«Lykkeland»-forfatter: – Det finnes få fortellinger om at noen vil gå på bedehuset

– Jeg merker på hvor mange direkte henvendelser jeg får, at mange er veldig berørt. Det er det store ønsket, sier serieskaper Mette M. Bølstad om mottakelsen etter andre sesong av NRK-sendte Lykkeland.

– Olja har smurt vår moderne historie. Hva tenkte du om fortelleransvaret?

– Søndag kveld er det fortsatt slik at familier samles for å se på TV. Da skal du ha noe vesentlig å fortelle om tida vi lever i. I sesong to tar vi særlig for oss Alexander Kielland-ulykken som var en nasjonal tragedie. Vi må være ekstra påpasselig og fortelle noe som oppleves som sant for mange.

– Har noe ved mottakelsen gjort spesielt inntrykk på deg?

– Det var med ærefrykt jeg gikk inn i Kielland-ulykken. Derfor gjør det inntrykk når folk som var med på det, sier at vi har klart å gjenskape det forferdelige. Vi kunne ha laget noe som er mye verre. Vi måtte finne balansen mellom tragedien og all medmenneskeligheten.

Feminismen sentral

– Hva ville du med serien?

– Vi går inn med unge hovedkarakterer for at unge mennesker i dag skal forstå hvorfor vi er der vi er i dag. Hvorfor har vi blitt så rike? Hva er vår enorme velstandsutvikling bygget på? Det skjedde noe med oss i 1969 som har fått enorme konsekvenser for vår velstand.

I sesong to er feminisme sentralt. At fortellingen om ulykkene ville skape reaksjoner, regnet hun med. At historien om feminismen skulle berøre så mange, synes hun er fint.

– Og til og med førte til en Arne-kampanje?

– Ja, det er noe av det morsomste at en TV-serie går over til å få et eget liv utenfor serien. Jeg har sett på listen over folk som har gått ut av Handelshøyskolen og inn i topplederstillinger. Det er sørgelig lesning med tanke på likestilling.

Anna kommenterer aldri feminismen. Det er rederfrua Ingrid Nyman som peker på pissoarene der mannfolk treffes med smekken nede og tar sine beslutninger. Eller Annas mann som forteller henne at hun ikke kan sparke sekretæren sin på fordi hun har barn.

– Den fortellingen er jeg fornøyd med. Du finner ingen slagord eller plakater om kvinnefrigjøring.

[ Lykkeland sesong 2: Hjerteskjærende om hvor grådige vi ble ]

Bedehus-kritikk

I Vårt Land er seriens framstilling av bedehuskristendommen blitt kritisert av folk som ikke kjenner seg ikke igjen. For Bølstad handler det om hvor viktig troen var, og ikke om bedehuset spesielt.

– Hvilken rolle opplever du selv at bedehuskristendommen har i serien?

– Tro var en mye større del av det norske samfunnet på den tida. Skoledagen min startet med salmesang. Det var vanlig å be for maten og synge «Kjære Gud, jeg har det godt» om kvelden. Selv gikk jeg i søndagsskole selv om familien ikke var troende. Det er så kort tid siden, og endringen har skjedd så raskt.

I dag opplever hun folks forhold til religion som unødvendig polarisert. Religion er av de tingene folk har sterke meninger om uten å kjenne til det.

– Tro er personlig. Jeg synes det er rart å avfeie den som noe latterlig. Fortellingen om Torill er viktig for meg. Hun lever et utsvevende liv og åpner en bar, men har fortsatt et nært forhold til Gud. Det er ikke en konflikt for henne. For meg er det vei inn slik at folk kan se på religion på en annen måte.

---

Lykkeland

• Lykkeland er NRK-dramaet om framveksten av den norske oljerikdommen.
• Sesong 1 er vist i følgende land: Australia, Canada, USA, Britisk Colombia, Storbritannia, Østerrike, Tyskland, Sveits, Irland, Hellas, Portugal, Belgia, Nederland, Luxemburg, Spania, Tsjekkia, Litauen, Estland, Danmark, Sverige, Finland og Island.
• Sesong 2 er allerede solgt til 22 land.
• Mette M. Bølstad har skrevet manus til begge seriene.
• Forfatteren skrev også manus til TV-seriene Nobel og Halvbroren, og til filmen Sonja.

---

Ikke dokumentarisk

Scenen med gospelkoret i den amerikanske menigheten, skrev hun for å gi folk lyst til å bli med inn.

– Jeg ville at folk skulle blir nysgjerrige på noe de ikke har vært nysgjerrige på før. En fortelling om at Toril slutter å tro på Gud, var jeg aldri interessert i. Når alt går galt kjenner hun på tvilen, men finner tilbake til troen rundt middagsbordet sammen med familien på slutten av serien.

Det var med ærefrykt jeg gikk inn i Kielland-ulykken. Derfor gjør det inntrykk når folk som var med på det, sier at vi har klart å gjenskape det forferdelige

—  Mette Bølstad, serieskaper

– Noen har kritisert serien for å hente inn en bedehuskristendom som allerede Arne Garborg kritiserte. Hvorfor legger du vekt på en kristendom som mange selv den gang i liten grad kjenner seg igjen i?

– Kanskje ville det gått ti år til før bedehuset Betel ville bli bygd om til en bar. Men tolker man fortellingen så dokumentarisk, blir det vanskelig. Jeg har forsøkt å forstå hva bedehuskritikken går på, men får ikke helt tak i det. Fortellingen starter med et kaldt bedehus få lenger vil besøke. Er det det folk reagerer på? Eller er det prekenen til Bengt når han sier at gassflammen er blitt vår nye Betlehemsstjerne?

[ M. Seppola Simonsen: – Å la språket dø, er å la fornorskninga vinne ]

Unngå klisjeer

Nøysomheten Bengt snakker om, opplever hun som uttrykk for det enkle livet. Det var den delen av troen hun tok utgangspunkt i. Det noen har tolket som en fortelling om bedehuset, har hun tenkt som en fortelling om tro. Hun ville aldri fortalt historien om tro bare gjennom pastor-Bengt.

– Toril lever et helt annet liv. Jeg forsøker å belyse mange sider. Bengt har gode poeng og står for noe helt spesifikt: Lar vi oss forføre av rikdom eller ikke? Jeg synes det er interessant.

Det har blitt påpekt at kirkelivet i Stavanger-området også på denne tida var preget av framveksten av både kristensosialisme og tensing.

– Hvorfor tok du ikke inne andre sider?

– Fordi Lykkeland ikke først og fremst er en fortelling om bedehuset, men om velstandsutviklingen. Ved å fortelle om Torill, Randi, Marius og Bengt, fikk jeg inn ulike nyanser. Å fortelle med utgangspunkt i kristensosialismens framvekst, ville ikke bidratt på samme måten til fortellingen om ulykken.

Det som gjør at jeg kan skru av TV-en, er enda en dokumentar som avslører et trossamfunn

—  Mette Bølstad, serieskaper

[ Naboer fortsetter å klage mot bønnerop fra kirke ]

Sammenligner med islam

– Hva har du selv reagert på av bedehusframstillinger i norsk film?

– Det som gjør at jeg kan skru av, er enda en dokumentar som avslører et trossamfunn. Hvor mange ganger skal man avsløre at noen har brukt religion for å rane til seg penger? Jeg var opptatt av å ikke gå i den klisjéfella. Da vil jeg heller fortelle andre historier. Det er få fortellinger om at noen har lyst til å gå på bedehuset og at det kan være et hyggelig sted å være. Jeg har aldri noe ønske om å gi en negativ framstilling av et trossamfunn.

Bølstad savner én reaksjon. For henne var det opplagt at det som skjer med Toril i Lykkeland, ligner på det som mange unge muslimske kvinner opplever i Norge i dag. Det som skjedde for 40 år siden i kristendommen, mener hun å se blant muslimer i dag.

– Det er viktig å snakke om tro fordi vi gjennom innvandring har mange som lever med religion som en større del av sin hverdag. Mange muslimske jenter lever i dag i det samme spennet mellom tro og moral som Toril gjorde. Jeg trodde det skulle være opplagt å trekke linja mellom de to fenomenene, men det har jeg ikke sett reflektert i reaksjonen.