Sirkus Herheim i operaen

Alban Bergs Lulu er et lass av en opera. Og den er problematisk. Først og fremst fordi den ikke vil noe sted, den er der bare og bretter seg ut i all sin (tilsynelatende) meningsløse absurditet og perversitet. Det myrdes over en lav sko – Lulu har mildt sagt et vanskelig forhold til sine menn. Hennes første mann får hjerteinfarkt da han oppdager henne kompromitterende på plass i atelieret hos en portrettmaler, som igjen skjærer strupen av seg siden hun er utro. Så skyter hun en tredje, som ber om å bli skutt. En pariser truer med å selge henne til en bordell i Egypt, mens hun ender som prostituert i London. Hvor hun (naturligvis) rituelt myrdes av Jack the Ripper. Mindre duger ikke. Det er mange dødsfall per kvadratmeter. Her går livet og døden og døden og livet tur i samme hage.

Pulverisert. I Lulu blir operakunsten oppfunnet på nytt og pulverisert i samme forestilling. Med det geniale skjebnedramaet Wozzeck fødte Alban Berg den moderne operakunsten, Lulu fulgte – men mangler på mange måter Wozzecks dramatiske framdrift og ikke minst sosiale intensjon. Lulu bakser og kaver med og i det lumre, uberegnelige og ganske retningsløse sosietetslivet Berg vokste opp i. Seksuelt frigjort og melodramatisk, her malt inn i et skrekkens eventyr.

Med et smil. Men så kommer Herheim/Scheele/Völlm (regi/scene/kostyme) og gjør tragedien til et smil. Når det først er så makabert absurd, kan man like godt smile av det. Det som er «ei blott til lyst» (som det står over sirkusinngangen, eller var det teater?), gjør de blott til lyst. Nesten. Scenen proppes av gjøglere i Sirkus Herheim, vesener som kommenterer, ler, gråter, leker – alt etter hvor galt ellet godt det går. De løper rundt med økser i hodet, pil i ryggen og fjær ut av øret, alt som gjør det absurde lekent trives i Herheims hender.

Det er fullt dagslys og slett ikke lummert. Og de døde og drepte pusses opp igjen i tur og orden, renoveres foran beauty–speilet og seiler av gårde som nye skikkelser, nå og gjerne som skygger i Lulus liv. Og midt i troner tidenes Lulu, den svenske sopranen Gisela Stille, som står løpet, en maraton i ordets lengste mening. For en fylde, for en kraft, for et drama og for en fargeklang stemmen består av.

Ikke i sangboken. Alban Bergs «melodier» havner neppe noen gang i sangbok for ungdomsskolen. Mens hans lærer, venn og 12-toneskaper, Arnold Schoenberg, profeterte at melodiene hans én gang i fremtiden et sted ville plystres av gategutter, påsto Berg at melodiene han førte i partitur allerede ble plystret blant byens kjøpmenn. Ingen var betydelige profeter.

Derimot – og det kan en si – er Alban Berg, og ikke minst Lulu, det absolutt siste skrik av klassisk romantikk, som går over en scene. Samtidig synger 12–tonene om en helt ny fremtid. Det er som et råttent eple som må falle ned, for at det skal komme et nytt. Operaorkesteret under ledelse av sin egen sjef, denne gangen, John Helmer Fiore, leverer formidabelt spill, varmt og smidig bobler, på sett og vis, tonene i Alban Bergs svære partitur rundt ordene og holder liv i – ja, det absurde.

Ingen ting overrasker. Alle kunne vært nevnt – Hege Høisæter (i lys og ledig stemmeform), Terje Stensvold (myndig, mandig og klangfull) , Nils Harald Sødal (ungdommelig, fargerik), Ketil Hugaas (mørk og svart i stemmen, sterkt scenetekke) og Magne Fremmerlid (sedvanlig malmklar pluss god på scenen). Så er det nevnt. Alle er forresten strålende på scenen. Før altså Lulu setter i et siste skrik – livet leves og det er snart slutt.

Så hva er igjen? En fargerik, ellevill avvæpnende, tragisk og gråtende grusom forestilling, som vil bli tatt på alvor. Muntert nok. Den er lang. Noen vil sikkert si at det ikke er til å holde ut. Og moralen (om det er noen?) – det må det være at intet menneskelig bør overraske oss. Hvis det gjør, er vi ikke med på «steken».