Firebarnsmora Ane Jørgine gikk til alters som «jomfrue»

Ortodoksi, pietisme, opplysningstid, livssynsmangfold – både idé- og kirkehistorie blir gjerne ordnet i slike kategorier.

Lar man prestene fortelle, slik Gina Dahl gjør i sin nye bok, er det vanskelig å finne igjen disse epokene.

– Jeg trodde jeg kunne norsk kristendomshistorie, inntil jeg begynte å lese kirkebøker. På tvers av alle de store linjene, ser vi et veldig mangfold med levd liv både i menigheten og blant prestene, sier hun.

Mangfoldet er bjelken

Mer enn ti år er gått siden Gina Dahl forsvarte sin doktoravhandling om presters bibliotek fra 1650–1750. I snitt hadde prester 100 bøker i sitt bibliotek, og forfatterne var langt flere enn Luther og Melanchthon.

–Det forsterket mitt syn på at fortida var mye mer variert enn vi gjerne vil ha det til. Det mangfoldet er bjelken i denne boka også, sier Dahl.

Hun stanset ikke med prestens bokhyller. I det som ble kalt Prosjekt 1814 transkriberte religionshistorikeren og arkivaren kirkebøker fra 1801–1814. Der fant hun mye mer enn nakne data om navn, fødsel og død. Da hun fant Ane Jørgina, som hadde født utenfor ekteskap for tredje gang, fikk hun blod på tann. I ti år har hun fortsatt å pløye kirkebøker og arkiver etter prester, proster og biskoper over hele landet fra 1750 til 1850.

Jeg trodde jeg kunne norsk kristendomshistorie, inntil jeg begynte å lese kirkebøker

—  Gina Dahl

Jomfru med fire barn

Tre ganger kom Trondheims-kjøpmannen Petter Schmidt og Ane Jørgina til kirka for å døpe sine felles, men «uekte», barn. At den rike handelsmannen Schmidt fikk barn etter barn med sin over tretti år yngre tjenestepike, gikk neppe stille hen i bysamfunnet. Leiermål var betegnelsen på å avle barn utenfor ekteskap, og det ble hardt straffet med bøter. For en bemidlet var den straffen overkommelig.

Først da Ane gikk gravid for fjerde gang, valgte de to å gifte seg. I lysningsteksten oppdager Gina Dahl at firebarnsmoren blir omtalt som «Jomfrue» og ikke som «kvindemenneske» eller «tøs». Ordvalget skyldes nok at barnefaren tilhørte byens overklasse. Sokneprest Peder Schielderup var ikke spesielt fordømmende ovenfor paret.

– For de prestene som var negative til denne typen umoral, ga vanligvis også høylytt uttrykk for dette i kirkeboken, konstaterer Dahl.

Konfirmert likevel

Selv om man her kan ane at presten gjorde forskjell på fattig og rik, finner Dahl mange eksempler på at prester også har kommet vanlig folk i møte ved å fire på kirkens krav og lovens bokstav. Helt inn i vår tid husker mange at de måtte pugge katekismen. Noen kan til og med referere flere av Pontoppidans 759 spørsmål og svar fra Sandhed til Gudfrygtighed.

Kontrastene er store. Boka forteller om 22 år gamle Ole Michelsen Dahle som i 1815 tok livet av seg for å unngå konfirmasjonen. Antagelig hadde Ole prøvd flere ganger, men aldri klart å tilegne seg kunnskapene han trengte for å slippe frem på kirkegulvet. Dahl finner imidlertid gjentatte eksempler på at prester nøyde seg med Luthers lille katekisme og lot de unge stille til konfirmasjon uansett kunnskapsnivå.

– Ofte var innlevelse og inderlighet nok til å kunne framstille seg på kirkegulvet, forteller hun.

Hun trekker fram sogneprest Peter Schnitler Krag (1759–1818) i Røros som var svært så humant innstilt til konfirmantene. Han la til rette for konfirmasjon i de tilfellene hvor han selv mente at det var nødvendig–spesielt gjaldt dette de tilfellene hvor det var snakk om konfirmanter som hadde store fysiske eller psykiske problemer.

Også hans etterfølger Svend Aschenberg viste en slik interesse for konfirmantene. Kanskje har han vært modell for presten Benjamin i Johan Falkbergets Den fjerde nattevakt. Begge kom til Røros nokså samtidig, nærmest mot sin egen vilje. Begge ble der lenge og satte varige spor. Aschenberg virket både som postmester, materialskriver ved bergverket, politimester og bergverkskirurg.

Presten var navet

Prestestanden var krumtappen i det gamle embetsmannssamfunnet. I tillegg til å ha en samfunnsregulerende funksjon som grep inn i menneskers liv fra vugge til grav, var de også̊ det Dahl kaller navet i et kommunikasjons- og styringssystem som strakte seg fra senteret, enten det var København, Stockholm eller Christiania, og ut til den fjerneste avkrok i Norge. Stort sett forble presten navet i det som skjedde i bygda helt frem til 1850.

Derfor forteller ikke arkivene bare om levd kristenliv, men også om alle sider ved samfunnet som var en del av prestens tunge, administrative ansvar. Presten rapporterte til prosten og prosten til biskopen som i sin tur rapporterte til aller øverste hold. Statistikkføringen omfattet folketelling, sjøinnrullering, manntallslister, næringsveier, uår, ulykker, lønn til lærere og klokkere, vedlikehold av kirkegods, inkludert naust og fjøs samt fattigomsorgen. Det var først godt inn på 1800-tallet at slikt ble en oppgave for kommunene.

Tisset på alteret

Men kirkelivet var det sentrale, og i ei tid med kirkeplikt, var kirkebakken den sentrale møteplassen i bygda. Skjenkestedene lå sjelden langt unna. Det skapte liv og røre som gjenspeiles i arkivene. Kirkegjengerne var ikke alltid nøye med å innfinne seg i kirka til rett tid. De var heller ikke nødvendigvis tause. De som hadde snakket sammen ute på kirkebakken, fortsatte gjerne innendørs og holdt leven på mange måter.

Sogneprest i Vestre Moland, Hans Jacob Grøgaard (1764-1836), tok opp dette i et lite hefte med tittelen Om nogle Usømmeligheder i Kirken. Det kom først i et opplag på 4 000. siden i 20 000. I tretten punkter beskrev han hvor ille gudstjenestelivet kunne være: Støyende snakk, bråk fra barn og hundeglam. På galleriet spyttet folk ned på dem som satt under. Departementet fikk til og med rapport om hunder som tisset på alteret.

[ – Bruker Bibelen til å starte kulturkrig ]

– Du framstiller kirka som navnet, men hva med politikk, rettsapparat og påtalemakt?

– Kirka var likevel det eneste fungerende organ som nådde helt ned i menneskenes liv hver eneste uke. Det var et enestående system som det ikke finnes maken til i dag, svarer Dahl,

– I skjønnlitteratur, teater og film møter vi ofte presten som maktmenneske. Vokser det fram noen enhetlig skikkelse blant «dine» prester?

– Nei, men det med maktmenneske er lett å være med på fordi de hadde makt. Men en som Aschenberg på Røros må ha vært et fantastisk menneske. Han mistet selv to barn, men ble ikke bitter. Han noterte alt om hver enkelt og må ha hatt en stor omsorg for mennesker.

– Så har du Job Bødtker som i historiebøkene for Inderøy er beskrevet både som opplysningsmann og rasjonalist. Han var levende opptatt av sognebarna sine. Med sin lange tjenestetid i prestegjeldet, hadde han inngående kunnskap om hva de forskjellige både strevde med og led av. Han var en svært medfølende og hjertevarm prest, svarer Dahl.

---

Bok

• Prestene forteller–Kirkeliv i Norge 1750–1850
• Av Gina Dahl
• Kapabel forlag
• Gina Dahl er religionshistoriker og førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Bergen

---