Prestene ble byttedyr da Norge skulle avkatoliseres

Vi forter oss gjennom «Norge» for å komme til Numedal. Her begynner vandreteateret som skal spilles tre helger i sommer på Norsk Folkemuseum på Bygdøy.

Det deles ut pilegrimspass – kort fra en kortstokk – til de besøkende mens man finner plass inne i et gammelt stabbur. Historieprofessor Lisa Zana, spilt av Rozerin Algunerhan (23), begynner forestillingen. Hun begynner med å lese bøker: Kom reformasjonen til Norge?, Da reformasjonen kom til Norge, Reformasjonen ingen ville ha, Endelig kom reformasjonen til Norge.

Nå skal hun skrive teaterstykket mens vi vandrer.

Men hvordan skrive det når historiebøkene er like splittet som folket og makten var i Norge på 1500-tallet og tiden som fulgte?

Hvis man er katolikk og skriver om reformasjonen, er det helt annerledes enn hvis man er en i huga luthersk prost

—  Karine Munch, regissør

Kongerekker

Under vandreteaterets første scene blir publikum dratt inn. Kong Christian II, plukket ut blant publikum, får utdelt et skilt med kart over Kalmarunionen. Fredrik I får en lang Pinocchio-nese – han løy blant annet da han lovet katolikkene å forsvare det katolske Danmark, før han ga fritt spillerom til lutherske predikanter i landet.

Reformasjonen var teknisk sett et faktum da Christian III ble kronet til konge over Danmark-Norge i 1537.

En av skuespillerne sveiver i en fiskestang i et hjørne, slik at en krone blir heist ned på hodet til publikummeren som har fått æren av å være konge for noen minutter.

Tro mot sin sjanger, vandreteater, blir vi deretter trukket ut på bygdetunet. Det er duket for gilde, og alle blir dratt inn i sang og dans for en liten stund.

Men så – «Stopp!» En prest, en av de nye lutheranerne som har studert i København og Wittenberg, stopper moroa. Hvordan kan folket danse og more seg og drikke den hellige kong Olavs skål? Og hvorfor vil de ikke møte opp på gudstjeneste søndag?

«Vi vil ha gilde!» stemmes det i, og publikum blir med på å jage presten oppover mot Setesdal.

Prestemord

Under reformasjonen i Norge ble nemlig flere protestantiske prester drept fordi folket ikke godtok de nye retningslinjene og trospraksisen som kom med protestantismen.

I Telemark var det 18 slike prestemord. Her vi står, i Setesdal, er det ett kjent prestedrap. Men teaterstykkets prest, spilt av Erik Otto Hesselstrand (24), må dø 18 ganger for å representere de 18 prestene som døde i Telemark.

Regissør Karine Munch (56) forteller etter stykket at de kaotiske forholdene var helt reelle i Norge under reformasjonen. Professoren, som i begynnelsen er forvirret over alt det forskjellige materiale om reformasjon, er inspirert av Munchs eget arbeid med stykket.

– Man ser på reformasjonen i forskjellig lys. Hvis man er katolikk og skriver om reformasjonen er det helt annerledes enn hvis man er en ihuga luthersk prost, for eksempel, sier Munch.

Lærte av prosessen

Både Munch og skuespillerne har lært mye mens de har jobbet med fortellingen. Algunerhan, som er leid inn for å være med i stykket, forteller at hun egentlig ikke visste noe fra før av. For Hesselstrand og Signe Dorthea Krohn Gjessing (26) – hun spiller en opprørsk motstander av reformasjonen fra lekfolket – var det noe kjent, ettersom de begge jobber som omvisere på Folkemuseet.

– Jeg synes det var interessant å se hvordan det påvirket vanlige mennesker i hverdagslivet. Man kan dra paralleller til i dag. Hvis det kommer nye strømninger og idéer, så er kanskje ikke alle i familien enige i alle ting, sier Hesselstrand.

Han viser til en av scenene som kommer etter prestedrapet. Her spiller han og Gjessing et ektepar som skal velge navn til de nyfødte tvillingbarna sine. Gjessings karakter Marit mener barna skal hete Maria og Olav, for å hedre katolske navn.

Jesusmoren er nemlig ikke lenger noen man tilber etter de protestantiske dogmene. Den hellige kong Olav skal man heller ikke skåle for lenger – han innførte jo katolisismen i Norge. Mannen til Marit vil heller at barna skal hete Martin, etter Luther, og Dorothea, etter Christian III kone, dronning Dorothea. Marit synes han er feig.

– Mange kalte barna sine Olav og Maria litt i protest. Noe av det jeg har lært, er hvor stor motstand det faktisk var, forteller Karina Munch.

Gamle forestillinger, nye krav

– Man får litt medfølelse med disse menneskene også, for det er så store omveltninger i samfunnet. Det er noe som har vært veldig viktig i deres liv, så kommer noen plutselig og sier: «Nei, sånn skal du ikke leve lenger», sier Erik Otto Hesselstrand.

Gjessings karakter, Marit, er fortvilet over at den nye presten ikke vil be for den døde moren hennes. Marit frykter skjærsilden, men den blir hun fortalt at hun ikke skal tro på lenger.

– Folk trodde jo virkelig på det, forteller Munch.

Hun synes det er interessant å se på hvordan protestantismen, som på sett og vis var den samme troen, ble mottatt.

– Det var jo kristendommen. Men det var likevel fremmed.

Ulovlig pilegrim

Mot slutten blir publikum med på pilegrimsvandring. Stavkirken i Gol, som står på Folkemuseet, blir brukt som Røldal stavkirke i stykket. Her er det et svettende krusifiks som folk dro på pilegrim til. Svetten som rant fra Jesus-figuren skulle ha helbredende effekter.

Langs veien prøver flere biskoper, fra forskjellige årstall, å stoppe pilegrimen. Først i 1835 setter en prost den endelige foten ned – nå har reformasjonen og protestantismen blitt et faktum i hele landet.

Munch forteller at hun er noe inspirert av Monty Python i skrivingen. Særlig med den tilbakevendende, strenge presten eller biskopen.

– Vi vil leke litt med historiske fakta, forteller hun.

Likevel er alt hentet fra reelle tilstander.

Teateret føyer seg til en tradisjon som fra 1917 til en gang på 60-tallet var stor hos Folkemuseet. Siden da har det vært lite teater, men kanskje kan «Reformasjonen kommer!» være starten på en ny teatervår for det kjente og kjære museet på Bygdøy.