I januar 1998 ble det sagt at Egil Svartdahl var et av tre navn på «den hvite steinen».
Den gåtefulle formuleringen handlet om en profeti som skal ha kommet til et sentralt medlem i den nyåndelige gruppa Lysbærerne. Mannen tolket det som at Gud hadde pekt på tre Oslo-pastorer som skulle føre den kristne vekkelsen fra Lysbærerne fra Trøndelag og videre ut i verden. De to andre navnene på steinen var Olav Garcia de Presno og Kjell Aasmundrud, og det ble sistnevnte som skulle bli bevegelsens fremste talsperson.
Ti måneder senere mistet Aasmundrud jobben som pastor i Oslo Vineyard. Da hadde bevegelsen han frontet for fått krass kritikk for blant annet bruk av truende profetier og «åndelige hustruer».
– Jeg kjenner på en sorg over at det gikk som det gikk, sier Egil Svartdahl nå, vel 25 år senere.
– Jeg opplevde Kjell som en som en helhjerta, troverdig og oppriktig type. Så da jeg skjønte at dette kan gå veldig galt, så var det som om vi forsøkte å riste ham ut av det. Men vi klarte ikke det.
Både Vårt Land og og Dagen har i høst på nytt satt søkelys på Lysbærervekkelsen, rundt 25 år etter at Vårt Land publiserte en prisvinnende reportasjeserie om den åndelige fornyelsen som endte med et kraftig oppgjør.
Det var Vineyard-bevegelsens ledelse i Stockholm som hadde tilsynsansvar for pastor Kjell Aasmundrud, og i august 1998 var den internasjonale Vineyard-ledelsens tillit til ham tynnslitt. På dette tidspunktet valgte Egil Svartdahl og en gruppe pastor-kollegaer å komme Aasmundrud til unnsetning: I et brev til hans overordnede i Stockholm skrev de skrev at «Pastorgruppen i Oslo vil samlet klart uttrykke takknemlighet, støtte og respekt for Kjell Aasmundrud i hans ledelse av Oslo Vineyard og i kontakten med Lysbærerne (...) Vi har full tillit til Kjell og hans integritet, og står sammen med ham i denne tjenesten, i våre bønner og med våre råd».
Åtte måneder senere: Støttet ikke lenger Aasmundrud
Vårt Land har sett et annet og hittil ukjent brev som Svartdahl sendte til Vineyard-ledelsen i Stockholm i april 1999, åtte måneder etter tillitserklæringen til Aasmundrud, og få uker etter Vårt Lands artikkelserie. Her erkjenner Svartdahl at brevet som ble sendt åtte måneder tidligere bidro til at pastorgruppa i Oslo ble brukt som garantister for Aasmundruds lederskap. «Det beklager vi», skriver Svartdahl på vegne av seg selv og Storsalen-pastor Olav Garcia de Presno.
Ifølge brevet fra april hadde ikke pastorgruppa ment å gi en «offentlig støtteerklæring» til Aasmundrud i august. Hensikten var kun å oppfordre ledelsen i Stockholm til å bruke mer tid til å håndtere den krevende situasjonen, ifølge brevet.
«Når vi nå ser hvordan vårt brev har blitt brukt og misbrukt, ønsker vi at det ikke hadde blitt skrevet. Siden vi ikke fulgte opp med et nytt brev med motsatt konklusjon på et senere tidspunkt, ble vår støtte til Kjells lederskap ikke skriftlig trukket tilbake overfor deg. Selv om vi muntlig formidlet dette til lederskapet i Oslo Vineyard, burde vi også ha gjort det til deg som Kjell’s tilsynsmann. Det gjorde vi ikke. Det beklager vi», skriver Svartdahl til Vineyard-leder Hans Sundberg i Stockholm.
Når vi nå ser hvordan vårt brev har blitt brukt og misbrukt, ønsker vi at det ikke hadde blitt skrevet
— Egil Svartdahl, i brev til Vineyard-ledelsen i 1999
– Var det Kjell Aasmundrud som hadde «brukt og misbrukt» denne støtten?
– Da Kjell skjønte at han måtte slutte i Vineyard, så tenkte han nok at han hadde pastorgruppa i ryggen. Og vi skjønte ikke før etterpå at han hadde omtalt at vi støttet ham. Men det har aldri vært slik at en pastor som ikke har sin egen menighets tillit, kan få tilliten han trenger fra en pastorgruppe eller et bønnefellesskap. Det er jo ikke slik det fungerer.
Forholdet ble vendepunktet
At Svartdahl kunne gå fra å uttrykke «full tillit til Kjell og hans integritet» i august, til å beklage at pastorgruppa «har blitt sett som garantister for Aasmundruds lederskap» i april, forklarer han med at det i mellomtiden kom fram at Aasmundrud på en USA-reise hadde overnattet på hotellrom med kvinnen som ble regnet som hans «åndelige hustru» i Lysbærer-bevegelsen.
– På det tidspunktet vi skrev det første brevet, så var han pastor i Oslo vineyard og hadde lederskapets tillit. Men vi kunne aldri ha skrevet det etter å ha visst om det forholdet. Da han forsvarte og forklarte dette forholdet, da skjønte vi at dette bar helt galt av sted.
– På hvilken måte gav du uttrykk for dette overfor Kjell Aasmundrud selv?
– Så dypt alvorlig som det er mulig, overfor en kollega som du ikke har noen myndighet over. På samme måte som du kan advare et barn eller noen du er i familie med, men som du kan ikke ta valg for. Jeg kan ikke huske å noen gang ha filleristet et menneske så mye. Det handlet om å forsøke å få ham til å forstå alvoret, at ekteskapet, familien, og tjenesten stod på spill for ham.
Møtte ham aldri igjen
Disse oppgjørene kom i personlige samtaler tidlig på høsten, i forbindelse med at den tverrkirkelige pastorgruppa de begge var med i møttes for å be og snakke sammen annenhver uke.
– Hvor godt husker du hva du forsøkte å veilede ham bort fra?
– Det var jo først og fremst måten han forholdt seg til ekteskapet sitt på, som åpenbart var helt, helt feil.
Etter at Aasmundrud mistet pastorjobben, flyttet han til Trondheim. Han ble skilt og giftet seg kort tid senere med kvinnen som hadde vært hans «åndelige hustru».
– Da tror jeg ikke vi hadde noen mer kontakt. Og dessverre møtte jeg ham aldri heller tilfeldig etter det. Så jeg hadde ikke noe mer kontakt med Kjell.
Kjell Aasmundrud døde i 2019.
Var kjent som TV-pastor
Før Lysbærer-bevegelsen ble et uromoment i Kristen-Norge, hadde Svartdahl etablert seg som en bred formidler av kristen tro i Norge, gjennom programmer på TV2. I 1995 ble han den første vinneren av Petter Dass-prisen, som Vårt Land årlig deler ut til en person som har satt Gud og kristen tro på den offentlige dagsorden på en engasjerende måte.
Da Lysbærerne-saken utspilte seg i 1998 jobbet han utelukkende som hovedpastor i Filadelfiakirken.
– Så du det å bli koblet til denne saken som en mulig trussel mot din evne til å være en bred, samlende formidler og kristen tro?
– Spørsmålet er betimelig, men jeg klarer ikke huske at jeg tenkte det. Og da tror jeg at jeg er helt er oppriktig. Men det har nok også noe med at jeg opplevelsen at Vårt Lands journalistikk gjorde min rolle til noe annet enn hvordan jeg selv opplevde den, sier Svartdahl.
Han mener Vårt Lands dekning for 25 år siden etterlot et inntrykk av at pastorgruppa var mer enhetlig og sterkere knyttet til Lysbærer-bevegelsen, enn det den egentlig var.
– Og det var noen grep også i måten det ble presentert på, med bilder av alle pastorene som var med, nesten som om det var en gjeng kriminelle som skulle avdekkes. Det kjentes veldig merkelig og urettferdig, for vi hadde ikke den rollen. Noen i gruppa var nærmere Kjell enn andre. Noen var mer enig enn andre. Fra mitt ståsted var det rart at ikke Vårt Land ikke hadde større fokus på Oslo Vineyard, og mindre på pastorgruppa.
– Har du, som et av navnene som forbindes med saka, i ettertid følt et behov for å tydeliggjøre dine synspunkter om det som skjedde?
– Egentlig ikke. Jeg har ikke noe behov for å vaske hendene, men jeg hadde ingen rolle i selve Lysbærer-fellesskapet. Jeg har tenkt mer på læringen i etterkant. At vi må etterstrebe å være åpen og gjenkjenne det Gud gjør, uten å abdisere et åndelig lederskap. Så bærer jeg med meg sorgen over å ikke lykkes i å nå inn til Kjell.
Selv om vekkelsesbevegelsen utviklet seg i en usunn retning, ser Svartdahl på den som noe som begynte som noe godt. Dette har han også uttalt seg om nylig i et intervju med avisen Dagen.
– Jeg har ikke tenkt på det som noe annet enn et genuint verk av Gud. Altså at et miljø blir berørt av Gud, og deretter trenger gode ledere og trygge rammer. Så tror jeg vekkelsen ble gjort til mer enn den egentlig var, og at de fikk rolle som de ikke skulle hatt. Det var uheldig.
I forbindelse med at det i høst har vært ny oppmerksomhet rundt det som skjedde for 25 år siden, har Erling Rimehaug, som den gangen var samfunnsredaktør og hadde en lederrolle i Oslo vineyard, skrevet om saken i Vårt Land. Det har også Johannes Morken, som sammen med Jan Eikeland skrev den omfattende reportasjeserien i Vårt Land i 1999.