Deng løs på deig

Er det lov å slå? Tre- og fireåringene som er benket til premieren på dukketeatret Dumme deig og pølsevev vet nok hva mamma og pappa svarer på det spørsmålet. Men i dukketeatrets elleville og smått absurde lek er det lov å knalle til hverandre, og springskaller, som selv i fotballen gir illrødt kort, er i Kasperteatret en alminnelig måte å understreke sitt poeng på.

Næmmen. Du hører foreldrene gispe et «næmmen» når Kasper og kona hans denger løs på hverandre. Dukketeatret slipper unna på samme måte som tegnefilmens Tom og Jerry – jo mer brutal leken blir, desto morsommere er det.

Teatret har bygd en gammeldags dukketeaterscene der selve sceneåpningen ikke er stort større enn den 50 tommers flatskjermen flere av barna ser Fantorangen på. Dukkene er av den klassiske typen, enkle og uttrykksfulle. Fortellingene er hentet fra det klassiske Kaspar-repertoaret. Kaspar er det norske navnet for det danske Mester Jekel eller den engelske Punch får vi vite i den korte innledningen.

Bollerot. De to fortellingene tar oss med inn i den sultne Kaspars hverdag. Han forlanger at kona skal sette mat på bordet, og aller helst boller. De må han imidlertid lage selv. Han har null peiling, og riktig fornøyelig blir det når melet spruter, og etter at han har tilsatt en pakke smør – med papiret på – må katta som har drukket opp melken følge levende ned i bollen. Siden Kaspar vil ha store boller, putter han i gjær nok til et års forbruk. Når deigen endelig hever, blir den til et levende troll – og vi sier ikke mer om de slagscenene som så utspiller seg.

Dumme deg. Kranglingen mellom det «voksne» ekteparet er noe barna åpenbart kjenner seg igjen i. Og kanskje har de hørt anklagen mellom foreldrene: «Dumme deg, det du sier er pølsevev. Du oppfører deg som en unge!» På den måten holdes det opp et speil som gjør at både voksne og barn kanskje kan kjenne seg igjen.

Nesten proft. I neste scene er Kasper ved pølsekiosken, og en pølsestjelende hund driver både Kasper og pølsemannen til fortvilelse – og slåsskampen fortsetter. Moralen må nok foreldre og barn jobbe med, men da må de først slutte å le.

Hvorfor ikke teatret som tar barna på alvor ved å gjøre alt så proft, ikke også byr på ordentlig gitarspill, er meg en gåte.