Store følelser i trangt rom

Dido er trist og lei seg. Aeneas keitete og sjenert. Scenerommet altfor lite, og følelsene altfor store. Velkommen til nok en suksess på Torshovteatret.

Ideen med å spille klassisk opera på den bittelille scenen, og fylle den med tyll, englevinger, mennesker med dyrehoder, hekser, matroser, hærførere og en dronning fra Kartago er så halsbrekkende at en må være litt sprø for å komme på den. Men jammen går det ikke så det suser når Torshovgjengen, dansere fra Nasjonalballetten og musikere på galleriet leker med operagenren.

Skoleforestilling

Henry Purcells opera Dido and Aeneas var opprinnelig skrevet til en jenteskole og uroppført som skoleforestilling i 1689. Dette poenget har regissør Sigrid Strøm Reibo brukt for alt det er verdt, og gjenskapt skoleforestillingens atmosfære, der scenen er for trang og skuespillerne opprømt sjenerte. I foldeskjørt, v-gensere og knestrømper, introduserer de oss for handlingen, for så å lose oss gjennom myten om de to elskende som ad skjebnens veie er dømt til å skilles. Bernhard Arnø – i rollen som jente (blant annet) – har lært leksa si og forklarer oss hva som skjer i forestillingen som spilles på engelsk. Og det du ikke får med deg av tekst, skjønner du likevel når fire skuespillere, tre dansere og fem musikere leker seg i skiftende roller.

Fjortiser på fest

I alle fall skjønner du at Dido (Ågot Sendstad) er fryktelig lei seg i begynnelsen, og at venninnens (Lena Kristin Ellingsen) trøst preller av som det gjerne gjør på en nedtrykt tenåring. Men så kommer Aeneas (Christian Skolmen), klønete og sjarmerende, og de to faller i hverandres armer og råkliner som fjortiser på fest, overfalt av følelser som er altfor store og dypt gjenkjennelige. Innimellom og rundt og over virvler dansere, musikere og skuespillere, og alle synger med sitt eget nebb.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Ekte alvor

Nå er ender det jo ikke godt for Dido og Aeneas. Skjebnen har andre planer for prinsen fra Troja, og Dido tar livet sitt i sorg. Forestillingen toner ut i den berømte og uendelig vakre arien som går under navnet «Didos klage», og den klumsete tenåringskjærligheten samler seg i et ekte alvor – som ung kjærlighet også rommer.

Torshovgjengen som nå takker av, har nok en gang klart det umulige.