En kvinne sittende på ei seng, med alvorlig blikk og beina spredt. Under senga, ei bøtte – og en balje med noe rødt og klebrig. Slik ser kunstner Paula Regos pastellmaleri Untitled No. 1 (1998) ut. I sommer henger bildet i kunststorstua Tate Britain i London, sammen med flere av Regos abortmotiver.

– Regos bilder hadde helt klart innvirkning på utfallet av abortavstemningen i Portugal, sier Agnete Strøm, mangeårig medlem i Kvinnefronten.

Folkeavstemningen hun sikter til, er 2007-voteringen om selvbestemt abort. Portugisisk-fødte, England-baserte Regos abortpasteller dukket opp i demonstrasjonstog og på trykksaker i tiden før portugiserne gikk til urnene.

Spoler vi bakover, har bilder og symboler fulgt spørsmålet om svangerskapsbrudd størstedelen av forrige århundre i Vesten, skal vi tro statsvitenskapsprofessor Kari Tove Elvbakken.

[ Abortfortellinger på utstilling: – Savnet personlige erfaringer ]

Propagandaplakater

– Bilder som vekker følelser, og som uttrykker noe om dype menneskelige forhold, engasjerer jo. Sånn er det i all politikk, sier Elvbakken ved Universitetet i Bergen (UiB).

Hun utga boka Abortspørsmålets politiske historie i våres, og forteller at bildebruken i abortstriden bestandig har reflektert tidens oppfatning av problemstillingen. Og de ulike partene har brukt ulike bilder.

1930-tallets tyske abortforkjempere løftet grafiske plakater av utarmede arbeiderklassekvinner med store mager og barn på armen. Bak trykkene sto den betydningsfulle kunstneren Käthe Kollwitz.

– Kollwitz brukte bildene i propagandasammenheng for å vise hvor vanskelig det var for fattige å gjennomgå et svangerskap, at de risikerte helsen, og at det ofte ikke gikk særlig bra med barna, sier Elvbakken.

---

Aktuelle utstillinger

• Sommerens storsatsing på Tate Britain er en retrospektiv utstilling med den portugisisk-fødte, England-baserte og adlede kunstneren Paula Rego (f. 1935). Utstillingen vises til 24. oktober.
• Royal Academy of Arts i London viser et kunstnermøte mellom Edvard Munch og den britiske samtidskunstneren Tracey Emin (f. 1963), kuratert av Munchmuseets Kari Brandtzæg. Utstillingen heter Sjelens ensomhet, og vises på det nye Munchmuseet i Oslo fra 22. oktober.

---

– De måtte få hjelp av kvakksalvere

Da nasjonalsosialistene kom til makten, stilnet abortdebatten: De ønsket seg så mange «ariske» barn som mulig. På 1970-tallet blusset så debatten opp igjen. Da ble Kollwitz’ plakater tatt i bruk på ny, både i tyske og norske gater og skriv.

Elvbakken påpeker at også språklige bilder er sentrale i politisk agitasjon. Strikkepinner, for eksempel. Pinnene, med tilhørende slagord om «aldri mer strikkepinner», har fungert som symboler i abortstriden i lang tid, forklarer professoren.

– Strikkepinner er jo noe kvinner bruker til vanlig. Symbolet viser til at kvinner måtte få hjelp av ukyndige kvakksalvere, selv om ikke alle illegale aborter var strikkepinneaborter, sier Elvbakken.

[ Abortfilm utsatt for negativ kritikk-kampanje ]

Saueblod og dukker

Ytterst på den andre siden av 1970-årenes abortstrid, sto aktivist-prester som Børre Knudsen og Ludvig Nessa. Aksjonene deres inneholdt saueblod og ketsjup, små kister og dukker.

– De brukte drastiske virkemidler i sin agitasjon. Denne typen bilde- og symbolbruk ser man også i USA i dag, sier Elvebakken.

Ikke bare dukker var sentrale virkemidler. Også bilder av fostre ble tatt i bruk.

– Fokuset på fosteret var særlig i stort kampen mot selvbestemt abort. Ny teknologi ga nye muligheter for kunnskap om fostre, sier Elvbakken.

I 1965 publiserte den svenske fotografen Lennart Nilsson høyoppløselige nærbilder av et embryo. Magasinet Life i USA plasserte ett av bildene på forsiden, og solgte åtte millioner eksemplarer de fire første dagene.

Her hjemme figurerte et foster på forsiden av avisa Dagen i april i år. Bakgrunnen for avisforsiden var SVs vedtak om å gå inn for selvbestemt abort til uke 22. Redaktør Vebjørn Selbekk ba i et Nettavisen-innlegg SV-leder Audun Lysbakken «ta en meget god og lang titt» på fotografiet.

Rego viser jo aldri gørr. Hun ville ikke at folk skulle snu seg vekk, men heller se vakre farger og spennende komposisjoner. Litt etter litt vil betrakteren se en bøtte på gulvet, et håndkle, en stol som står litt skeivt

—  Agnete Strøm, Kvinnefronten.

[ Ninjababy-regissør: – Ville lage en morsom film om ufrivillig graviditet ]

– Bildene viser jo aldri gørr

I Portugal kan mang en stemmeberettiget borger ha tatt en lang titt på Paula Regos abortmalerier. Utfallet av folkeavstemningen i 2007 var selvbestemt svangerskapsavbrudd fram til tiende uke.

– Rego viser jo aldri gørr. Hun ville ikke at folk skulle snu seg vekk, men heller se vakre farger og spennende komposisjoner. Litt etter litt vil betrakteren se en bøtte på gulvet, et håndkle, en stol som står litt skeivt, sier Agnete Strøm i Kvinnefronten.

Abortmotivene er de eneste i Regos kunstnerskap som er utitulerte, påpeker hun. Strøm har jobbet med abortspørsmålet og vært opptatt av politisk kunst som aktivistisk virkemiddel.

– Motivene viser ikke sykehusaborter. Dette er bakgårdsaborter, sier Strøm.

Rego bodde i Portugal til hun var 16. Der styrte Franco-inspirerte Antonio Salazar med hard hånd, og støtte fra en konservativ katolsk kirke. Regos bakgrunn har spisset bildenes politiske brodd, mener Strøm. I motsetning til andre anerkjente kunstneres abortmotiver, forestiller Regos bilder uten tvil villede aborter – ikke spontanaborter som hos mexicanske Frida Kahlo og engelske Tracey Emin.

Munch møter bilder om barnløshet

Samtidskunstner Emin er kjent for intime, selvbiografiske verker.

– Emins verker er mer personlige. Regos bilder når et annet politisk nivå, på grunn av hennes portugisiske og katolske bakgrunn. Abort blir et mer prekært spørsmål, sier kunsthistoriker og Munchmuseet-kurator Kari Brandtzæg.

Brandtzæg har kuratert en annen av sommerens London-utstillinger. Også i denne inngår abort- og barnløshetsmotiver. I Royal Academy of Arts har Tracey Emin valgt et knippe Munch-bilder som vises sammen med egne, nye verker. Selv har Emin titulert et tidlig filmverk Homage to Edvard Munch and all my dead children.

Sammenlignes med Vanessa Baird

Men Emin er også inspirert av Rego, ifølge kunsthistoriker Brandtzæg: Begge behandler temaer som kvinners seksuelle lyst og grådighet, og tar i bruk myter og eventyrnarrativer.

Brandtzæg forklarer at den unge Rego begynte karrieren med mer abstrakt kunst, før hun beveget seg inn i det figurative, fortellende terrenget i britisk kunst: Der går en tradisjon for illustrasjonskunst, og kroppen står sentralt som motiv. En av Regos jevnaldrende var for eksempel kunstneren Lucian Freud, dyrket for sine portretter.

– Rego er en av de virkelig store kunstnerne vi har i det 20. århundrets kunst, sier kurator Brandtzæg.

I dag er Rego adlet i England og har sitt eget museum i Portugal.

– Vanessa Baird er en norsk kunstner som kan sammenstilles med Rego, med bruken av folkeeventyr der dyr og kvinner opptrer. På den måten belyser de kvinners voldsomhet og lengsler, og rokker ved den tradisjonelle framstillingen via det mannlige blikket, sier Brandtzæg.

– Kunne en mann malt disse bildene?

– Nei, det tror jeg ikke, sier hun.