En lett strøm av velvære

Domenico Scarlatti kalte sonatene sine en sinnrik spøk med kunsten. De perler ut av fingrene på dem som forstår dem. Sveinung Bjelland er en av dem. Han ikke bare forstår dem, han liker dem. Han liker å fylle rommet med dem, og det skal vi være glade for, vi som får rommene våre fylt av slik vellyd. Scarlattis sonater flyter usedvanlig godt i øret. Han skrev sonater på mellom tre og ti minutter, kompaktutgaver som hver enkelt skinner som små juveler.

Dveler. Felix Mendelssohns tidlige og på alle måter bråmodne sonate peker mer framover enn bakover. Slik spiller Bjelland den også, mer i retning av Schumann enn av Beethoven, mer av det som kommer enn av det som var. Også her dveler han mer enn andre pianister, selv den scherzolignende menuetten puster med dypere drag av romantikk enn av en avblomstret klassisisme.

Henger sammen. Norske musikere har alltid hatt et nært forhold til Leipzig og Mendelssohn. Og Mendelssohn kjente sin Scarlatti, det kan vi til og med høre i denne sonaten. Dermed henger det sammen.
Dette kaller vi humant klaverspill. En lys vennlighet smiler fra disse rillene, en overdådig bukett av fargesprakende planter.