Rune Slagstad: Mitt møte med Ingrid Bjerkås i 1962 fikk meg til å endre syn på kvinnelige prester

Med Ingrid Bjerkås (1901–1980), den første kvinnelige prest i Den norske kirke, ble to kapitler av norsk kirkestrid knyttet sammen: den opposisjonelle, liberale teolog Kristian Schjelderup (1894–1980) vigslet henne som prest, den religiøst avvikende Helge Hognestad (1940–) forrettet ved hennes begravelse.

Samtidig innledet hun et nytt kapittel: kvinnenes erobring av de kirkelige maktposisjoner. 60 år etter at Ingrid Bjerkås ble ordinert, var det ansatt 1 336 kvinnelige prester i Den norske kirke, med en kvinneandel tilsvarende 36 prosent av det totale antall prester. Den første kvinnelige biskop, Rosemarie Köhn, ble utnevnt i 1993, i 2021 er seks av kirkens tolv biskoper kvinner.

I 2020 uttalte bispemøtet: «Vår kirke ønsker at både kvinner og menn tar imot kallet til å bli prest, og går inn i denne tjenesten med sine evner og gaver til glede for menighetene. Kvinners prestetjeneste er en viktig og nødvendig del av kirkens liv.» Kirkerådet, det øverste styrende organ under Kirkemøtet, har siden 2016 blitt ledet av en kvinne.

En kjølig mottakelse

Under krigen hadde Bjerkås talt både Quisling og Terboven midt imot og endt i fangeleiren på Grini.

«Jeg kan trygt si at det var tyskernes overfall på landet vårt i 1940 som førte meg inn på veien til prestetjeneste. Jeg opplevde Gud så sterkt og så nær i min angst i de første dagene av krigen. (...) Jeg fikk se en ny himmel over meg og en jord omkring meg midt under krigen», forteller Ingrid Bjerkås i innledningen til Mitt kall (1966): «Jeg synes jeg måtte rope det ut!»

Det skulle gå enda noen år før hun våget spranget. I 1951, 50 år gammel, tok hun sin første universitetseksamen, teologisk embetseksamen (cand.theol.) avla hun i 1958, og det praktisk-teologiske seminar, «praktikum», som er en forutsetning for å kunne ordineres som prest, i 1960. Den teologiske motbakken hadde Bjerkås møtt allerede da hun ved begynnelsen av teologistudiet hadde, slik ordningen var, vært innkalt til dekanen ved Det teologiske fakultet, professor Einar Molland.

Dekanen hadde, som Aud V. Tønnesen skriver i Ingrid Bjerkås (2014), gitt henne «en heller kjølig mottakelse»: «Professoren lot henne i deres aller første samtale ikke i tvil om at han mente hun hadde både feil kjønn og feil alder.» Dekanen lot like godt være å skrive henne inn i boken for de nye teologistudentene; Ingrid Bjerkås’ navn finnes derfor ikke i «Fortegnelse over theologiske Studerende 1851–1991».

---

Ingrid Bjerkås

• Norsk teolog og den første kvinnelige presten i Den norske kirke. Født i 1901, død i 1980.
• Ble i 1961 ordinert i Vang kirke av biskop Kristian Schjelderup og utnevnt til sokneprest i Berg og Torsken prestegjeld samme år.
• Virket som sokneprest på Senja til ektemannen Søren døde i 1965, da hun søkte om avskjed. Deretter virket hun som prest ved Martina Hansens Hospital til hun gikk av med pensjon i 1971.
• Artikkelen er skrevet av idéhistoriker Rune Slagstad, og er det 96. av i alt 99 kapitler fra hans nye bok Mine dannelsesagenter (Dreyers forlag 2021), hvor Slagstad presenterer offentlige personer han har debattert med og/eller portrettert.

Kilde: Store Norske Leksikon

---

Bjerkås hadde fått et kall om å bli prest, og det ville hun følge. I hennes situasjon var Kristian Schjelderup, biskop i Hamar, en nærliggende person å søke støtte hos.

Schjelderup var en teolog som ikke hadde fryktet for strid. I studietiden ble han nært knyttet til den liberale Johannes Ording, som da han var blitt utnevnt til professor i teologi, hadde ført til en av heftigste stridene i nyere norsk kirkehistorie. Den førte til opprettelsen av Menighetsfakultetet i 1908 som alternativ til Universitetets teologiske fakultet.

Schjelderup selv hadde markert seg som en radikal liberal teolog, bl.a. med boken Hvem Jesus var og hvad kirken har gjort ham til (1924). Han var i 1928 blitt nektet det kall på Værøy og Røst som han hadde vært den eneste søker til, «fordi hans stilling til den lutherske religion er slik at han ikke på lovlig måte kan ansettes i et geistlig embete», som det het i kirkestatsrådens begrunnelse. Fangeoppholdet på Grini under krigen hadde imidlertid ført til forsoning mellom Schjelderup og indremisjonens fremste ledere, Ole Hallesby og Ludvig Hope. Derfor kunne han uten dissens bli biskop i 1947.

Men i 1953 var helvetet løs igjen da Schjelderup tok til motmæle mot Hallesbys helvetesforkynnelse via NRK. Tre år senere var han en av to biskoper som hadde argumentert for lovendringen som ga kvinner adgang til presteembetet uten forbehold: Kvinnelig prestetjeneste hadde ikke bare «sin naturlige plass og rett i vår kirke», men ville også kunne tilføre den «et høyst nødvendig tilskudd av livskraft».

Schjelderups løfte

Det var ved biskop Schjelderups mellomkomst at Bjerkås etter heftig motstand til sist ble sokneprest i Berg og Torsken på Senja i Troms. Hun hadde søkt en rekke stillinger, men var blitt motarbeidet ved massiv mobilisering fra motstanderne av kvinnelige prester. Hun var også blitt motarbeidet av teologer som ikke var prinsipielle motstandere av kvinnelige prester, men mente hun var uegnet pga. sin alder eller hadde for svake eksamensresultater.

Hun ble imidlertid innstilt til en stilling i Ålesund hvor Monrad Norderval var sokneprest, men biskop Ragnvald Indrebø sa nei. Deretter søkte hun tre stillinger i Nord-Hålogaland, hvor biskop Alf Wiig var kjent som tilhenger av kvinnelige prester. En av disse var embetet som sokneprest i Berg og Torsken, hvor hun var eneste søker. Hålogaland-bispen ville imidlertid ikke til tross for et mildt press fra Hamar-bispen tilrå en utnevnelse: hun var for gammel, hadde for dårlige eksamensresultater og var uten presteerfaring.

Ingrid Bjerkås hadde bedt Helge Hognestad forrette i hennes begravelse. Hun kjente seg igjen i Hognestads skjebne

—  Rune Slagstad, idéhistoriker

Schjelderup stod ved det løftet han hadde gitt Bjerkås da hun hadde henvendt seg til ham første gang. Men han hadde advart henne mot at hun kom til å møte heftig motstand; han visste hva han snakket om. Til sist innstilte Schjelderup henne til en stilling som vikarprest i Hamar bispedømme, hvor hun hadde vært eneste søker: Bjerkås var ifølge biskopen «en gave fra Gud». Derved kunne hun ordineres til prest.

Til ordinasjonsgudstjenesten i Vang kirke hadde biskop Schjelderup invitert også to andre kvinnelige teologer, men de avslo da de ikke ville assosieres med Bjerkås. Hun var en outsider også blant kvinnelige teologer – de hadde liten sans for hennes forening av teologi og kvinnesak.

Bjerkås var en likestillingsfeminist som var medlem av Norske Kvinners Nasjonalråd. «En kan ikke skjule at det er kvinnesak dette at vi må få lov til å forkynne og bli rettelig kalt», uttalte hun i forkant av ordinasjonen, «men det er ikke nedverdigende at det er kvinnesak. Det er mitt håp av mange unge kvinner vil studere teologi. Kirken trenger kvinnene, og kvinnene trenger kirken.»

[ Ingrid Bjerkås forandra kva ein prest kunne vere ]

Massiv kampanje i Vårt Land

To dager etter at nyheten om ordinasjon av Bjerkås var blitt offentlig kjent, sendte seks av landets ni biskoper ut et skriv der de erklærte at kvinnelige prester var i strid med Bibelen.

Biskopenes oppfordring til boikott av kvinnelige prester var i realiteten stilet direkte til menighetsrådene. Siden det ikke hadde lykkes for kvinneprestmotstanderne å få andre søkere til det ledige embetet i Berg og Torsken, vendte disse seg til menighetsrådene. Menighetsrådet i Berg voterte enstemmig for Bjerkås som sokneprest. I Torsken, derimot, gikk menighetsrådet med unntak av formannen imot. Da ble det avholdt folkeavstemning i Torsken, og et klart flertall stemte for Bjerkås.

Det ble satt i gang en massiv kampanje i den kristelige dagspressen med Vårt Land og Dagen i spissen, sekundert av professorene ved Menighetsfakultetet, bispeflertallet og Prestelaget for Bibel og Bekjennelse. MF-professoren Leiv Aalen, som var formann i Prestelaget, sendte en uttalelse til den kristelige dagspressen: Han regnet med at «fru Bjerkås blir både den første og siste kvinnelige prest i vårt land».

Parallelt foregikk det en strid om kvinnelige prester på høyeste teologiske nivå, innledet med Tunsberg-bispen Bjarne Skards pamflett Contra kvinnelige prester (1960). Det var, fremholdt Skard, en sammenheng mellom «apostolatet» – «det velkjente faktum at Kristus til sine apostler bare valgte menn» – og kirkelig prestetjeneste: «en kirkelig ‘reform’ som må bringes i havn på tross av et vitterlig bibelsk ‘forbud’, og som det er umulig å bringe i samsvar med den apostoliske tradisjon, blir dermed også en kirkelig umulighet».

Leiv Aalens bror, professor Sverre Aalen, slo fast at Paulus hadde forkynt tale- og læreforbudet som et kategorisk forbud, «en konkret befaling gitt med guddommelig autoritet, en bestemmelse som er fastsatt med absolutt gyldighet og for alle tider». Det hadde en kosmisk forankring i Guds skapelsesorden: «Alt det skapte, f.eks. himmellegemene, er ordnet derved at de har fått sin spesielle bane og oppgave, eller sitt område hvor de har sin myndighet.» Mannen hadde større likhet med Gud hva «egenskaper og utstyr angår» – mannen var «skapt til å være den ledende». Universitetsteologene hadde i og for seg ikke vært mot kvinnelige prester, men de forble passivt avventende inntil den nyutnevnte og uredde professor Jacob Jervell kastet seg inn i striden med et prinsipielt teologisk forsvar for kvinnelige prester.

Sommeren 1962

Ingrid Bjerkås ble innsatt som sokneprest i Berg kirke 7. mai 1961, dagen før hun fylte 60. Bjerkås var, som hun sa, «en handelsreisende for Gud»: Hun skulle betjene to sogn (Berg og Torsken), 17 prekensteder, syv kirkegårder, samt en rekke kapell, skoler og lokale forsamlingshus. Prestegården lå på Skaland i gangavstand fra Berg kirke, men for å komme til alle de andre stedene måtte hun ta båt. Det forble en murrende, men liten opposisjon mot Bjerkås i hele hennes tid. I det øvrige var oppslutningen overveldende, slik jeg selv fikk erfare sommeren 1962.

Hun måtte ta støyten, og dermed også hyllesten alene

—  Aud V. Tønnesen, dekan ved Det teologiske fakultet, UiO

Jeg hadde tilbrakt sommeren på hytten til min mormor og morfar på Senja, og vi var i vår familie sterkt opptatt av den uredde soknepresten fra Bærum. Mor var oppvokst i folkedannelsens nordnorske, frilynte fløy, og for henne, som for hennes lærerfar, hadde Kristian Schjelderup vært en åndelig identifikasjonsfigur. Den stengte kirkedør på Lofotens ytterste punkt hadde rystet min morfar; han var selv en omvandrende folkedanner med kristent frisinn i den nordnorske periferi.

Jeg fikk min første «voksne» bok i 1960 av min mor – det var en nyutgave som det året ble utsendt av meditasjonsboken Ved døren som Schjelderup skrev i 1929 etter den stengte kirkedør. Den hadde hørt til min morfars faste bagasje. Jeg vurderte på denne tiden å studere teologi med en drøm om å få en prestegård på Helgelandskysten.

Men selv var jeg i tvil om kvinner burde bli prester.

Kitty Fredriksen, som var medlem av menighetsrådet i Berg og var et av min mors 86 søskenbarn (mange av dem spredt rundt omkring på Senja), hadde sendt Bjerkås sin lykkehilsen via Harstad Tidende da utnevnelsen var et faktum: «Det var den mest gledelige melding jeg har fått på lenge.» Via denne driftige Venstre-kvinnen, som var en sentral skikkelse i Senjahopen, hvor hun hadde bygget opp en fiskeribedrift, bestyrte poståpneriet og mye annet, ble det ordnet slik at jeg en helg kunne slå følge med soknepresten og hennes «prestemann» Søren.

Min helgetur med presteskøyten «Viken» brakte meg langs yttersiden av Senja: til Sifjord i sør med dens legendariske sildekonger og via Medby (hvor Ottar Brox vokste opp, et for meg da ukjent navn) til kirkegården på Grunnfarnes med det årlige, kirkelige rituale med jordpåkastelse over vinterens graver. Søndagsnatten tilbrakte skipperen og gymnasiasten om bord i «Viken» ved kai i Torsken, mens presteparet holdt hus i den lokale presteboligen før søndagsmessen i den lokale kirken. Jeg ble inntatt i den djerve soknepresten (og hennes sjarmerende mann).

I spørsmålet om kvinnelige prester var jeg ikke lenger i tvil.

Tok støyten alene

Søren døde våren 1965, og noen uker senere falt Ingrid Bjerkås om og ble hentet med helikopter til Tromsø. Avskjedssøknaden ble skrevet på sykehuset: «Det er forbi med alt som heter kraft og lyst og glede i å være prest. Min mann og jeg greide det sammen, men uten ham her oppe er livet for tungt for meg.»

Etter pensjonisttilværelse med familien i Bærum døde hun 30. november 1980, 79 år gammel. Ingrid Bjerkås hadde bedt Helge Hognestad forrette i hennes begravelse. Han var nytilsatt prest i Høvik menighet tidligere på året. Hun kjente seg igjen i Hognestads skjebne: en frittenkende og uredd teolog med overveldende folkelig støtte i religiøst søkende miljøer, men bekjempet av den kirkelige eliten med Oslo-bispen Andreas Aarflot i spissen.

Et par år tidligere hadde Hognestad disputert for den teologiske doktorgrad på en avhandling med et kritisk blikk på den kirkelige forkynnelse. Han var sterkt påvirket av Tor Aukrust, den mest sosiologisk reflekterte av norske teologer på denne tiden, og av religionssosiologene Peter Berger og Thomas Luckmann. Hognestad og jeg ble brakt sammen også på en vennskapelig basis etter at han hadde fulgt mine sosiologiske seminarer på Blindern. Selv hadde jeg gitt opp teologistudiet etter et par år, men samværet med Helge Hognestad bidro til en utdypning av min teologiske interesse.

I 1980 utkom på Hognestads initiativ Gud skapt i vårt bilde? med bidrag også av Ebbe Reichelt og undertegnede (to teologer og en skapteolog). «Den spenningsfylte samhørighet mellom forfatterne kan kanskje best antydes med to sitater», het det i det felles forord: «Det ene er en graffiti fra Londons undergrunnsbane: ‘Gud er død, Nietzsche – Nietzsche er død, Gud.’ Det andre er den marxistiske filosofen Ernst Blochs: ‘Bare en ateist kan være en god kristen. Bare en kristen kan være en god ateist.’» De to teologene føyde til et PS: «Vi gjør oppmerksom på at også Bloch er død.»

Det var Menighetsfakultetet som i sin tid hadde ført an i kampen mot Ingrid Bjerkås og kvinnelige prester. Da Norsk Kvinnelig Teologforening feiret sitt 50-årsjubileum i 2008, tok MFs rektor Vidar Haanes et oppgjør med den diskrimineringskulturen MF gjennom mange år hadde representert overfor kvinnelige teologistudenter. Han ba på fakultetets vegne om unnskyldning. Det hører med til denne historien at Norsk Kvinnelig Teologforening hadde unnlatt å gi Bjerkås sin støtte i striden om hennes utnevnelse. Ingrid Bjerkås ble stående alene og ble den første, skriver Aud V. Tønnesen: «Hun måtte ta støyten, og dermed også hyllesten alene.»