Kvinnelige felespillere forsvant i 100 år

I sju år har Benedicte Maurseth trålet over 200 kilder og intervjuet over 100 personer i jakten på kvinner som har spilt folkemusikk på fele. Med boka Systerspel har folkemusikeren hentet fram navn på 163 kvinner født mellom 1700 og 1950. Bokas undertittel er «Spelet som var og spelet som vart borte».

Hvorfor forsvant de i hundre år?

På dagens folkemusikkscene er det vanskelig å forstå at kvinner var forsvunnet fra folkemusikken. Lørdag 11. februar starter Folkorg feiringen av sitt 100-årsjubileum. Organisasjonen som samler folkemusikk og dans teller 4.500 medlemmer. Litt mer enn halvparten er kvinner.

Annbjørg Lien inspirerte

Benedicte Maurseth ble svar skyldig da hun for et tiår siden ble spurt hvorfor hun så ofte refererte til menn da hun skrev om folkemusikk. Der startet jakten. Selv begynte hun å spille fele da hun var sju år gammel. Vel ti år gammel satt hun foran TV-en og så en reklamefilm der Annbjørg Lien spilte fele.

– Det var helt fantastisk å se. Hun var dame, mesterlig og hun var synlig. Hun fikk plass og oppmerksomhet med et instrument som ble sett på som noe gamle holdt på med, forteller Maurseth.

Nå har Maurseth hentet fram nye forbilder helt tilbake fra 1700-tallet. Lise Jyvall (1791–1873) fra Stryn hadde orda «Soli Deo Gloria» med seg i feleskrinet når hun rei rundt og spilte i bryllup. Samuline Seljeset (1804–1872) fra Hornindal var regnet som en av de ypperste i Nordfjord. Hun er tipptipptippoldemor til Gunn Sølvi Gausemel i gruppa Honndalstausene. Sammen med Annbjørg Lien, Susanne Lundeng, Anne Hytta og flere er Honndalstausene foregangskvinner for dagens utøvere.

– «Blinde-Sigrid» og «Kristi på Stia», som ikke hadde bein, er også skikkelser som gjør sterkt inntrykk. De ble båret rundt for å kunne spille. Det sier noe om hva de kunne gi folk med spillet sitt. Det må også ha gitt en ekstrem livsmening for en blind og en beinlaus å kunne uttrykke seg kunstnerisk når de ellers ikke kunne bidra med arbeid på gårdene, sier Maurseth.

Hun trekker også fram Ingrid Eide, som var den første kvinnen som spilte fele på en kappleik i Molde i 1924. Kjempetalentet skulle studere i Tyskland, noe 1. verdenskrig satte en stopper for. Mannen hennes ble torpedert under 2. verdenskrig. Noen år etter satt hun igjen som enke med fire unger som sovna til felespill.

---

Bok

Benedicte Maurseth

Systerspel. Om spelet som var, og spelet som vart borte.

Fagbokforlaget 2022

---

Trakassering

Benedicte Maurseths lærer har vært Knut Hamre, og i boka Å vera ingenting (2014) forteller hun hvordan han var siste ledd i ei ubrutt rekke med spillemenn helt tilbake til 1700-tallet. Hamre underviste i hardingfele på musikkskolen. Der var Benedicte omgitt av andre jenter som spilte. Den nye tida var i emning. Siden ble hun del av eksplosjonen av kvinnelige utøvere på 1980 og 90-tallet.

Veien dit gikk via deltakelse på kappleiker seint i tenårene. Hun visste lite hva hun gikk til og mindre hva det myteomspunne buskspelet kunne innebære. I Systerspel forteller hun om hvordan hun ble med på et hotellrom sammen med flere av de spellemennene hun så opp til. Hun ventet spent på at det skulle bli hennes tur til å spille. Rått mannfolkpreik møtte henne. «Det må væra kuk i spelet,» snøvlet en, og dultet bort i henne, og hun kjente hånda hans gripe tak etter det ene brystet hennes.

I boka forteller hun: «Det var ikkje slik merksemd eg ville ha. Framføre storspelarane. Meistrane.»

– Opplevelsen på hotellrommet er ikke den eneste gangen jeg har opplevd både å bli forbigått og oversett som musiker og fått en tilnærming jeg ikke har bedt om. Jeg har også opplevd å bli faglig undervurdert og få kommentarer som gir en følelse av at du ikke er den store mesterspilleren, sier hun.

Mistenkeliggjøring

Som barn hørte hun hvor gjevt det var at også jenter trakterte et «manneinstrument». Positive kommentarer var krydret med hentydninger om at det var eksotisk at ei jente uttrykte seg på fela. Noen kommenterte utseendet og kalte henne for hulder. «Du er for liten og søt til å spille så kraftig», er en av kapitteloverskriftene i Systerspel.

– Har du fått til noe ekstra bra med et prosjekt, har enkelte tatt det for gitt at det er den mannlige deltakeren som er den som har kommet på ting og stått ansvarlig eller har æren. Eller man blir mistenkeliggjort: «Han er så glad i deg at han vil spille med deg, eller hjelpe deg.» Det skjer fortsatt, sier hun.

– Er det det som kalles skjørtetillegget?

– Ja, denne mistenkeliggjøringen om at en får til ting fordi en er kvotert inn, eller at noen er tiltrukket av deg og vil ha noe annet i tillegg, svarer hun.

[ «Sanselig poesi hvor Maria Magdalena er samtalepartner» ]

– Hvor nær var du å gi opp miljøet og musikken der på hotellrommet?

– Da var jeg så ung at jeg ville være en del av det. Jeg beundret dem veldig som felespillere. Jeg ville aldri gått inn på et hotellrom i dag og vært med på en slik gudedyrking. Den gang kjente jeg ikke kodene og hierarkiet, sier hun.

Etter metoo-oppgjøret sendte Folkorg i 2017 ut retningslinjer ved seksuell trakassering og overgrep. Men det var først i 2020 at en rekke musikere og dansere gikk ut i en kronikk i Aftenposten med tittelen «Tvilsom og vulgær atferd». I arbeidet med boka Systerspel har Maurseth erfart hvor utbredt denne atferden er.

Likestilte

Selv om metoo-perspektivet er med i boka, har ikke forfatteren tenkt på boka som et oppgjør. Her vil hun løfte fram de mange kvinnene som er glemt.

– Det kan virke som om kvinner og menn var mer likestilte på 17- og 1800-tallet, konstaterer hun.

I bondesamfunnet måtte alle bidra, og folkemusikken var den del av livet, særlig ved de store anledningene. Det synes ikke å ha vært noen forskjell på om det var mann eller kvinne som spilte. Særlig ikke på Nordvestlandet. Maurseth ser det som et mysterium hvordan det i denne landsdelen er et vell av navn, mens det i hennes hjemtrakter i Hardanger bare er noen få.

[ Pols og joik på samme frekvens ]

Satans fele

På 1800-tallet inntreffer mange endringer som likevel gjør at sporene av kvinnelige felespillere forsvinner over hele landet. En av flere forklaringer er vekkelsesbevegelsene. Felespill og dans var synd. Enkelte steder døde felemusikken helt ut.

– I Hardanger var det en spelemann som spilte som en del av feiringen av frigjøringen 1945. I nærheten stod en mann og ba for ham fordi han var redd for at hinmannen ville ta ham. En kan forestille seg hva det gjør med et sinn å oppleve et slikt press, sier Maurseth.

Samtidig skjedde det store hamskifte der industrialisering og fraflytting gradvis endret bondesamfunnet. Nasjonalromantikken bidro til å løfte folkemusikken inn i konserthuset. I bygdene overtok annen musikk, slik at etterspørselen etter bryllupsmusikerne ble borte.

– Dermed ble livsgrunnlaget borte for kvinner som ikke kunne reise langt fra hjemmet for å spille. Alle disse faktorene bidro til at kvinnene forsvant fra felespillet, tror Maurseth.

[ Prost sa unnskyld for kirkens angrep på folkemusikk ]

I dag jobber Maurseth med et bestillingsverk til Ultimafestivalen. For første gang er det en kvinne, Unni Løvlid, som leder folkemusikkstudiet på Musikkhøgskolen.

Fortsatt opplever hun likevel at det er menn som setter dagsorden, særlig i den skriftlige diskursen om folkemusikken. Menn dominerer også den gjeveste klassen på landskappleiken. Skeivfordelingen kan du også se i lista over æresmedlemmer i Folkorg for perioden 1948-2019: 16 prosent kvinner og 84 prosent menn. Med boka Systerspel har hun «etternominert» 163 kvinner til den statusen.

– De fleste menn ville neppe ha kommet på tanken om å skrive denne boka, sier Maurseth.

---

Folkorg 100

• FolkOrg er 100 år, og 2023 er folkemusikken og folkedansens år.
• Organisasjon samler 2211 kvinner og 2195 menn i alle aldre.
• 151 lokale lag og 10 områdelag.
• 11. februar åpnes jubileumsåret med konsert på Riksscena i Oslo.
• I oktober er det jubileumshelg i Bergen der Landslaget for spelemenn (nå Folkorg) ble dannet.
• Da lanseres også jubileumsboka som Sigrid Moldestad og Rasmus Stauri er redaktører for.

---