– Min erfaring er at arbeidet med å inkludere mennesker med utviklingshemming stort sett har skjedd nedenfra i kirken, som grasrotarbeid, sier sokneprest i Langesund, Rune Rasmussen.
Rasmussen var inntil i fjor spesialprest for inkluderende kirkeliv ved Kirkelivsavdelingen på Agder og Telemark bispedømmekontor, og har jobbet tett på mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse.
Vårt Land møtte nylig speidergruppen De makeløse fra Brønnøysund. Medlemmene har ulike former for funksjonsnedsettelse, og bidrar aktivt inn i det som skjer i kirkelivet på stedet. Men ifølge professor Inger Marie Lid ved VID vitenskapelige høyskole har ikke Den norske kirke som sådan kommet langt nok i det praktiske inkluderingsarbeidet for funksjonshemmede.
Rasmussen sier han er enig i at Den norske kirke sentralt ikke har vært noen pådriver på feltet. Samtidig peker han på betydningen av lokalt initiativ i inkluderingsarbeidet.
– Men dette varierer fra sted til sted.
Tilhørighet viktig
I Den norske kirke i dag finnes det rundt 200 lokale, tilrettelagte fellesskap for mennesker med ulike funksjonshemninger. Rasmussen mener det er et viktig poeng at arbeidet for mer inkludering i kirken nettopp skjer gjennom praktisk arbeid lokalt i menighetene.
– Jeg er bekymret for at kirken velger å rette søkelyset mot det overordnede politiske nivået, fremfor det praktiske arbeidet i menighetene.
Det kirken bør være best på, er å skape tilhørighet lokalt.
— Rune Rasmussen, sokneprest i Langesund
Ifølge Rasmussen finnes det to måter å tenke om inkludering på i kirken: Rettigheter og tilhørighet. Rettighetene mener han at de ulike interesseorganisasjonene har best forutsetninger for å ivareta.
– Det finnes 70 ulike interesseorganisasjoner som kirken kan samarbeide med. Det kirken bør være best på, er å skape tilhørighet lokalt, mener han.
Jobben med å inkludere mennesker med funksjonsnedsettelser har dreid i retning av å skape fellesskap hvor alle kan delta, fremfor å lage spesielt tilrettelagte tilbud. Samtidig er det viktig å anerkjenne at tilpasning også må til for å kunne nå ut til, for eksempel til den delen av befolkningen som ikke kan lese salmetekster, fremhever Rasmussen.
– Avhengig av omsorgstjenesten
Elisabeth Kristiansen er inkluderingsprest i Borg bispedømme og har jobbet med å skape tilhørighet for funksjonshemmede i kirken i 20 år. Også hun vektlegger betydningen av lokalt engasjement. Samtidig etterlyser hun mer samarbeid med omsorgstjenesten i kommunene.
– Vi har vært opptatt av at gudstjenesten søndag formiddag skal være tilrettelagt for alle. Men for mennesker som er avhengig av bistand fra andre for å komme seg til kirken, er ikke helgene så enkle, forteller hun.
Kristiansen leder kor for mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse, og forteller at det kan komme over 40 på øvelse i hverdagene. Men om koret skal synge i helgen, kommer det kanskje bare ti. Da er det nemlig ikke like mange ledige hender i omsorgstjenesten.
– Det er vanskelig for kirken å få til inkludering i fellesaktiviteter og gudstjenesteliv dersom det ikke er nok ressurser i helse og omsorgstjenesten. Vi er dermed avhengig av godt samarbeid. Kirken må trå til og sørge for at medlemmer får leve ut sin tro, slik de har rett til.
– Hvordan kan dere gjøre det?
– Jeg tenker at det er viktig at vi blir kjent med de som for eksempel jobber i bofellesskapene, og bidrar til ordninger som fungerer. Mange er skeptiske til spesialtilbud, men lager vi egne samlinger på ukedagene, må det være meningen at alle skal kunne delta. Det viktigste er at vi får til fellesskap, og motvirker ensomhet.
Kristiansen er klar på at lokale ildsjeler ikke er nok for å løfte arbeidet med inkludering i menighetene.
– Den norske kirke har veldig gode uttalelser om inkludering fra kirkemøtet og bispemøtet, men du får ikke til likestilling uten å sette av penger i budsjettene.
Bekymret for kutt
Som inkluderingsprest jobber Kristiansen spesielt inn mot mennesker med kognitiv funksjonsnedsettelse. Ikke alle bispedømmer har en tilsvarende stilling, og andre steder kan inkluderingsarbeidet være organisert på andre måter.
Dette handler om å prioritere dem som trenger en ekstra stemme for å bli hørt
— Elisabeth Kristiansen, inkluderingsprest
Kristiansen advarer mot å la innsparingsprosessen som nå pågår i Den norske kirke ramme denne typen spesialrettet arbeid. Kirkerådet har nylig vedtatt å kutte 65 årsverk i Kirkerådets og bispedømmenes administrasjon.
– Vi trenger noen som har et overordnet ansvar for inkluderingsarbeidet, og som kan ha oversikt og legge planer. Dette handler om å prioritere dem som trenger en ekstra stemme for å bli hørt.
Også Rasmussen vektlegger betydningen av å bevare spesialprestestillingene i bispedømmene.
– Har en ikke har dedikerte stillinger, forsvinner spisskompetansen ut, og det er en dårlig deal for fremtiden. Parolene og politikken er viktig nok, men det å skape inkludering av mennesker i lokalmiljøene, er det bare den lokale kirken som kan gjøre, sier han.
