Angrep og forsvar

Kánon/Kannon/Kanó (heretter omtalt som K/K/K) med undertittelen En krønike om litterær kvalitet er delt inn i fire avdelinger med titlene: «Kánon = rettesnor», «Kannon = overstadig», «Kanó = våpen» og «Kánon = kanó». Mellom avdelingene har Vold skrevet mellomord, samt et forord og et etterord.

Bokens røde tråd er modernistisk poesi, og gjennom de fire avdelingene presenterer Vold oss for glemte eller underkjente poeter som Gunnar Larsen, Cathrine Grøndahl og Ernst Orvil, så vel som kanoniserte ­poeter som Henrik Wergeland, Rolf Jacobsen og Olaf Bull. I tillegg trekker han fram navn som ikke først og fremst forbindes med modernistisk poesi, nemlig Harald Heide Steen, Alf Prøysen, Lillebjørn Nilsen og revydikteren Karen Sofie Hanssen (kjent under navnet Nicolette).

LES OGSÅ: Denne diktsamlingen er en av årets «viktigste»

Flokkmentalitet

Jan Erik Vold har både skrevet et angreps- og et forsvarsskrift. Han går til ­angrep på den rådende litterære kánon, og flokkmentaliteten han mener råder blant norske akademikere og kritikere. K/K/K er også et forsvarsskrift hvor Vold gir oppreisning til poeter han mener skulle vært synliggjort i de litterære antologiene som med jevne mellomrom gis ut i Norge.

I etterordet skriver han blant annet: «Kánon = rettesnor, Ja, jeg har prøvd å begrunne vår norske litteratur slik at den skrift som kunne si oss noe, også skal bli lest.»

Oppreisningen gjelder også forfattere han mener har lidd under kritikeres eller akademikeres manglende «roskompetanse» (et begrep første gang brukt av Georg Johannensen).

Skriver godt

Tråden Jan Erik Vold tar opp går helt tilbake til den såkalte «tungetaledebatten» fra 1950-tallet mellom ­Arnulf Øverland og Paal Brekke. ­Debatten omhandlet modernistisk poesi, og motstanden mot frie og rimfrie vers.

Med K/K/K napper Jan Erik Vold nok en gang i tråden, og både godt og vondt er det. Godt fordi Vold skriver drivende godt om glemte og/­eller oversette poeter, og argumenterer overbevisende for at disse skulle hatt en plass i landets litteraturantologier. Også godt fordi Vold ser framover og ­etterlyser litteraturantologier á la dem man kan finne i Danmark.

LES OGSÅ: – Dikt treff tidsånda

I Danske digtere i det 20. århundrede trekker et ­utvalg av landets beste skribenter, forskere og diktere fram andre forfattere og verk de beundrer. Antologiene fornyes med jevne mellomrom slik at nye stemmer stadig kommer til og skaper en dynamisk kánon.

Gjentakelser

Det er samtidig litt trettende å lese K/K/K. Ettersom artiklene i boken er av både eldre og nyere dato, går mange av poengene igjen, og kjepp­hester gjentas til det noe kjedsommelige­ (dette påpeker imidlertid Vold selv).

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

Det kan også virke arrogant at Vold, som ved flere anledninger går til angrep på litteraturantologiforfattere og deres manglende lyrikk-kompetanse, selv mener å sitte inne med den «riktige» smaksdommen. Samtidig, det er kanskje en slik arroganse som skal til for å utfordre den etablerte smaken?

Forfriskende

K/K/K byr ­uansett på forfriskende og interes­sante forfatterskap, og kanskje viser boken veien til nye former for kánonskriving.

­Avslutningsvis skriver Vold: «Med årene er det blitt et korps av nyskapere, som leseren vil finne i flere av bokens avdelinger. Ofte for å veie opp misinformasjonen i våre oppslagsverk. Eller tausheten. Slik er jeg blitt en kriger. Skjønt mitt instinkt er å være musikant. Dypest sett tror jeg meg være en rettferdighetsmaker.»