Barnestjerne med sterk utstråling

Helgens urpremière på Sommerens Maria viste et overveldende korarbeid i full mundur. Og med støtte fra et dusin orkestermusikere kunne de notere seier på hjemmebane.

Med skjelvefløyel, velur og sateng, staselige kapper, drakter med paljetter, blomsterkranser og glitter i håret sto de sitrende fram for fullsatt Nøtterøy kirke, de fire korene; med orkesteret mellom seg. Her er det satset! Kantor Kristin Vold Nese holdt hele veien et myndig og entusiastisk grep om framføringen.

Foran disse var det bygget opp en scene, der solister og fortellere hadde sin plass. De to hovedpersonene Maria og Maja hadde sin plass der under mesteparten av forestillingen, også når de ikke hadde soloroller. Det var et enkelt, men godt regigrep av Kirsten Elgaaen, selv om korene kom litt i bakgrunnen på den måten. Hovedgrunnen til at dette grepet fungerte så godt, var det strålende spillet til Amalie Råen Nilsen, en barnestjerne med sterk utstråling og svært gode evner som sanger.

[ SE VIDEO FRA FORESTILLINGEN ]

Dans. Noen enkle ballettinnslag var også lagt inn. Koreograf Iselin Alme hadde skapt vakre bevegelser for fire unge dansere og en gruppe barn. Ideelt sett burde disse også hatt en opphøyet scene å stå på, men for oss på første rad var det regelrett betagende.

Verket som må ha engasjert flere hundre mennesker på Nøtterøy den siste tiden, er skrevet av Eyvind Skeie og Gisle Kverndokk på bestilling fra Kirkens Korskole Nøtterøy. Det er krevende i formen, men framføringen i helgen viste at der det finnes gode ressurser, er det er mulig å få det til. Dette er lødig stoff som gir noe å vokse på for unge korsangere. Kverndokk skriver moderne musikk, men på en melodiøs måte.

Vemod. Om verket også er egnet for barn som publikum, er et annet spørsmål. De bugnende kostymene sier ja, barnas dyktighet som utøvere sier også ja. Men det er ganske lage strekk i forestillingen som domineres av en livsfølelse som veldig mange barn vil være fremmede for. Dette ligger både i tekst og musikk. Her er mye vakkert, men det er samtidig preget av vemod, som man gjerne må ha noen år og opplevelser bak seg for å kjenne seg hjemme i.

Liv. Man merker det godt når slagverker Dag Arild Espeseth teller opp til sangen Han elsket livet. Da blir det ekstra liv i korene, med brede smil og bevegelse, og publikum må holde seg fast for ikke å bryte klappeforbudet som ble gitt i starten. Litt mer slikt hadde utvilsomt gjort seg.

Tiden er både rolle (Kong Tid) og forsøksvis rød tråd i forestillingen. Som rød tråd holder det ikke helt, men hvis man aksepterer en litt løs struktur, byr denne forestillingen på mange pregnante sitater, vakre bilder for tanke og øye, og nydelige musikkopplevelser.