Trettende treningstrekant

I programmet til Treningstimen, forsikrer teatersjef Arne Nøst oss om at han ikke ante hvem som hadde skrevet stykket, da han fant det så fengende at det var verdt en oppsetning. Stykket var sendt inn anonymt og overraskelsen stor, da det viste seg å være skrevet av Ari Behn. Med slik informasjon burde mitt forutinntatte blikk feies av banen, dessverre innhentes det like raskt i et skuffende, klisjefullt Behn-univers.

Trekantdrama. Skuespillerinnen Lydia Behrens (Kikki Stormo) har vært borte fra rampelyset i flere år. Nå skal hun tilbake, litt for godt hjulpet av sin ambisiøse forretningsmann og ektemake Anton Sommerfeldt (Espen Hana), som for øyeblikket har leid inn personlig trener (Svein Solenes) for å få henne i form.

Slik tar Ari Behn tilsynelatende «tempen på tiden». Det personlige trener-fenomenet blir en katalysator for et trekantdrama, der ingenting egentlig er som vi tror. Sommerfeldt har fortid som gangster og egentlig ikke noen andre ambisjoner enn for seg selv. Treneren er en forkrøplet fengselsfugl mer besatt av hevn enn trening, mens Lydia Behrens drar tankene i retning av Ibsens innestengte Nora. Uten å røpe for mye - selve treningstimen skal vise seg å by på langt mer blodsmak enn det melkesyre kan frembringe.

Vellykket funkis. Teatersjef Arne Nøst har selv stått for scenografien, og byr på en av forestillingens mest vellykkede grep med sin funkisvilla. Her består møbleringen av peis, tredemølle og en fallosformet treningsbenk i sort skinn.

En enorm flatskjerm og abstrakt kunst med hender som strekker seg ut av veggen, gir et hint om noe sterkt overdrevet, som kler stykket. Det dekadente skjærer ut i det usmakelige og kler rollefigurene i deres uspiselige selvopptatthet.

Trettende. Med karikerte, nærmest overtydelige tegnede typer byr Behn på et overflateunivers som etter hvert oppleves som trettende. Her lirer karakterene av seg floskler, som om de forsøker å gjøre dramatikeren til lags i sin lek med klisjeer. At man (og Ari Behn) formes til en parodi på seg selv i en overfladisk medievirkelighet, er en nærliggende tanke vi nok er ment å skulle tenke.

Med klare referanser til sitt eget liv, forsøker Ari Behn å si noe om rampelysets ubarmhjertighet. Om å miste seg selv og definisjonsmakten over eget liv i møte med offentligheten. Om ikke lenger å bli sett som den man er, men som den man presenteres som gjennom tabloidenes smale mal. Problemet er at Treningstimen insisterer på å holde seg i et slags såpeoperaunivers hele forestillingen igjennom. Spillet brytes forsøksvis opp av monologer der vi kommer tettere på karakterenes levde liv og følelser, uten at det bidrar til stort mer enn hakkete rytme. Vi aner en inderlighet bak ironien og det karikerte spillet, men det forløses aldri til å angå oss.

Mangler dybde. Regissør Kim Sørensen tar nemlig Behn på ordet og former en forestilling som i stor grad blir en lek med klisjeer. Her spilles Forever young mens tredemølleløpingen er på sitt mest intense, mens Sommerfeldt selv utbasunerer «jeg kommer tidligere hjem enn planlagt i det han oppdager kona i het omfavnelse med treneren.

På et tidspunkt påberoper han seg også at han selv har skrevet replikkene i stykket, uten at det bringer noen tankevekkende dobbeltbunn til dramaet. Her virker formleken og spillet med klisjeer uforløst og til tider uforståelig. Treningstimen tar form som en burlesk satire, men mangler snerten og dybden som skal til for å stikke under huden på «våre overfladiske liv».