Mirakelet Mozart

Ikke så alt for langt unna inngangen til 250årsjubileet for Wolfgang Amadeus Mozarts fødsel i 2006, kommer to innspillinger av hans vidunderlige fiolinsonater spilt med vidt forskjellig lynne. Fiolinistene Hilary Hahn og Rachel Podger er hver for seg i toppen blant nålevende fiolinister, den ene utvikler klassisk uttrykksfulle måten å spille på, den andre sverger til alt man har lært de siste årene om autentisk framførelsespraksis, gjerne på tarmstrenger. Resultatet er som man skjønner topp, men interessant nok i tolkninger så langt fra hverandre som natt og dag.

Sterk og viljefylt. Dette er spennende. Hilary Hahn og hennes fenomenale medspiller Natalie Zhu får tankene til å kretse tilbake til en størelse som Arthur Grumiaux. Det er intenst uttrykksfullt, tonen er sterk og viljefylt, det er ungdommelig, i det hele tatt et Mozart-spill som det slår en Mozart ville ha bejaet intenst i all sin ungdommelighet. Den etter mitt skjønn aller mest spennende gammelmusikkfiolinisten Rachel Podger derimot dveler ved tonene, undrer seg over dem, prøver dem ut og hengir seg til melodien på en langt mer dansende måte. Man blir, som ved forrige utgivelse (dette er nr.2), aldeles trollbundet og synes ikke man har hørt noe lignenede før. Det har man antagelig heller ikke.

Nærværende. Et interessant aspekt ved Podgers utgave er at hennes partner Gary Cooper spiller på fortepiano i stedet for stort konsertpiano. Det gir denne dumpe, litt intime klangen som kler disse sonatene perfekt og som gjør dem nærværende på en ganske spesiell måte.
Dermed har vi altså to vidunderlige Mozart-innspillinger på en uke. Den ene ungdommelig energisk og med en tonekraft som minner merkelig om de store fra en forgangen gullalder, likevel sprudlende friskt. Den andre utforsker sangen i tonene. Den som ser seg råd til begge, vil ha en vidunderlige høstmåneder foran seg mens man går ut og inn av Mozarts toneunivers og utforsker de forskjellige måtene geniet klinger på. Kan man ta seg til noe bedre foran peisen?