Fra fremskritt til krise: Optimismens fall

– I Vesten har vi levd grovt sett 250 år i en kultur som har sett på seg selv med optimisme, sier Helge Jordheim.

Han er professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo (UiO).

– Og så har det humpa litt, og noen ganger har det gått dårligere enn ellers. Men likevel har vi levd i en tro på en form for fremskritt, at ting blir bedre grunnleggende sett.

De siste årene har dette derimot blitt svekket.

– Vi har entret en fase i historien hvor vi tenker på historien mer i form av krise. At vi lever i, ikke bare én, men en haug av forskjellige kriser, hvor den ene vipper over i den andre.

Krise på krise

Er det slik at fremtidsoptimisme og tanken om fremskritt er blitt byttet ut med frykt for fremtiden og krisetenkning? Vårt Land tok en prat med én kulturhistoriker; én filosof; og én tidligere politiker og samfunnsredaktør for å høre hva de tror om vår tro på fremtiden.

Finanskrise, flyktningkrise, klimakrise og pandemi; krig i Ukraina og krig på Gaza.

Den raske rekkefølgen av kriser gjør at det kan føles som vi går fra krise til krise. At krise er den nye normalen. Men det er særlig klimakrisen som har rokket ved optimismen vår, tror Helge Jordheim.

– Klimakrisen er det som kanskje mer enn noe har satt fremskrittstenkningen ut av spill, nettopp fordi det som har drevet fremskrittet – teknologi og industrialisme – nå viser seg å være det som driver krisen.

Jordheim tror dessuten at klimakrisen kan forsterke inntrykket av andre kriser.

– Vi lever med en sånn vag følelse av at det er noe som er i ferd med å gå virkelig av skaftet i verden. Andre kriser føles kanskje sterkere fordi vi er vant til følelsen av krise gjennom å tenke på klimakrisen, sier Jordheim.

– Klimakrisen produkt av optimismen

Også Marius Mjaaland trekker frem klimakrisen når vi spør om vår tids tro på fremtiden. Han er professor i religionsfilosofi ved Universitetet i Oslo (UiO) og tror også at noe optimisme har forsvunnet de siste årene – selv om han understreker at det alltid er «litt uenighet om hvordan vi fortolker den tiden vi selv er inne i».

– Klimaproblematikken kommer inn som et slags produkt av den optimismen som folk hadde for bare noen tiår siden, mener Mjaaland.

Filosofen mener at de siste 10–15 årene har tatt oss fra optimisme til pessimisme i synet på fremtiden. 90- og 00-tallet kaller han «den store optimismens tid». Ideen var at verden nå hadde kommet seg vekk fra tidligere problemer som krig og urettferdighet. Økonomien kunne bare gå én vei, og det var oppover. Samtidig vokste troen på liberalisme og individuell frihet. Men denne «frihetens historie» skulle vise seg å bli en «ufrihetens historie», mener Mjaaland.

– Det er nok mange som nå er engstelige for fremtiden og usikre på hva som vil komme. Da kommer også de store dystopiene og undergangsfortellingene.

Selv beskriver Mjaaland seg som en «glad pessimist», og tror heller ikke pessimisme er så negativt.

– Jeg tenker det er et sunnhetstegn å komme seg vekk fra den optimismen. Vi har en evne til å overvurdere oss selv som mennesker og vår evne til å løse problemer.

Vi har en evne til å overvurdere oss selv som mennesker

—  Marius Mjaaland, teolog

Fra optimisme til pessimisme

Tidligere Høyre-politiker og nåværende samfunnsredaktør i E24 Torbjørn Røe Isaksen ga tidligere i år ut boken Ingen tror på nåtiden. Isaksen mener at hvilken tro vi har på fremtiden er formet av hvordan vi ser på nåtiden – og at vi i dag har liten tro på begge deler.

– Vi har jevnlige perioder i vår moderne historie, og generelt i menneskehetens historie, hvor vi enten er veldig optimistiske eller veldig dystopiske og pessimistiske, sier Isaksen.

Sin egen generasjon mener Isaksen har vært preget av en fremtidsoptimisme etter Berlin-murens fall i 1989. Nå har derimot optimismen hatt mange tilbakefall, mener han. Og den nye pessimismen skiller seg også ut fra andre typer. Isaksen omtaler «kulturpessimisme», der religiøse eller intellektuelle ledere kritiserer egen samtid for å være overfladisk – selv om mye tilsynelatende går godt.

– Det er selvsagt også elementer av kulturpessimisme i vår tid. Men jeg vil si at den pessimismen som har vokst frem de siste årene er knyttet til helt konkrete ting, sier Røe Isaksen til Vårt Land.

Når illusjonen brister

Isaksen ramser opp:

– Klima, usikkerhet i økonomien etter pandemien og selvfølgelig krigstrusselen.

At det generelt går nedover, er likevel ikke riktig, mener Isaksen. Men opplevelsen av nedgang er likevel reell.

– Det er ikke en nedgangstid, det er ikke den store depresjonen vi er inne i nå. Men det er alle disse sjokkene som rokker ved verdensbildet vårt.

Tiden vi lever i er ikke verre enn store deler av det siste århundret, mener Isaksen. Han tror heller at vi har levd i en slags optimistisk illusjon.

– Når den illusjonen brister, så er det lett at frykten og pessimismen tar oss.

Gud som redder

Marius Mjaaland tror at sekularisering også kan føre til mindre håp på at det gode seirer i det lange løp.

– Det som mangler i de sekulære fortellingene, er troen på at Gud kan redde oss, sier Mjaaland.

Det betyr ikke at det religiøse er uten krisefortellinger. Men krisen og troen kan like gjerne komme hånd i hånd, forteller Mjaaland. Han peker på at det i Johannes’ åpenbaring er både undergangshistorie og håp. Selv undergangen er dermed ikke bare mørk.

– I teologien har vi en refleksjon om at ting nødvendigvis vil gå opp og ned. Men uavhengig av det har vi et håp som er grunnlagt i Gud selv og i Jesus-historien, om at Gud kan vende det onde til noe godt.

Pessimisme eller usikkerhet

Helge Jordheim er ikke like sikker på om det er pessimismen som råder i dag. Han argumenterer heller for at vi ser på fremtiden med stor usikkerhet.

– Jeg tror det er en følelse av at vi er mer utsatt for krefter vi ikke selv kontrollerer, sammen med en stor usikkerhet når det gjelder konsekvenser av ting som skjer. Hva betyr det hvis det blir dårligere vær, eller renten går opp i taket, eller boligmarkedet kollapser eller hvis Trump blir valgt? Hvordan vil livet vårt endre seg da?

Økt ensomhet blant unge forsterker dessuten denne usikkerheten, tror Jordheim.

Det er nok en følelse av at fellesskapene våre ikke er så solide som de var

—  Helge Jordheim, professor

– Det er nok en følelse av at fellesskapene våre ikke er så solide som de var. Jeg tror flere føler seg mer alene, uten den samme tilliten til at det finnes politiske, sosiale eller kulturelle fellesskap som vil ivareta oss.

Selv om vi har større frihet enn tidligere, er vi også mer utsatt, tror Jordheim. Friheten gjør nemlig at vi står mer alene i egne livsvalg, uten å nødvendigvis føle oss som en del av et fellesskap.

– Det er en ekstremt skummel følelse.

At det er negative følelser i spill når vi tenker på fremtiden i dag, er Jordheim klar på. Han tror likevel at «usikkerhet» er mer beskrivende enn «pessimisme».

– Jeg tror den store følelsen nå er en sånn sterk følelse av at det er så himla vanskelig å forutsi hva som kommer til å skje.