Motorpsycho med musikk fra oven

At artistene søker til kirken før jul, er ikke noe nytt. Det ble likevel en kirkekonsert av de sjeldne da rockebandet Motorpsycho besøkte Oslo domkirke mandag kveld. Motorpsycho, som er representert med hele fire plater på Morgenbladets nylig avsluttede Topp 100-kåring, hadde med seg jazzmusikeren Ståle Storløkken på kirkeorgel. Og fikk du bakoversveis av Iver Kleives versjon av Bridge over troubled water i Erik Poppes spillefilm deUSYNLIGE, så blåste vel hele hårfestet av deg nå.

Aldri har jeg opplevd et mer massivt lydbilde i en kirke. Og sjelden har rock på klippegrunn lydt tøffere. Musikerne kunne vi knapt skimte der de spilte fra galleriet. Dette var musikk fra oven.

Nyskapende. Motorpsycho består av Hans Magnus «Snah» Ryan på gitar og vokal, Bent Sæther på bass og vokal og Kenneth Kapstad på trommer. Sistnevnte ble fullverdig medlem av bandet så sent som i 2007, mens Ryan og Sæther har spilt sammen i godt over tjue år. Det er en utholdenhet som ikke er alle rockeartister forunt. Og kanskje også noe av grunnen til at bandet fortsatt er så nyskapende?

Kjernen i Motorpsychos musikk er hard symfonisk rock, gjerne kalt progressiv rock, og psykedelisk rock. Hvordan passer så denne inn i kirkerommet? Fortreffelig. Kirken er da ikke et sted for fløtepuser. Under konserten kunne man føle på begeistring så vel som livssmerte, fra skapelse til apokalypse, så å si.

Selv satt jeg midt i kirken, og fikk lyden inn fra alle kanter. Lydkvaliteten var imponerende god, der bandet utnyttet de akustiske forholdene til å skape en mektig surroundopplevelse med perfekte etterklanger.

Mediterende. Motorpsycho bygde lag på lag av musikalske stemninger, siterte seg selv, kretset rundt hovedtemaer på mediterende og nærmest rituelt vis. Det buldrende kirkeorgelet inngikk i en høyenergisk sam- og vekselsang med trommer, gitar og bass. Vokal var det relativt lite av, og da som en del av lydbildet, først og fremst.

Musikerne så vi som nevnt nesten ikke, annet enn som skyggespill på orgelpipene. På sett og vis virket det helt riktig. Platons hulelignelse, eventuelt Paulus' speil, i kirkemusikalsk setting; her fantes det mer enn man umiddelbart oppfattet.

Selv var jeg mer enn begeistret over det jeg ante, hørte og så. Konserten varte rundt en time og et kvarter. Dette var ingen gudstjeneste. Men en heftig demonstrasjon av musikalsk skaperkraft.