Skeptisk åpnet jeg Katolsk kirkeliv - Norge gjennom 1000 år. Dyktig redaktør – Liv Hegna – skriveføre og kunnskapsrike forfattere, men likevel: I en tid da selv den mest ubetydelige forfatter med en smule oppdrift i seg gjerne trenger mellom 500 og 1.000 sider før siste punktum i romanen settes, er vel denne boken i utgangspunktet mistenkelig tynn?
Bokens bakgrunn er en forelesningsrekke ved Det teologiske Menighetsfakultet som het «Katolsk kirkeliv i Norge og Norden gjennom 1000 år». Dette har nok i vesentlig grad bidratt til å holde sidetallet nede; en forelesning går fort. Etter hvert som jeg leste meg utover i boken, ble min skepsis gjort til skam. Ikke bare katolsk kirkeliv får en fremstilling som yter den rettferdighet, vi møter også norgeshistorien generelt og den lutherske kirke.
SPALTIST JOEL HALLDORF: Har den katolske time kommet?
Forsiktig misjon
Jan Schumacher skriver om kristningen av landet, som ikke skjedde i kjølvannet av seiersrike hærer. Både i kirkekunsten og i norrøn litteratur finner man mange eksempler på gjenbruk av såkalte «hedenske» motiver. Det betyr at slett ikke alt det som hadde dominert norrønafolkets tro og liv, ble fjernet. Alt pave Gregor hadde på 500-tallet manet til forsiktig fremferd; han var overbevist om sprengkraften i det kristne nærvær. I det lange løp ville frukten bli synlig.
Ut fra Snorre Sturlasons skrifter kan man slutte at det allerede var mange kristne særlig langs kysten av Norge da Olav Haraldsson dro sørover i landet. Nå gjaldt det å innføre en kristenrett. De tre kongene som prøvde å kristne Norge – Håkon, Olav Tryggvasson og Olav Haraldsson – led alle på sett og vis nederlag. Men i det Schumacher kaller «stillheten etter Olavs banesår på Stiklestad» kom det store omskiftet, som vanskelig lar seg forklare, men som har hatt virkninger helt opp til vår tid. Bare 40 år senere skriver Adam av Bremen om den enorme betydning martyren Olav har fått «av alle folkene ved havet i nord», og i 1153 ble erkebispesetet etablert i Nidaros.
Meget interessant i fremstillingen er den like kortfattede som skarpsindige poengteringen av at i striden mellom erkebiskop Øystein og kong Sverre var mottoet ikke «Mer makt til kirken», men «Sett kirken fri». Dette møter oss med full styrke senere, ikke minst da lutherdommen kom til Norden og kirken ble underlagt kongemakten.
LES MER: Pavebesøket skal plastre sår etter 500 års splittelse
Kongestyrt kirke
Bernt T. Oftestad har flere kapitler i boken, det første med tittelen «Reformasjonen i Norge». Norge hadde vært katolsk i om lag 500 år da reformasjonen kom til landet i 1537. Protestantismen formet vårt land, men de dypere historiske røttene er i katolisismen. Men ytre sett var nederlaget fullkomment da Norges siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson, seilte ut Trondheimsfjorden i 1537. Reformasjonen og avskaffelsen av Norges selvstendighet var to sider av samme sak; Christian III ble kroner og den lutherske kirkeordinansen vedtatt innført. Ved innføringen av eneveldet i 1660 ble kirken en absolutt kongestyrt kirke. Dette perspektivet er det greit å bli minnet på fra katolsk hold.
Dødsstraff
Katolikkene fikk det tøft; Christian IV vedtok en lov om dødsstraff for katolske geistlige som oppholdt seg i Danmark-Norge. Den lutherske livssynstvangen kjente ingen grenser. Som biskop Bernt I. Eidsvig skriver: I år 1800 var norsk katolisisme død. Da hadde kirken også nådd sitt bunnmål ute i Europa, og katolisismens overnasjonale karakter provoserte mange, ikke minst konger som spilte på nasjonalistiske strenger for å forøke sin makt. Men med det 19. århundre kom oppgangstiden for kirken, og i 1843 ble den igjen tolerert. I 1845 vedtok Stortinget lov om religionsfrihet også for folk som ikke var medlemmer av Statskirken.
LES OGSÅ: Den norske kirke forstod ikke pavebesøkets betydning
Ordenssøstrene
Den ytterst autoritære biskop Johannes Olav Fallize ledet Den katolske kirke i Norge fra 1887 til 1922. I hans periode ble åtte nye menigheter, en rekke skoler, sykehus og andre institusjoner etablert. Fallize så Kirken i Norge som misjon», bemerker Eidsvig. Antall katolikker vokste raskt. Det katolske nærvær ved skoler og sykehus fikk stor betydning også senere. Else Britt Nilsen skriver om nonner i Norge i nyere tid. Deres arbeid kan knapt overvurderes, og de sikret et katolsk nærvær i norsk dagligliv.
Katolsk kirkeliv under krigen er også et interessant kapittel der ordenssøstrenes store innsats for helse og skole blir dokumentert. Og til sist Den katolske kirke i dag, innvandrerkirken med enorm vekst.
Mot slutten berøres også metodene for registrering av katolikker i Norge og de pågående juridiske vurderingene kirken er underlagt. Dette avsnittet kunne gjerne vært mer fyldig.
I en sum er dette en meget leseverdig bok som gir bred og ganske nøktern informasjon om kirken gjennom 1.000 år. Noe overlapping blir det her og der, men det fungerer mer som repetisjon enn irritasjon. Boken er smakfullt illustrert.