Da nyhetene om invasjonen kom, var jeg forferdet. Ren forferdelse. Jeg følte skam og skyld. Jeg er russer, og det gjør meg vanvittig vondt at Putin i mitt lands navn, i mitt folks navn, i mitt navn, har begått fryktelige forbrytelser. Jeg vil be ukrainerne om unnskyldning, jeg føler meg så skyldig. Men for noe slikt finnes det ingen unnskyldning.
Krigen mot Ukraina begynte ikke nå, men i 2014. Før dette var jeg ofte i Russland. Etter at jeg skrev et åpent brev var jeg ingen velkommen gjest lenger i Moskva. Jeg ga offentlig avkall på å representere det putinske Russland ved de internasjonale bokmessene: «Jeg vil og ønsker å representere et annet – mitt – Russland, et land befridd fra tronranerne, et land, der øvrighetene ikke beskytter retten til korrupsjon, men individets rett, et land med frie medier, frie valg og frie mennesker».
Og jeg sier til meg selv: Jeg emigrerte ikke, det var Russland som emigrerte fra det 21. århundret.
Han har ikke ruinert Ukraina, han har ruinert landet vårt.
— Mikhail Sjisjkin, forfatter
---
Forfatteropprør
- Søndag gikk 1.000 forfattere ut med et åpent brev, der de uttrykker solidaritet med det ukrainske folket og fordømmer Russlands invasjon av landet. Brevet avsluttes med setningen «Det blir ikke et fritt og trygt Europa uten et fritt og uavhengig Ukraina».
- Initiativet er koordinert av PEN, verdens største skribent- og ytringsfrihetsorganisasjon.
- Blant underskriverne er fredsprisvinner Maria Ressa, Svetlana Aleksijevitsj, Salman Rushdie, Margaret Atwood, Orhan Pamuk og Olga Tokarczuk. De prisbelønte russiske forfatterne Mikhail Sjisjkin og Ljudmila Ulitskaja er også blant forfatterne som har signert brevet.
- I et essay i Vårt Land ber Sjisjkin om unnskyldning til det ukrainske folket. Sjisjkin har skrevet bøker som Den ene natt venter alle, Erobringen av Izmail, Venushår og Brevboken. Han er i dag bosatt i Sveits, og har tidligere gitt offentlig avkall på å representere Putins Russland som forfatter.
---
[ Russiske kunstnere protesterer mot Putin ]
Gjort til zombier
Putin er ikke Russland. Han har ikke ruinert Ukraina, han har ruinert landet vårt. Når man i dag over alt i verden sier «Russland», tenker man ikke på den russiske litteraturen eller musikken, men på utbombede ukrainske byer og forkullede barnelik. Den store del av befolkningen er blitt gjort til zombier av propagandaen og er blitt blyge. Vi ser reaksjonen på krigen i Russland. Den siste linjen i Pusjkins berømte historiske drama Boris Godunov lyder: «Folket tier.» Hvorfor finnes det ingen masseprotester?
Ved KGB-skolen har Putin lært: Utpressing og angst gjør undere med mennesker. Dette er overlevelseserfaringen gjennom generasjoner: Å tie er sikrere. Å ytre en egen mening kan bringe problemer. Makten har alltid rett. Makten avhenger ikke av befolkningens mening, den er ganske enkelt der oppe, og man må lystre, uansett hvilken befaling som kommer. Det helliggjør den russiske tsaren. Og den som motsier blir drept slik som Boris Nemtsov, eller havner i fengsel slik som Aleksej Navalnyj og hundrevis av andre politiske fanger. Eller man emigrerer.
Den eldre generasjonen er nå under pisken til det putinske fjernsynet. De er blitt overbevist om at Russland overfalles av Vesten, og derfor må vi igjen forsvare fødelandet, slik våre bestefedre måtte gjøre det. Satirikeren Kosma Prutkov sa på 1800-tallet: «Et menneske ligner ei pølse – det du fyller den med, det blir den».
Satirikeren Kosma Prutkov sa på 1800-tallet: «Et menneske ligner ei pølse - det du fyller den med, det blir den».
[ Vårt Land i Polen: I tre døgn ventet Oksana på sønnen ved grensen ]
En stille protest
Det russiske folkets kjærlighet til makten er et klassisk Stockholms-syndrom. Den kriminelle banden har tatt befolkningen til gissel. Slik har egentlig forholdet mellom regjeringen og folket alltid vært i Russland. Alexander Herzen sa en gang om tiden under tsar Nikolaj den første: «Den russiske staten innretter seg i Russland som en okkupasjonshær». Folkevisdommen sier: «Man skal ikke ønske en dårlig tsar død», for den neste kan alltid bli verre.
Men i Russland former det seg en «stille» protest, vi har også et annet Russland. Det er det russiske paradokset: På ett territorium finnes – og taler – to forskjellige mentale folkeslag ett språk, og begge kaller seg russere. En del av befolkningen, som er uforlignelig større, lever psykologisk fortsatt i middelalderen. De fremstiller sitt hjemland som en rettroende øy i et hav av fiender, og tror at bare tsarens faderlige figur kan redde dem. De andre russerne lever i det 21. århundret og er overbevist om at landet vårt hører til den moderne verden, der menneskerettighetene og frihet er de viktigste verdiene. Vi har i de siste årene sett dette «europeiske» Russland på protestmøtene. Men de fredelige protestene kan ikke gjøre noe med volden. Det har vi i de siste årene for eksempel sett fra Hviterussland.
Robbet av Putins bande
Russland har i de siste 30 årene investert mer i vestlige eiendommer, villaer, fotballklubber og yachter enn i eget helse- og utdanningssystem. Og hva mener man overhodet, når man sier Russland: Mener man den regjerende mafiaen, eller den voldtatte befolkningen?
Vanlige folk vil heller ha glede over en blomstrende økonomi, men det korrupte regimet har ikke noe å tilby dem. Det eneste som tilbys, er fiender fra Vesten og forsvar av «russiske verdier». Slik forstår okkupantene i Kreml seg selv og sin egen makt. Putin kan ikke gi sine landsmenn et «normalt» liv, fordi landet og befolkningen er blitt totalt robbet av banden hans. Propagandaen pukker på at det krigsbegjærlige Vesten skal være skyld i den russiske ulykken. I Ukraina føres nå «en befrielseskrig mot de provestlige fascistene».
Vesten har først nå merket at man er i krig med Russland.
— Mikhail Sjisjkin
[ Philippe Sands: – La Putin høste slik han har sådd ]
Dødelig pokerspill
Vesten har vært tilskuere, eller har sett vekk. I Europa var man mer interessert i gassimport enn i kritikk av et autoritært regime, et som tramper med føttene på individets rettigheter, som hindrer frie medier, og åpenlyst manipulerer valgene. Vesten har først nå merket at man er i krig med Russland. Men omvendt har Russland allerede i mange år vært i krig med Vesten. Det er en plan der man bare ser for seg seieren: Putin vil høyne innsatsen i dette dødelige pokerspillet helt til Vesten gir etter.
Vil NATO virkelig la verden krepere i et atominferno på grunn av Ukraina? De russiske generalene er sikre på at de vestlige demokratiene før eller senere vil svikte Ukraina. NATO vil ikke blande seg inn militært. Putin tror at vestlige politikere aldri vil bære beredt til å trykke på den røde knappen. Han har jo gjort erfaringer med Sør-Ossetia, Abkhazia og Krim. Mannen har sett mange nok demokratiske statsoverhoder. I dag er du Tysklands kansler, i morgen er du Putins lakei. Nå kommer vi til å se hva den demokratiske Vesten vil møte Putin med. I dag forsvarer ikke ukrainerne bare sin egen frihet, de forsvarer friheten og de menneskelige verdiene til hele den demokratiske Vesten.
Oversatt fra tysk av Heidi Marie Lindekleiv