Det er ikke bare Smalltown Supersound som fyller år i år. Rune Kristoffersens etikett Rune Grammofon feirer 20 år og 200 utgivelser med utgivelsen av jubileumsboka Let’s Put It to Music – 20 Years of Rune Grammofon. Jeg har møtt musikkelskende amerikanere som stort sett kjenner til én ting om norsk musikkliv, og det er at vi har plateselskapet Rune Grammofon: «You guys have got so much exciting going on!».

Litt av hvert

Som i tilfellet med dagens hovedsak her på siden, gir det anledning til å spørre seg hva det egentlig er som skaper noe som utenfra oppfattes som et fenomen, en scene, i musikklivet og hvor mye enkeltpersoner med ­visjoner har å si i det hele.

Det er sikkert tusen ­ulike svar på det. Det er til å begynne­ med heller kanskje ikke helt opplagt hva som binder artist­ene til Kristoffersen sammen, for her finner man electronika, jazz, ambient, støy og samtidsmusikk, art pop- og rockebeslektede uttrykk, i en artistliste som spenner fra Maja Ratkje og Hedvig Mollestad Trio til Supersilent. I så måte blir kanskje nettopp denne sjangerfriheten og viljen til eksperimentering en viktig bestanddel av det samlede uttrykket.

LES MER: Vennskap og varige låter

Oppjustering av plateseskapet

I aller mest konkrete forstand er det jo opplagt hva som binder artistene sammen: Rune Grammofons egen husdesigner Kim Hiorthøy – han er for øvrig også involvert i Smalltown Supersound-utgivelsene – fyller jubileumsboka med design og kunst, både med ting som ikke har endt opp med å bli brukt og ferdig omslagskunst.

I tillegg finner man lister fra Rune Grammofon-­artister, introduksjonstekster av Rolling ­Stone-redaktør David Fricke og designskribenten­ Adrian Shaugnessy, og en 7-plate følger også med boka.

Institusjon

I en tid der noen påstår at alle nærmest bare kan gi ut musikken sin selv og/eller få noen influencere eller bransjefolk til å pushe den, låt for låt, er det vidunderlig at det også parallelt finnes mange eksempler på oppjustering av helhetstenkning og av plateselskapet som institusjon. Money Will Ruin Everything var en tittel Rune Grammofon brukte på et par tidligere oppsummerende samlinger, og at labelen har lykkes med å etablere seg så sterkt i manges bevissthet, må skyldes utholdenhet, kvalitetsmessig og kunstnerisk bevissthet med lite sideblikk til det kommersielle potensialet, og ikke minst at fokuset på det visuelle ved utgivelsene er nesten like sterkt som på musikken selv.

For å trekke fram et par personlige favoritter i katalogen til slutt, kan jeg nevne Arne Nordheims Electric, som samler komponistens elektroniske verk fra sent 60- og tidlig 70-tall og trompetist Arve Henriksen, som i år er ute med ikke mindre enn to nye plater.

LES MER: Hva er det med Flekkefjord?