Reiser opp kvinner som bakte fyrstekaker og velferd

– Husmødrene la ned de første steinene i velferdsstaten, samtidig som de syltet plommer og sladret om naboen, forteller Anna Bache-Wiig til Vårt Land.

I sin nye roman Til våren vil Bache-Wiig utfordre leseren, slik hun også utfordret seg selv, i egne fordommer rundt husmorrollen.

Selv vokste forfatteren opp med en mor tilhørende generasjonen som foraktet husmorrollen. Likevel fører Bache-Wiig pennen i historien om Ingrid, som vagler mellom omfavnelse og frastøting av rollen hun er gitt.

---

Ny bok

• Forfatter Anna Bache-Wiig kom i høst ut med romanen Til våren
• Forlag: Tiden
• Sider: 427

---

Husmorens birolle

– Jeg har vært opptatt av de kvinnene som ikke står i sentrum, de som ikke får lov til å spille hovedrollen, sier Bache-Wiig.

Men hvor finner man dem historiebøkene gjerne overser? Et dypdykk i etterkrigstiden, gamle kvinneblader og støvete oppskriftsbøker ga forfatteren et helt nytt inntrykk av 50-tallets kvinner. De kvinnene som forble hjemme. De som gikk glipp av frigjøringsbevegelsen.

Jeg tror at religion gjør menneskene litt mer konservative, på godt og vondt?

—  Anna Bache-Wiig, forfatter

I landsdelen som deler av familien selv vokste opp, skildrer Bache-Wiig 50-tallet på Sørlandet der «kjerringsladder», fordømming av det ukristelige og omfavnelse av etterkrigsfriheten fikk legge føringer for kvinnerollen.

– Hvorfor ble Sørlandet et godt sted å fortelle Ingrids historie?

– Familien min kommer fra Lista, så det er jo et landskap jeg kjenner godt. Og selv om etterkrigstida er en tid med rivende utvikling, gikk den kanskje litt langsommere akkurat der. Det hadde sikkert noe med det religiøse livet rundt landsdelen å gjøre. Jeg tror at religion gjør menneskene litt mer konservative, på godt og vondt? Derfor var det nok litt vanskelig å rokke ved disse verdiene, forteller hun og legger til:

– Det var kanskje derfor jeg ga Ingrid en uttalt ikke-kristen far. Slik at hun skilte seg ut, om så det bare var noe hun kjente på inni seg. Jeg ville at det skulle være litt opprør i henne.

I boka har husmoren, Ingrid, med sin far, krigsseileren som forlot dem, i aftenbønnen hver dag. Bare for sikkerhets skyld. Bache-Wiig forteller om en sørlandsby der husmødrene gisper over Arnulf Øverlands ukristelige diktning og der det forventes å stille opp fullt og helt på kirkas basarer.

– Finnes det et annet liv for meg?

– Hva var husmoren, Ingrids rolle i 50-tallets kvinnefrigjøring?

Forfatteren forteller at hovedpersonen, Ingrid, ikke er ei som går i bresjen for kvinnefrigjøringen. – Hun har jo ikke noe språk for det, og kjenner få som tenker annerledes. Hun drømmer om å utdanne seg, men livet kommer i veien. Det blir datteren Solveig som etter hvert begynner å studere og får helt andre muligheter. Ingrid bidrar jo sånn sett, med å legge til rette for mannen og barnas fremgang.

Bache-Wiig skulle gjerne skildret en husmor i boka som løftet fanen høyt for kvinnefrigjøringen. Men sannheten var at på den tiden, i denne delen av landet, var det få slike kvinneskikkelser å speile seg i og hente et kampspråk fra. Spesielt for Ingrid, i hennes krets.

– Hun kjemper på en måte litt likevel. Bare stillere. På sørlandsk, ler hun.

Hun forteller videre at Ingrid er intellektuell, men at karakteren nok aldri hadde stilt seg spørsmålet: Finnes det en annen måte å leve på, der jeg er noe helt annet enn en husmor?

Moren gjorde opprør

Bache-Wiigs mor var en del av generasjonen som til slutt gjorde opprør mot husmorrollen. Hun beskriver en mor som fant det «tullete å skulle lage alt fra bunnen av, sylte plommer og det styret der».

Det fikk Anna Bache-Wiig til å ta seg selv i nakken i møte med husmoræraen. Hun tok til å grave i arkiver etter deler av historien som ofte forsvinner.

Det gikk en trass i meg. Jeg ville skrive fram deres liv

—  Anna Bache-Wiig

– Husmødrene var jo fantastiske til å organisere seg. Både i misjonen, Røde Kors og andre kvinneforeninger. De tok initiativ til å starte helsestasjoner med hjelp til amming og babystell. De hjalp de som falt utenfor. Husmødrene var, rett og slett, med på å bygge den norske velferdsstaten. Det er sjelden beskrevet i historien, understreker hun.

– Det gikk en trass i meg. Jeg ville skrive fram deres liv, enda så lite spektakulært det kunne virke.

Etterkrigstiden på hjernen

Bak fortellingen om Ingrid, er også historien om en hel generasjon husmødre preget av krigen. Av mat som måtte rasjoneres og følelsen av trygghetsfølelsen ikke kunne tas for gitt.

– Disse husmødrene hadde et krigsspøkelse i ryggen, sier Bache-Wiig.

Det var denne fascinasjonen for tidsåndens preg på mennesket som ble inspirasjonen bak boka. Verdiene man får og verdiene man gir videre til sine barn, og samfunnet rundt seg.

Bache-Wiig forteller at hun kan kjenne seg igjen i dette. I å forberede en ny generasjon, som skal møte en ny tid, med verdier du henter fra din egen.

– Jeg har jo selv tenåringer. Har jeg forberedt dem på den verdenen de vil møte? For jeg har jo ikke opplevd den, poengterer hun.

Medfølelse med husmødrene

Da hun arbeidet med boka kjente hun både på medfølelse og beundring for husmødrene og deres verdier, i møte den nye generasjonen som til slutt skulle gjøre opprør mot dem og deres rolle.

– Jeg vil ikke tilbake til slik det var da. Vi er heldige som lever i en tid der man kan velge sin vei og realisere seg selv. Men det å sette andre foran seg selv og ha respekt for plikt, er verdier fra den tiden det var noe fint med.

Det å sette andre foran seg selv og ha respekten for plikt, er verdier fra den tiden det var noe fint med.

—  Anna Bache-Wiig