Abortfilm utsatt for negativ kritikk-kampanje

Å bli møtt med et skuldertrekk er kanskje det verste som kan skje en film. I mylderet av kinofilmer og strømmefilmer, gjelder det å stikke seg ut. Men visse filmer blir politisert mer enn filmskaperen hadde tenkt, og møtes med sjelden tung skyts.

Det er såkalt review bombing et eksempel på, som foregår på nettsteder der hvem som helst kan registrere seg og gi filmer karakterer. Fenomenet kan beskrives som et (koordinert) forsøk på å oversvømme en film med dårlige anmeldelser for å svekke dens gjennomsnittskarakter slik at færre vil se den.

– Dette handler ikke om å vurdere en film, men er en politisk statement. Det har ikke med andre ord ikke noe med kvalitet å gjøre, men gjøres for å demonstrere mot noe man ikke liker, og som man heller ikke vil at andre skal se, forteller tv-forsker Gry Rustad.

[ «Jentene i filmen Cuties spiller på sex gjennom påkledning, oppførsel og obskøne dansebevegelser. Derfor bør vi se filmen» ]

Abortmotstandere

Gry Rustad, som også er førstelektor i medievitenskap, mener slik moralsk fordømmelse av en film er et tegn i tiden som forsterkes av internett. Hun beskriver review bombing som en slags kulturkrig fra antifeminister og rasister mot innhold de ikke liker. Hun mener slike kampanjer ofte rettes mot såkalte blockbustere med kvinner i hovedrollen, og trekker frem Captain Marvel (2019) og den nye utgaven av Ghostbusters (2016) som eksempler.

Et ferskere eksempel er Never Rarely Sometimes Always, som nylig ble tilgjengelig som leiefilm i Norge. Filmen handler om en ung jente som blir ufrivillig gravid, og som vil ta abort. I Pennsylvania der hun bor er det vanskelig å gjennomføre, og hun og kusinen ender derfor med å reise til New York for å få den medisinske hjelpen hun trenger.

I en internasjonal kåring gjennomført av mer enn 230 kritikere, ble filmen kåret til fjorårets nest beste film. Hos Metacritic, som samler mange kritikeranmeldelser av en film og regner seg frem til en oppsummerende poengsum fra 0 til 100, har filmen 91 «poeng».

Blant publikum er derimot mottakelsen en helt annen. Av 1.700 anmeldelser har filmen en gjennomsnittlig score på 0,8 av 10 mulige. Nylig ble det dessuten kjent at et medlem av Oscar-akademiet, som skal se så mange filmer som mulig og stemme frem det de mener er fjorårets beste, nektet å se filmen.

Det samme har også preget fjorårets Unpregnant, som riktignok kritikerne er mindre ekstatiske til. Også den handler om to unge jenter som krysser statsgrensene for å ta abort. Der er kritikerdommen hos Metacritic 61/100, mens brukernes dom 0,3/10.

Slike kampanjer kan ses som en digital ekvivalent til aktivistene som står utenfor amerikanske abortklinikker med faretruende plakater, og er et forsøk på å forhindre det de ser på som filmens farlige budskap.

[ Rødt vil nekte leger å reservere seg mot å utføre abort ]

Kanselleringskultur

Gry Rustad forteller at slike kampanjer helt tydelig er politiske handlinger, og er overbevist om at de færreste har sett disse filmene som teppebombes med bunnkarakter.

Av de mer enn 1.500 brukerne hos Metacritic som er negative til Never Rarely Sometimes Always, har bare tre begrunnet den sviende karakteren. «Den barnslige desperasjonen etter å angre på fortiden bør ikke oppmuntres», skriver en.

I likhet med 230 andre kritikere, synes tv-forskeren at filmen var helt i toppsjiktet av fjorårets filmer. Mens storfilmer fra Hollywood sjelden møtes med panegyrisk hyllest fra kritikerstanden, har det fåmælte abortdramaet gjort nettopp det. Rustad påpeker derfor at avstanden mellom kritikere og deler av folket, later til å være svært stor.

– Det er en ekstrem differanse mellom kritikernes omtale og publikums gjennomsnittskarakter, sier hun, samtidig som hun påpeker at dette skyldes at et fåtall på et vis manipulerer tallene gjennom å mobilisere likesinnede til å forsøke å holde filmen nede.

På den måten mener hun tallene taler for et polarisert syn på kultur som egentlig ikke eksisterer, og bemerker at det er mekanismer på internett som gjør dette mulig.

[ – Skulle man fulgt resonnementet, kunne James Baldwin bare bli oversatt av en svart, skeiv mann som hadde bodd en tredjedel av livet sitt i Frankrike ]

Rustad mener det er et paradoks at all den tid venstresiden kritiseres for å gå i bresjen for kanselleringskultur, er det høyrevridde som står for slik teppebombing av filmer.

– Det er fascinerende at cancel-kulturen har rykte på seg for å komme fra folk som er opptatt av sosial rettferdighet, og som derfor kritiseres for å innskrenke ytringsfrihet. Men det er like ille på høyresiden når du ser snøflakene som ikke engang kan se en film om abort.

[ Astrid velger bort et barn med Downs syndrom ]

Norske tilstander

Det finnes også norske eksempler på diskreditering av en films moralske ståsted. Johanne Kielland Servoll er filmhistoriker og ga i fjor ut Vibeke Løkkeberg. En kunstnerbiografi. Her beskrives Løkkebergs posisjon som markant samfunnsdebattant gjennom fem tiår.

Servoll mener de er naturlig å trekke en parallell mellom ofrene for review bombing og mottakelsen av noen av Løkkebergs filmer gjennom 1970- og -80-årene. Da spillefilmdebuten Åpenbaringen hadde premiere i 1976, ble den møtt med gode kritikker. Filmen handler om en hjemmeværende husmor som opplever en livskrise etter at barna har flyttet ut.

– En måned etter premieren, skjedde det et vendepunkt. Den celebre kulturjournalisten Arne Hestenes latterliggjorde filmen. Han kalte den lummer og spekulativ, og mente man like godt kunne oppsøke «slaskeporno». Det gjorde det plutselig skambelagt å se filmen, sier Servoll.

Dette førte til at flere begynte å skjelle ut filmen, forteller hun, og mener det kan minne om en bombing. Servoll påpeker at Åpenbaringen har mye til felles med Never Rarely Sometimes Always, og at det var en realistisk fremstilling av erfaringer som aldri tidligere var løftet frem på norsk film.

– Den skildrer en middelaldrende kvinnes hverdag og eksistensielle krise, og viser nakenhet, hovne ben, menstruasjonsbind og onani. Dette førte til heftig debatt i avisspaltene kjent som rumpefeiden, forteller Løkkeberg-biografen.

Hun mener det er gjennomgående for mange av Løkkebergs filmer at mange ofte har ment sterke ting om dem uten å ha sett dem.

[ Vibeke Løkkeberg mener sex-­trakassering i filmbransjen er like utbredt i Norge som i andre land ]

Fjorårets kanskje aller mest omdiskuterte film, var franske Cuties – som blant annet fikk Sylvi Listhaug til å mane til boikott av Netflix uten å ha sett den. Mens regissør Maïmouna Doucouré ville tematisere seksualisering av unge jenter, ble filmen kritisert for nettopp å seksualisere unge jenter. Hos den digitale filmdatabasen IMDb, der brukere kan gi en poengsum fra 1-10, har 70 prosent av de 27.000 menneskene som har anmeldt Cuties, gitt bunnkarakter.

Servoll er opptatt av at kunsten ikke bare skal behage, men også sette spørsmålstegn ved samfunnets normer.

– Når noen velger å ikke se filmene, og dessuten maner andre til det samme, er det en måte å beskytte seg og sitt standpunkt på. Det er feigt, men dessverre typisk i et polarisert debattklima.

Servoll minner om at filmer som utfordrer det etablerte, enten det er formmessig eller tematisk, sjelden har økonomiske muskler i ryggen. På den måter mener hun review bombing forsterker de strukturene som finnes, og er et feigt forsøkt på sensur.

– Denne trollingen er et forsøk på å sensurere det som allerede ikke er sensurert ned av manglende støtteordninger og den kommersielle logikken.