Bonden maktet ikke lenger å se til dyra

Eg skal flytte heim for å ta over garden, ikkje fordi eg vil, men fordi eg føler at eg burde ville.

Slik tenker den navnløse unge mannen som har fulgt sin far til graven. Han har ingen lenger nå. Huset og fjøset og saueflokken er vitner om livet de har levd sammen; mor, far og sønn.

Nokon må bu i huset og bruke tinga.

Dyre tragedier

Marianne Clementine Håheim vokste selv opp på et småbruk der foreldrene tok over sauedriften etter hennes besteforeldre. Hun fikk være med på lamming og har gode minner. Derfor har hun stoppet opp ved nyhetssaker om dyretragedier i landbruket. Hvorledes kan et menneske som har ansvar for – og livnærer seg av – levende vesen, la være å gå i fjøset og gjøre jobben sin?

– Slike tragedier har ofte sammenheng med bondens psykiske helse, sier hun.

I hennes første og forrige roman Svart belte tok hun utgangspunkt i egne erfaringer med spiseforstyrrelser. Nå gikk hun på jakt i rapport og statistikk og fant ut at bønder jobber lange dager med stort press, og mange av dem melder om ensomhet. Depresjoner er hyppig forekommende, særlig blant menn i landbruket.

Vanskelige valg

Etter at sauene ble borte fra hennes hjemgård kjenner hun selv ikke på noen plikt til å overta når den tid kommer.

– Det var kanskje annerledes om det fortsatt var gårdsdrift. Å skulle gi slipp på noe familien har bygd opp er ikke lett. Der kjenner jeg meg igjen i hovedpersonen i romanen. Tanken på at mitt barndomshjem skal bli solgt eller bebodd av andre er vanskelig, siden besteforeldre og foreldre har drevet gården, sier hun.

I arbeidet med romanen har hun tenkt mye på fraflytting og nedlegging av gårder.

– At færre og færre vil bo i de små bygdene og drive gårdene, har mye å si for både jordbruk og dyrevelferd, mener hun.

Doblet mening

– Hvorfor valgte du tittelen Plikt?

– Ordet bærer i seg positive og negative følelser samtidig. Det dreier seg om ansvarsfølelse, noe som kan være krevende og vanskelig, men det er også et privilegium i det. Knyttet til familie kan plikt være både på godt og vondt. Mye en gjør av plikt, gjør en samtidig av kjærlighet. Pliktfølelsen kan gjøre at man legger egne behov litt til side. Plikt er et interessant begrep. Ordet odel er forbundet med kjærlighet, ansvar og historie.

At hovedpersonen er enebarn kom litt av seg selv.

– Ensomhet er sentralt. Jeg har ønsket å utforske hva som skjer i et menneske som plutselig står aleine i verden. Han blir konfrontert med det. Mange i bygda minner ham om hvor viktig det er å være to for å drive en gård.

Einstøing

– Hvor typisk tror du han er?

– Jeg tror han er ganske typisk, mange av trekkene hans i hvert fall. Som person er han en einstøing med relasjonsvansker, med et sterkt ønske om å leve opp til forventninger. Han vil klare seg selv, og har vanskelig for å be om hjelp. Mange bønder skal klare seg selv og ikke bry seg med andres saker.

– Han har et mørke i seg. Er det slik som vi alle kan ha?

– Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i det. Jeg gjør det. Han kjenner engstelse, angst og uro. Han prøver å tøyle følelsene så godt han kan, men de tyter fram i sprekkene når livet blir krevende. Det har ikke med landsbygda, men med individet å gjøre. Men å være redd for ikke å mestre, blir en utfordring når han skal ta over gården.

Livsekstrakt

Plikt er en roman på 135 sider. Hun liker det korte og konsentrerte. Det er slik det blir når hun skriver. Da hun begynte for flere år siden, ville hun se om hun fikk til å skrive ei tykk bok.

– Jeg skrev inn mye mer om livet i byen. Men det ble ikke riktig, kjernen forsvant. Det avgjørende er gården og de minnene fra fortida det bringer opp. Jeg liker at det ligger spørsmål der det ikke blir svar på.

I andre enden av loftsetasjen står det store soverommet til mamma og pappa tomt, men eg får meg ikkje til å flytte inn dit.

– Det er et utsnitt av et menneskeliv, og det er jeg som sitter med kniven, sier hun.

Temaroman

Hun håper romanen kan bidra til samtale om både menneske og dyrs helse. Hvordan er det å skrive med et så uttalt formål?

– Det er spennende. Også min forrige roman inviterte til en større samtale om psykisk helse. Å snakke om romanen og om spiseforstyrrelser gikk fint hand i hand. Jeg har satt pris på å kunne gjøre begge deler. Den romanen lever fortsatt sitt liv på den måten.

Romanen slutter med at det ringer på døra. Det er ikke mange det kan være.

– Hvem håper du selv det er?

– Jeg har tenkt at det er postmannen. Det er noe med tanken på at det er et menneske som ikke er relasjonelt nær, men en som på en måte har drevet litt oppsyn med den unge bonden fordi han kjører forbi huset hverdag, en som velger å ta tak i bekymringen og ringer på. Vi ser hverandre på så ulike måter. Å uttrykke en bekymring er sårbart, og ekstra vanskelig overfor noen du ikke kjenner. Det er noe forbilledlig i det om det er postmannen som har observert noe.

– Men du ville ikke skrive det?

– Nei, jeg vil åpne for ulike tolkninger slik at leseren kan tenke videre selv, sier hun.

---

Marianne Clementine Håheim

• 33 år gammel forfatter bosatt i Laksevåg.
• Oppvokst på et småbruk i Jølster.
• Aktuell med romanen Plikt (Oktober forlag)
• Hennes forrige roman Svart belte tar tak i forfatterens egne erfaringer med spiseforstyrrelser.

---