bryan Ferrys plate av året overrasker ved å overføre Roxy Musics glitrende og forførende art rock-eleganse til en helt annen tids musikalske uttrykk. Men mye av fascinasjonen ved dette knyttes naturligvis fortsatt, og på sedvanlig pop-vis, til en enestående artists karisma. Noe av det fine ved Andy Mackays salmeprosjekt derimot, ligger i at det er så uhyre lite rockestjerneaktig. Det dreier seg i stedet om solid musisering og kjærlig håndverk i store teksters tjeneste.

At ting kommer fra litt uventet hold mellom oss mennesker, ser jo nærmest ut til å være et bibelsk prinsipp i seg selv. Sånn sett er det kanskje bare naturlig at det er en tidligere glamrocker fra et hedonistisk rockeband som leverer noen av årets viktigste påminnelser om sentrale og grunnleggende trekk ved lovsang og musikk til bruk i kristen sammenheng.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser