Svartmalt er det, treskrinet som ble funnet under gulvet i Vinger kirke i Kongsvinger. Esken er mindre enn en barnekiste, omtrent på størrelse med en melkekartong. Bomullsstoffet inni er sydd sammen, til og med faldet.
– Dette handler om å få lagt noen til hvile sammen med alle de andre som hviler. Det vitner kanskje om en sorg, å ville gjøre noe ålreit, sier museumsleder Mona Holm ved Kvinnemuseet i Kongsvinger.
Vanlig med abortskrin
Det såkalte abortskrinet ble funnet under en kirkerestaurering. Slike skrin var vanlige i hele landet. De ble lagt i kirkemurer, under gulv, inni større kister.
– Man ønsket å legge fosteret i kristen jord, og dette blir ofte forklart med at man var redd for at ufødte barn kom tilbake og spøkte for moren. Men de er ikke så enkle å finne, for det var jo ikke lov, sier Holm.
De personlige fortellingene, og fortellingene til helsepersonell, er perspektiver vi har savnet i nyhetsdebatten
— Thea Aarbakke
Antagelig ble Vinger-skrinet snekret mot slutten av 1800-tallet. Ble det gjemt under kirkegulvet etter en spontanabort? Eller en villet abort? Ingen kjenner skrinets forhistorie. Likevel stiller Kvinnemuseet ut skrinet i en ny permanent utstilling om nordmenns erfaringer med svangerskapsavbrudd. Besøkende kan dessuten se et brett med p-piller og en gynekologstol. Museet er det første i Norge som samler og viser frem folks aborterfaringer.
[ De valgte bort sin egen sønn. Så valgte de å begrave ham ]
Tror ingen har gjort noe lignende
– Hver tredje norske kvinne har avbrutt en graviditet, men når man tenker på venner og familie, vet man kanskje ikke om så mange? spør Thea Aarbakke, prosjektkoordinator ved Kvinnemuseet.
Tallet inkluderer ikke spontanaborter, og er hentet fra legen Berit Austvegs bok Abort. En etisk argumentasjon (2017). Aarbakke og Kvinnemuseet har samlet inn 50 menneskers fortellinger om avbrutte graviditeter. Historiene er hentet fra rundt om i verden, ved hjelp av et internasjonalt museumsnettverk.
Museumsleder Holm har ikke hørt om andre museer i verden som har samlet det hun kaller «immateriell kulturarv» knyttet til svangerskapsavbrudd.
Savner personlige fortellinger
Kvinner – og noen menn – som hadde erfaring med å avbryte en graviditet, fikk tilsendt fire konkrete spørsmål. I tillegg har museet samlet fortellinger fra ansatte i helsevesenet. Skuespillere har spilt inn erfaringene. Filmsnuttene vises på skjermer i utstillingen.
– De personlige fortellingene, og fortellingene til helsepersonell, er perspektiver vi har savnet i nyhetsdebatten. Ofte er det journalister og politikere som mener mye om denne saken, sier Aarbakke.
Vi ønsker å bryte stillheten.
— Thea Aarbakke, Kvinnemuseet
Hun mener de personlige erfaringene forblir private.
– Så vi ønsker å bryte stillheten, og gi folk en mulighet til å høre om og snakke om egne og andres erfaringer, sier Holm.
Bla for å lese sitater fra fortellingene museet har samlet om svangerskapsavbrudd.
– Vi fikk inn mer dramatiske fortellinger
I innsamlingsarbeidet støtte museet på et problem: Det var vanskelig å få tak i de representative abortfortellingene, de som var så vanlige at de knapt ble regnet som «fortellinger». Åtte av ti villede aborter utføres før niende uke av graviditeten, og 95 prosent før tolvte. Kvinner i aldersgruppen 25–29 år tar flest aborter.
– Vi fikk inn mer dramatiske fortellinger enn det statistikken tilsier. De aller fleste aborter er ukompliserte og udramatiske, og fortellingene om disse er mest representative, sier Holm.
– Men hvorfor hører vi ikke mer om disse udramatiske svangerskapsavbruddene?
– Den vanligste følelsen etter en abort er lettelse, viser forskningen. Det kan være med å forklare hvorfor man ikke snakker mer om det. Når man er ferdig går man videre i livet sitt, sier Aarbakke.
Samtidig nevner hun skam som forklaring på tausheten. Hvert år blir opp til ni av 100 kvinner gravide selv om de går på p-piller.
– Selv om man har alt på stell, kan det skje. Da kan man kanskje kan kjenne på en skamfølelse, sier Aarbakke.
– Ikke en ren privatsak
Religionshistoriker Anne Stensvold ved Universitetet i Oslo (UiO) synes fødsel og svangerskapsavbrudd ikke bare hører hjemme mellom husets fire vegger.
– Men hører et såpass intimt tema som abort hjemme på utstilling?
– Det er vanskelig å si at fødsel, og i forlengelsen av det abort og dødfødsel, er en ren privatsak, sier forskeren.
Stensvold omtaler fødsel og foreldreskap som helt sentrale erfaringer i menneskelivet. Samtidig styres slik personlige erfaringer av samfunnsmessige omstendigheter, mener forskeren: Tilgangen på medisinsk hjelp påvirker helserisikoen for mor og barn.
– Før tok man ikke livet som en selvfølge, og heller ikke det å føde. Det var en selvfølge at det ikke fantes noe barn før det faktisk var født levende. Nå er det så få som opplever dødfødsel, og vi tenker alt er trygt etter graviditetens tredje måned. Men det er en moderne tanke, sier Stensvold.
Moren fikk skylden
Forskeren forteller at dødfødsel historisk ble forbundet like mye med sorg som skam.
– Det var kvinnens kropp som feilet, så det var en skam over å ikke ha å lykkes med å gi næring nok til mannens avkom. Vi ser det spesielt i forbindelse med spontanaborter. Moren ble ofte beskyldt for å ikke ha ønsket barnet, sier hun.
Det er vanskelig å si at fødsel, og i forlengelsen av det abort og dødfødsel, er en ren privatsak
— Anne Stensvold
Eva og jomfru Maria
Stensvold ved UiO har forsket på forestillinger om graviditet og morsrollen i kristendommen. Hun knytter dagens kvinnerolle til kristne fremstillinger av Eva og Maria.
– Det er et ambivalent syn på kvinner i vår kultur, som viser seg i forestillinger rundt Maria og Eva. Eva er menneskehetens mor, men samtidig et symbol på skamløshet og synd. Jomfru Maria er et uoppnåelig ideal som representerer oppofrende morskjærlighet og et asketisk kroppsideal samtidig, sier Stensvold.
Det er et ambivalent syn på kvinner i vår kultur, som viser seg i forestillinger rundt Maria og Eva
— Anne Stensvold, UiO
I dag er idealet for kvinner å bli en «forførerisk Eva» så snart barnet er ute av magen, mener hun: Sporene etter graviditeten og fødselen skal trenes og slankes bort. Samtidig, påpeker hun, er sporene så synlige og varige at en obduksjon kan avsløre hvorvidt en kvinne har født eller ikke.
– Den kroppslige dimensjonen synes jeg er alt for fraværende i kulturen vår. Da er det riktig med en utstilling som tar utgangspunkt i graviditet og abort, sier forskeren.
«Den store tragedien som styrte livet»
Ikke bare personlige fortellinger får plass i utstillingen. Sammen med abortskrinet fra Vinger kirke kan besøkende lese om ulike religioners syn på når menneskelivet begynner. Også historiske forestillinger og myter har fått plass. I folketroen var utburden barnet som spøkte etter at det ble satt ut for å dø. Og tjern og knauser med navn som henspiller på «barn» finnes rundt om i landet. I slike «båntjern» ble det sagt at hemmeligfødte barn ble druknet. Eller de ble forlatt ved bredden. Et eksempel er Båntjern i Nordmarka i Oslo.
Museumssjef Holm mener denne typen fortellinger viser hvor omfattende og inngripende uønsket graviditet var for menneskene i århundrene før oss.
Vi går tur i skogen og passerer slike «båntjern» uten å tenke over hvorfor de heter det de heter. Men det har kanskje skjedd en tragedie der
— Mona Holm
– Vi går tur i skogen og passerer slike «båntjern» uten å tenke over hvorfor de heter det de heter. Men det har kanskje skjedd en tragedie der, sier hun.
Fra 1687 til 1842 risikerte kvinner dødsstraff for «fosterfordrivelse», i dag abort. Fra da dømte Norge kvinner til straffarbeid for abort, og senere fengsel.
– Å «havne i uløkka», altså å bli uønsket gravid, var den store tragedien som styrte livet til folk. Kvinner måtte ta veldig dramatiske valg, og det var ingen god utgang uansett. Å være enslig mor og ha et barn som ikke fikk et bra liv, det var en håpløs situasjon, sier Holm.
