«500 millioner gråspurv. Men ikke en av oss er glemt av Gud.»
Sangene som fyller kapellet til VID vitenskapelige høyskole denne desemberformiddagen handler om vennskap, trygghet, samhold og tro. Gjengen som fremfører dem, kaller seg De makalause.
Stemmene og samspillet der fremme er egnet til å få de mest vintertrøtte tilhørere til å kvikne til.
Men De makalause har ikke først og fremst tatt turen fra Brønnøysund til Oslo for å opptre, snarere for å se seg selv på stort lerret. Etter konserten på VID venter førpremiere på De makalause på Colosseum kino.
Filmen følger speiderne, alle med ulike funksjonsnedsettelser, gjennom leirliv, hverdag og fest. Ikke minst retter regissør Kathrine Haugen søkelys mot rollen gruppen spiller i det kirkelige og religiøse livet.
Spennende og artig, lyder tilbakemeldingene på hvordan det blir å se og å høre seg selv på film. Men også litt flaut og skummelt.
Er der for hverandre
Kirsten Østergård og Karl Anders Østergård er blant dem Haugen har portrettert. Kirsten er en kjent ressurs i speideren i Brønnøysund, og har ledet de De makalause siden oppstarten. Også sønnen Karl Anders har vært med siden starten.
– Jeg tenker at De makalause skal skape fred, en vennlig fred, forteller Karl Anders Østergård til Vårt Land når møter ham og Kirsten Østergård i kapellet etter konserten.
Jeg tenker at De makalause skal skape en vennlig fred
— Karl Anders Østergård
– Hvordan samarbeider dere for å få til det?
– Vi tenner lys og synger for folk. Vi skriver meldinger til folk, og ber til Gud, svarer han.
Hjemme i Brønnøysund har Karl Anders sin egen nøkkel til Brønnøy kirke. To dager i uken går han alene dit med hvit stokk, låser ser inn og spiller på det gamle, restaurerte orgelet.
– Uten sang og musikk vet jeg ikke nesten ikke hvem du ville vært, smiler Kirsten.
De makalause handler om vennskap og felles opplevelser. Dette er noe deltakerne får til i samspill med hverandre, forteller hun:
– Mange ser for seg at hvert enkelt medlem må ha med seg sin egen støttekontakt, sånn at man deltar to og to. Hos oss er tanken heller at alle skal være sammen med alle, i én gjeng. Alle hjelper hverandre, og det er de utrolig flinke til.
Alle hjelper hverandre, og det er de utrolig flinke til
— Kirsten Østergård
Deltakelse fremfor bruk av spesielle hjelperessurser styrer også tenkningen rundt gudstjenestene som De makalause deltar i. Målet er at liturgien skal være den samme, uansett om de som deltar har funksjonsnedsettelser eller ikke, fortsetter Østergård.
– Det betyr at de kan gå til gudstjeneste når de selv vil og det passer for dem. Flere av våre går til gudstjeneste fast hver søndag, selv om ikke vi har noe eget arrangement for dem.
Tilrettelegger du en gudstjenester spesielt for funksjonshemmede, tar du bort denne fleksibiliteten. Da blir man også mer fremmed, mener hun.
---
De makalause
- Speidergruppe fra Brønnøysund, som er med i KFUK-KFUM. Feiret 25 årsjubileum i fjor. De jobber som frivillige i kirken i Brønnøysund, og er aktive lokalsamfunnet ellers.
- Dokumentaren De makalause er regissert og produsert av Kathrine Haugen, og har premiere til våren. Den handler om religiøst medborgerskap og om vennskap. Mye av handlingen foregår på en speiderleir sommeren 2024, der De makalause var vertskap for speidere fra Italia, Danmark og Sri Lanka.
---
Religiøst medborgerskap
Den naturlige plassen i kirkerommet som De makalause har tilegnet seg, var en viktig drivkraft i filmprosjektet om dem, forteller regissør og produsent Kathrine Haugen.
Hun kaller det religiøst medborgerskap.
– De makalause er til stede i det de gjør, og de bruker kirkerommet på litt andre måter.
De makalause er til stede i det de gjør, og de bruker kirkerommet på litt andre måter
— Kathrine Haugen Nordhuus
Haugen viser til en av scenene i filmen, der Arian, som har Downs syndrom, setter seg på alterringen når han skal spise sjokoladekake. For ham er alterringen stedet som føles naturlig der og da, fremhever hun.
Haugen er opptatt av hvilke gudsbilder som finnes i kirken, og hvordan det gjenspeiles i oss. Regissøren, som er utdannet ved Den norske filmskolen på Lillehammer, studerer nå teologi ved teologisk fakultet i Oslo.
– I kirken streber vi etter å ha en «perfekt gudstjeneste», men med de De makalause skjer det et slags brudd.
– Kirken har en vei å gå
På VID møter vi også professor Inger Marie Lid. Hun forsker på teologi, medborgerskap og menneskerettigheter, deltar i filmen og har fulgt De makalause gjennom mer enn ti år.
– Vi, som mennesker, har ulike liv og ulike måter å være i verden på. Gjennom konsertene, speideren og deltakelsen i gudstjenestene viser De makalause frem det skapte menneskelige liv. De fyller rommet og gjør det mer representativt for oss alle, sier hun.
Lid er opptatt av at kirke- og gudstjenestelivet har barrierer som hindrer deltakelse. Noen av barrierene er fysiske, som trapper og tunge dører. Andre handler om holdninger eller er knyttet til hvem som hører til.
– Trosopplæringsreformen inneholder for eksempel flere aktivitetene som kan være krevende, som å reise på leir og overnatte borte. Til sist finnes det teologiske barrierer knyttet til hvordan man forstår det å være skapt i Guds bilde, sier Lid.
Ser man samfunnet under ett, mener hun Den norske kirke ligger etter i arbeidet med å inkludere funksjonshemmede.
– Kirken er opptatt av likestilling og likeverd, men det har tatt tid å forstå at mennesker med funksjonsnedsettelse er borgere på linje med andre.
Ifølge Lid har kirken vært preget av en diakonal hjelpeforståelse der det å vise omsorg vært styrende.
– Man har ikke forstått at dette også handler om menneskerettigheter. Omsorg er viktig, men det å bli møtt som likeverdig må ligge til grunn for at omsorgen skal være livgivende.
For kirken har det tatt tid å forstå at mennesker med funksjonsnedsettelse er borgere på linje med andre
— Inger Marie Lid, professor ved VID
Nå er noe i emning, fortsetter hun. I fjor satt Den norske kirke blant annet ned et eget råd for funksjonshemmede, der Lid selv er faglig representant.
– Det skjer endringer på plannivå, og delvis på dialognivå. Men det må også skje merkbare endringer på konkret og praktisk nivå, der liv leves.
Hverdagsliv i kirken
Når vi snakker med speiderne før og etter konserten på VID, legger de vekt på betydningen av å treffe venner og å gjøre ting sammen.
– Det er litt vanskelig, men også artig, forteller Vivianne Rendal Johansen.
Primus motor Kirsten Østergård forteller at hun fortsatt holder fast i De makalause, selv om hun har blitt pensjonist og kuttet ut «alt annet».
– Det er dette som er mest gøy, å være sammen med denne gjengen. Det er det som gir meg aller mest.
Regissør Haugen forteller at hun med filmen om De makalause har villet vise frem det hverdagslige ved tro og det positive kirken kan bety for folk som bruker den. Dette er noe hun synes mangler i mediedekningen av tro, og i populærkulturen.
– Jeg håper filmen kan ta seeren med inn mot sentrum, inn dit folk er.
Det er nok av konfliktstoff i det helt hverdagslige livet, understreker hun. Ikke alle dager er like enkle, og det er ikke alltid like lett å samarbeide når man er på leir i regnvær.
– Jeg håndterte press dårligere enn dem, og blir stresset når ting ikke går som jeg har tenkt. Speiderne i De makalause tar det mer som det kommer. Jeg har lært mye av å få jobbe med dem.
