Messiaensk maraton

For enkelte kan en ni ­timer lang ­orgelkonsert for­tone seg mindre som den ­evige salighet og mer som skjærsilden, der ­menneskene, ifølge den ­katolske lære, skal ­lutres og bli rene fra sine ­synder før de k­ommer ­gjennom perle­porten. Men ­spesielt takket være husorganist og kunstnerisk ­ansvarlig Nils Henrik ­Asheims fantastiske tilrettelegging, opplevdes Messiaen Complete i ­Stavanger Konserthus denne helgen som en suksess selv for de uinnvidde.

LES OGSÅ: Nils Henrik Asheim avslører suverent klangfortreffelighetene i Stavanger ­konserthus' nye orgel.

I verdensklasse

Stavanger Konserthus ble innviet for fem år siden, med et orgel skredder­sydd for konsertsalens ­akustikk. ­Stavanger huser derfor særlig mange konserter og ­programkonsept med ­organister i verdens­klasse, noe denne ­produksjonen var eksempel på. I tillegg til våre egne veletablerte organister Asheim og Kåre Nordstoga, bidro kjente utenlandske ­organister på et særdeles høyt nivå – og det trengs i arbeidet med Messiaens kompliserte ­musikk.

Spesielt må nevnes Messiaen-autoriteten og organisten Jennifer 
Bate, som arbeidet tett på komponisten de siste 20 årene av hans liv. Foredrag og forelesninger i regi av Konserthuset og Norsk Lydinstitutt sørget for en utvidet ­publikumsopplevelsen og forståelse av Messiaens liv og musikk. Et så stort prosjekt krever pågangsmot og en liten dose galskap. For kan det ikke bli for mye Messiaen og orgel på en dag?

LES OGSÅ: Pianist Håkon Austbø har både samarbeidet med Messiaen og stått på barrikadene i Paris i 1968. Nå fyller han 70.

Puter og hengekøyer

Klangen av kirkerommet, som vi vanligvis forbinder med orgelmusikk, blir naturligvis borte i en konsertsal. Til gjengjeld høres nyansene bedre fordi gjengivelsen blir mer presis enn i et kirkerom med lang etterklang.

En finesse ved denne konserten var bruken av konsert­husets Black Box vegg i vegg med ­konsertsalen. Her fantes puter, hengekøyer og åpen gulvplass hvor publikum kunne gå, sitte eller legge seg ned som de ville. Konserten ble overført til salen gjennom høyttalere plassert i en sirkel midt i rommet. Hver høyttaler gjenga ulike deler av klangspektret, og det var en ­intens opplevelse å få stå midt i den mektige orgel­klangen. Det var befriende å nærme seg ­musikken etter eget ønske utenfor de formelle normene for ­konsertformen, og det ga rom for å hente ut det jeg selv ville fra musikkopplevelsen.

I hovedsalen ble musikken iscenesatt med en ­imponerende detaljert lyssetting, oftest med orgelpipene som bakgrunn. Det forstyrret ikke ­musikken men komplementerte ­heller ­Messiaens tonespråk. Noen ­ganger var det bestemte farger som satte stemningen for et langt musikalsk parti, eller filmopptak i former av rennende vann eller skyer. Andre ganger viste lys­settingen konkrete elementer i Messiaens komposisjonsteknikk rent visuelt, ved å belyse spesifikt de orgelpipene som ble brukt.

Tid og evighet. Tid og evighet – kanskje står disse i et motsetningsforhold til ­hverandre, der ­tiden oppleves som noe som skjer og er, mens evigheten ­heller er fravær av tid. ­Messiaen var ­spesielt opptatt av disse begrep­ene, og jeg opplever ofte hans orgel­musikk som en samtidighet av tid og ­tidens fravær. ­Messiaen lar gjerne en melodisk eller harmonisk form strekke seg over så lang tid at vi ikke gjenkjenner den.

Samtidig foregår det mye i stemmene rundt: Søkende ­akkordprogresjoner, voldsomme og nesten skremmende attakker, hektiske løp i mellom­stemmene. Det ene elementet strekker seg mot uendeligheten slik at vi ­nesten mister det av syne, mens det andre tvinger oss til å være i ­nåtiden.

LES OGSÅ: Kampen om Mozarts Requiem er ikke over. En ny versjon kunne nylig høres i Norge for første gang.

Ekspansjon av det ­konkrete

Messiaens musikk kan virke ­svevende og til tider teatralsk, men utgangspunktet er tvert imot konkret og preget av en stramhet både i komposisjonsteknikk og i valg av materiale. Under ­lørdagens seminar ble det diskutert om ­Messiaens dype ­katolske tro og katolisismens kirkelige ­ritualer kan spores i det tidvis teatrale i hans ­musikk. På samme måte som troen ­bekreftes gjennom den fysiske ­handlingen i ritualene, vil i så fall det substansielle virkelig­gjøres i ­Messiaens musikk enda mer gjennom et så tydelig uttrykk i den musikalske handlingen.

Helt konkret finnes deler av Messiaens melodiske grunn­materiale blant annet i den ­katolske kirkemusikken (gregorianikken) og fuglelyder fra ­naturen. Hans særegne tonespråk kommer fra hans bruk av egne modi (skalaer), der hel­tonetrinn og halvtonetrinn som vanlig er byggesteiner, men i en ­annen rekkefølge enn i vår ­vanlige skala. Rytmene er blant annet inspirert av indiske tradisjonelle rytmefigurer.

Men Messiaen ekspanderer det konkrete han bruker som inspirasjonskilder: Melodiene ­omformes totalt gjennom hans eget tonespråk. Likeså med de mektige akkordene, som unndrar seg grunntonefølelsen og utvider klangen ved å føres ­parallelt eller i hver sin retning. Lengden på de rytmiske figurene endres symmetrisk og tilslører taktfølelsen. De konkrete ­elementene fastbundne i menneskenes tid omformes til en streben etter evigheten. I en slik opplevelse av Messiaens orgelmusikk, ble ni timer i ­Stavanger Konserthus med formidable utøvere en fantastisk opplevelse av en Messiaensk tidsalder, nær saligheten og uten tidshorisont.