Tosca med gaffateip

Det berømte hoppet fra slottsmurene. Den rituelle lyssettingen rundt liket. Kirken som senter for fortellingen. Regissør Calixto Bieito har droppet det hele. I stedet bringer han publikum med til et langt mer abstrakt landskap. Der han lukker manuset for Puccinis detaljerte sceneanvisninger, lar han i stedet lysdesigner Michael Bauers blikk få skulpturere rommet. Det skaper en ofte mørk og dyster stemning, som fungerer som en kledelig ramme rundt stykkets tre blodstenkte hovedpersoner. Bieito byr på noen svært overraskende valg, Toscas mange versjoner med troverdig detaljrikdom tatt i betrakting. Her er karakteren Cavaradossi ikke lenger maler, men installasjonskunstner. Og i enkelte scener gås det nærmest amok med gaffateip. Han skaper kunst som provoserer. Mens teipen skaper linjer i rommet og stengsler mellom mennesker, der den strekkes på kryss og tvers over hele scenen. Likevel mangler regigrepet en tydeligere retning, og fremstår litt som fornyelse for fornyelsens skyld.

LES MER: Stiller ut døde menneskekropper

Kunstens kår

Intensiteten i dramaet står og faller på de tre hovedpersonene. Selv om regissør Bieito fjerner seg fra stykkets ramme som i utgangspunktet er svært tids- og stedsspesifikk, står fortsatt politisk uro, tortur og ubarmhjertig maktspill på plakaten. I sentrum hersker etterretningstjenestens leder, Scarpia – en av operaverdenens desidert største bad boys. Hos ham går sadisme og erotisk appetitt ut på ett, ikke minst i relasjon til sangerinnen Floria Tosca. Hun er sammen med den politisk engasjerte kunstneren, Mario Cavaradossi, som risikerer mye for sine synspunkter i kampen mot et mektig regime. Mens han tortureres, forteller Scarpia at prisen for å løslate ham er Tosca selv. Her gjøres konflikten mellom kunstens frihetstrang og den undertrykkende offentlighet til stykkets hovedtema. Der de unge kunstnerne tvinges inn i systemets forenklede bilder av hva kunst skal være. Slik rommer Tosca klare paralleller til vår tid, der den frie kunsten står i fare for å reduseres til ren underholdning – med avisklikk og billettsalg som rettesnorer for hva «folk vil ha».

LES MER: Sameskatt forvitrer

Stemmekraft

Men regigrepet byr på så mange påfunn at de tidvis truer med å skygge for selve kjærlighetshistorien – det som griper oss umiddelbart. Der Calixto Bieito fomler litt i sitt forsøk på en oppfinnsom iscenesettelse, smyger den gamle mesterkomponistens toner seg inn i hjertet med sangere av et stort format. Noe heller ikke Karl-Heinz Steffens musikalske ledelse står tilbake for. Her får den emosjonelle musikken svulme. Svetlana Aksenovas «Vissi d’Arte» («Jeg levde for kunsten») gjør at vi virkelig føler på Toscas desperasjon og utsatte posisjon. Hun makter å by på toner med både dramatisk potensial og skjør skjønnhet. Mens Claudio Sgura overbeviser med stemmekraft og sadistisk oppførsel som den onde Scarpia. Daniel Johanssons tenor tangerer det hele med et volum og en følsomhet i stemmen som bringer emosjonelt liv til Puccinis uendelig vakre musikk.

Det vesentlige

Calixto Bieitos har også tidligere tatt dristige grep ved Operaen, med blant annet å plassere «Carmen» i råneland blant rølpete bygdefolk. Som regissør står han sjelden i fare for å bli oppfattet som nostalgisk eller med manglende vilje til eksperimentering. Men foretar ofte en historisk rekontekstualisering, der han flytter klassikere fra en tid til en annen. Det skaper noen tankevekkende øyeblikk, som når den frie kunstneren Cavaradossi ved stykkets slutt, ender opp som en Ronald McDonald-klovn, en ingenting. Utfordringen ligger i å finne fram til det vesentlige, det som berører både hjerne og hjerte. Og som gjør at man klarer å identifisere seg med og gjenopplive noter fra et papir. Med fremragende sangere på scenen klinger likevel Puccinis vakre toner like inn i hjertet, i en forestilling der regien aldri klarer å ta helt grep.