Anmeldelser

Et eget tak

Jon Benjamin Tallerås gjenoppdager den klassiske kunstens relevans.

Bilde 1 av 2

Få nyhetsbrev fra Vårt Land. Meld deg på her!

En mann står på et tak og ser utover byen itrukket et standard sommerantrekk anno 2018. Mannspersonen opptrer i tre av Jon Benjamin Tallerås' fotografier i A Roof of One's Own. De ryggvendte karene speiler et maleri mange vil kjenne igjen, nemlig Vandreren i tåkehavet (1818) av den tyske romantikeren Caspar David Friedrich. Også her står en mann med ryggen vendt mot oss, men han skuer utover den ville, vakre fjellheimen.

Der sistnevnte møter viltre naturkrefter er det Tøyen i Oslo som ligger foran karen vi stifter bekjentskap med på denne utstillingen. Den lunefulle naturen er erstattet av bykulturens uoverskuelighet. Det han ikke har kontroll over er ikke ruskete vær og lumsk tåke, men akselererende byutvikling, gamle hus som rives og stadig flere filialer av Espresso House.

Allment overblikk

Det er ikke så mye kunsthistorien Tallerås er opptatt av med omplasseringen av Friedrichs vandrer fra 1800-tallets alpelandskap til dagens Oslo, men den enorme kraften som ligger nedfelt i Vandreren i tåkehavet. Som et av de mest kjente kunstverkene fra de siste århundrene har det blitt innkapslet i en aura av museal viktighet som kan være vanskelig å se den menneskelige relevansen av i dag. Det er vakkert, ja, men hva mer?

Det hjemlige og tilforlatelige miljøet hos Tallerås skreller vekk den romantiske patosen til fordel for noe mer hverdagsnært, nemlig at vi iblant trenger å heve oss over terrenget for å få overblikk – kanskje særlig i tider hvor mye virker kaotisk og uoverskuelig.

Tallerås frigjør det menneskelige innholdet i Friedrichs portrett samtidig som det kunsthistoriske sitatet sikrer at vi ser tilstrekkelig lenge og grundig på Oslo-varianten av motivet. På den måten åpner den tradisjonstunge autoriteten fra Friedrich motivet for økt oppmerksomhet for den oppdaterte vandrerskikkelsen hos Tallerås, samtidig som sistnevnte stiller oss inn på det allmenne innholdet i begge utgavene.

Uten nøkkel

Med utstillingstittelen trekker Tallerås også veksel på Virginia Woolfs «A Room of One’s Own» (1929), hvor hun skriver at enhver kvinne trenger et eget rom hvor hun kan være fri for andres interesser for å tenke klart. «Det egne rommet» trenger ikke være et værelse. Det kan like gjerne være et tak. Eller i overført betydning et mentalt sted hvor ingen andre impulser kan forstyrre. Det viktige, sier Woolf, er at ingen andre har nøkkelen til stedet du trekker deg tilbake til, altså at du får være i fred mens du er der.

Disse tankene er høyst relevante, for både offentlige og private rom gjennomtrenges av alle typer budskap som vil deg noe, enten at du skal kjøpe et produkt eller forholde deg til meninger eller lyder du ikke har bedt om. Så lenge noen ubedt avsporer deg når du er i ditt eget rom vil andre ha nøkkelen til det.

Stillhetens steder

Tallerås bygger fritt videre på både Friedrich og Woolf når han i en annen serie fotografier sporer opp steder i byen hvor forstyrrende impulser stilner. Et fotografi viser et overmalt skilt, et annet tagging på veggen dekket med maling. Begge forvandler budskap som gjør krav på oss til en stumhet eller tvetydighet som speiler våre egne tankeprosesser, vårt eget rom, i stedet for å avbryte dem. Et gjenmurt vindu her handler derfor ikke om at du stenges ute fra noe, men at du kan forbli i det rommet du har trukket deg tilbake til uten å fristes til å vandre av gårde.

For å forsterke avstanden til reklamens krav bruker Tallerås reklameselskapets ClearChannels karakteristiske klips-rammer, som vi er kjent med fra busser og trikker, som rammer for flere av fotografiene.

Oppdaterte klassikere

De fleste gallerier er utstyrt med store vinduer mot gata, noe også galleri QB er. Men som i fotografiene er også vinduene i galleriet stengt for innsyn. Avsperringen gjør at både verker og rommets arkitektur er samstemte med både hverandre og oss som vandrer rundt og ser. Utstillingen angir altså ikke bare modeller for oversikt og tilbaketrekning, men er selv en plattform for nettopp for å gjøre slikt: Som betrakter vil ikke gatelivet utenfor kunne forstyrre.

Tallerås’ bruk av Friedrich og Woolf er oppfinnsom og klartenkt. Slike bearbeidelser av fortidens kunst og tekster tydeliggjør at våre forgjengeres tankegods ikke er ferdigbehandlet, men må tenkes om igjen og bygges ut i nye former for at innsiktene skal gripes i samtiden.

Friheten til å tenke, til å skape sammenhengen i oss selv og vårt eget liv, finnes her: I avsondringen fra distraksjoner, andres krav, men også i evnen til å finne steder hvor vi kan se terrenget fra oven, uforstyrret. Har vi slike steder å gå til er vi rustet til å gå ut i verden igjen.

Kjetil Røed

Annonse
Annonse

Mer fra: Anmeldelser