Pater Pål er på pub med snippen på

Denne saken ble først publisert i 2021.

På en pub i Oslo har den katolske presten Pål Bratbak satt seg godt til rette med en halvliter øl. Utenfor suser et yrende hovedstadsliv forbi i solskinnet.

Når pater Pål tar første slurk, har han snippen på.

– Jeg legger alltid merke til noen blikk i øyekroken, men jeg tenker veldig lite på det, sier han.

Han er ikke redd for å utfordre spillereglene.

– Hvorfor har du valgt å ha på snippen?

– Jeg går stort sett alltid i dette. Vi skal være gjenkjennelig kledd, og tenker ikke at vi jobber som prester, men er prester.

Om det er riktig får andre bedømme, men jeg synes ikke jeg bidrar til en drikkekultur ved å sitte her nå

—  Pål Bratbak, katolsk prest

[ Vårt Lands Åste Dokka mener slangen i paradis får for lite oppmerksomhet ]

Sørnorsk skepsis

Pål Bratbak vokste opp i et katolsk hjem i Oslo. I barndomshjemmet kan han huske prester som kom og gikk, men alkohol var aldri noe særlig til tema.

– Lenge skjønte jeg ikke hvorfor folk synes det var så overraskende, sier han, og sikter til kombinasjonen mellom pilsen og det å være prest.

Bratbak, som nå studerer i det mer liberale Italia, mener det anstrengte forholdet mellom alkohol og kristendom i utgangspunktet er ikke-eksisterende i de fleste land, mens det i Norge har hatt en ganske annen status.

– Jeg har nok etter hvert blitt mer var på det å drikke offentlig som prest, men jeg tenker at det bør gå an å ha et avslappet forhold til det. Det å gjemme det bort og aldri ta en pils offentlig blir merkelig for meg. Om det er riktig får andre bedømme, men jeg synes ikke jeg bidrar til en drikkekultur ved å sitte her nå.

– Ikke i seg selv et onde

Kristnes forhold til alkohol har endret seg i Norge. En undersøkelse avisa Dagen gjorde i fjor, viser at antallet aktive kristne som er avholds er halvert siden 1980-tallet. Det finnes ingen klare tall på utviklingen blant prestene, men nylig sa presten Haavar Simon Nilsen i et portrettintervju med Vårt Land at mange prester drikker for mye.

I hvor stor grad dette er gjeldende, finnes ikke konkrete svar på. Men blant de Vårt Land har snakket med i arbeidet med denne artikkelen, antydes det i det minste at mange nå deler Bratbaks syn når han sier at «alkohol i seg selv ikke er et onde».

– Det er intensjon og bruk som avgjør om noe blir syndig eller ikke. Misbruk er alltid galt. Måtehold er alltid idealet av alt i livet, og alkoholen har slikt sett ikke en særstilling i mitt univers.

Ved å være et sted som nå, en bar, mener han alkoholen kan åpne opp praten om tro, noe som for mange er blant det mest intime man kan dele.

– Slik sett kan du gjerne si at alkoholen kan hjelpe sjelesorgen, uten at det skal bli noe jeg serverer på kontoret.

Han ville aldri brukt alkoholen på den måten, men når han først er ute på bar med snippen på, gjør han sjelesørgeren offentlig i et rom nordmenn kanskje mer enn mange andre steder tør å åpne seg. Det mener han kan være viktig.

– Slik sett kan du gjerne si at alkoholen kan hjelpe sjelesorgen, uten at det skal bli noe jeg serverer på kontoret

—  Pål Bratbak, katolsk prest

[ Dette religiøse senteret vil ikke politikerne ha – likevel pusses det opp ]

– Alkoholens vesen et bibelsk faktum

Vi ringer pavens utsendte i Nidarosdomen for å høre hva han synes om Bratbaks påfunn. Biskop Erik Varden bodde 20 år i kloster før han fikk sin nåværende stilling. De siste av disse var som abbed i det engelske klosteret Mount Saint Bernard Abbey. Da han ble sjef i klosteret, solgte han melkekyrne for å starte med brygging av trappistøl.

– Pater Pål går i disse dager pilegrimsleden til Nidaros. Han trengte nok å styrke seg først, svarer biskopen.

– Og øl, nytt med moderasjon, er nærende drikk. Et godt øl, sier mine belgiske medbrødre, er flytende brød.

Noen dager tidligere snakket Vårt Land mer inngående med Varden om alkohol og kristendom.

– Alkoholens vesen er et bibelsk faktum. Når Noah trer ut av arken etter syndfloden, hva gjør han da? Han hengir seg til jordbruk, men han planter ikke korn. Han planter vinranker!

[ Les stort intervju med Erik Varden ]

– Vinen har en integrert rolle i menneskelig liv og fellesskap, og kan ha en veldig positiv rolle. Vi må huske at det første mirakel vår Herre gjør, er ved bryllupet i Kana, hvor han skaffer til veie den vinen som trengs for at festen skal forløpe nettopp festlig, forteller Varden.

Samtidig er det også et bibelsk faktum at det kan føre til fornedrelse. Igjen trekker han fram Noah.

– Det går ikke veldig bra med hans drikking på sikt.

Han tror den sterke avholdsbevegelsen kom som følge av seriøse problemer med drukkenskap i Norge, og ser det tilsvarende i det katolske Irland. Forholdet mellom alkohol og kristendom er geografisk betinget, ikke et spørsmål om teologi, mener han.

– Har du sett en endring i alkoholsynet i Norge de siste tiårene?

– I høyeste grad.

– Det er noe som har slått meg etter jeg flyttet tilbake til Norge etter 30 år utenlands. Jeg var 16 da jeg forlot landet. Da var jeg med foreldrene mine og kjøpte vin på polet i Askim. Det var som å komme inn på et offentlig kontor med gitter og det hele, hvor du måtte bestille ved disken. Det var nesten som et vågestykke. Det var jo mennesker som ikke ville bli sett innenfor en 100 meters radius av Vinmonopolet. Nå derimot, er det pol i hytt og pine. Det i seg selv vitner om en slags normalisering av alkoholkultur, en større grad av integrering, hvilket jeg tror er sunt.

Han har ikke opplevd noe særlig til alkoholisme verken i kirke- eller klosterlivet.

– Jeg tenker uansett det er viktig å innlemme den problematikken i noe mer allment. Fristelsen til å henfalle til en eller annen form for umiddelbar trøst, om det er i form av alkohol, mat eller underholdning, har alltid vært der. Det er en del av hva det er å være et skrøpelig menneske, sier Varden og trekker det inn i en lang tankerekke om askese og selvdisiplin.

– Men hva med deg selv? Hvilke vaner har du?

– Jeg synes det er best å ikke være beruset, smiler biskopen.

– Du har vel latt deg medrive noen ganger?

– Hvis man sitter der med et tomt glass og noen tilbyr seg å fylle det opp, er spørsmålet å stille: Hvis det glasset fylles opp nå og jeg drikker det, er det fremdeles jeg som har styringen da eller er det glasset? Og hvis det er glasset, er det kanskje bedre å ta et glass Farris, eller sågar en kopp kaffe.

– Men også jeg har jo vært ung engang.

Det var jo mennesker som ikke ville bli sett innenfor en 100 meters radius av Vinmonopolet

—  Erik Varden, katolsk biskop i Trondheim

[ Knut Jostein har holdt hendelsene fra oppveksten med faren skjult. Nå vil han fortelle ]

– Et tabu

Men hva så med prestestanden i Den norske kirke? Flere av dem Vårt Land har snakket med var mer enn åpne for å bli med avisas utsendte på pub, men ferieavvikling stakk kjepper i hjulene.

Samtidig ville andre prester helst unngå å snakke offentlig om temaet. En av dem sier blant annet: «Avholdsfolket i kirka er så fanatiske at de fort sender veldig utrivelige mailer om man ikke deler deres syn».

– Det er en viktig tematikk, men veldig innviklet, sier Morten Holmqvist, sokneprest i Ljan.

Han kaller temaet et tabu.

– Det skal ikke mye til før folk reagerer kraftig. Det er et veldig ladet felt, og det er det for så vidt også gode grunner. Alkohol kommer med veldig mange skadeeffekter.

Han har i sin tid opplevd store forskyvninger i holdningene knyttet til alkohol. Majoritetssynet har gradvis gått fra alkohol som synd til å bli langt mer liberalt. Likevel mener Holmqvist det fortsatt er lite rom for å snakke om alkohol i Norge.

Han har selv et veldig beskjedent alkoholkonsum, men er ikke redd for å mene at alkoholen også må kunne ses som en gave.

Jeg er opptatt av å leve et åpent og transparent liv, og hvis jeg da ikke kan drikke offentlig må jeg leve et dobbeltliv

—  Aud Irene Svartvasmo, sykehusprest ved Diakonhjemmet Oslo

Vil ikke leve dobbeltliv

Morten Holmqvist var i 2020 med i NRK-programmet «Ikke spør om det», og satt sammen med sykehusprest Aud Irene Svartvasmo da de fikk spørsmålet om «prester drikker seg fulle». Selv opplevde han nesten ingen reaksjoner i kjølvannet av programmet.

Slik var det ikke for Svartvasmo. Hun forteller at tilbakemeldingene dreiet seg om mødre som ikke ville høre om sin sønns konfirmant-prest som nøt alkohol, eller fedre som ville slippe å vite at presten som skulle begrave sin mor, synes det var deilig å bli full.

– Det er fortsatt forbundet med et ubehag å gå ut offentlig med sitt syn og sin praksis rundt dette temaet. Akkurat det overrasket meg veldig i etterkant av NRK-programmet, at det var spørsmålene om alkohol som skulle bli blåst opp.

Samtidig understreker hun at det også kom støtteerklæringer. De mente gjerne det var «deilig» at noen sa det høyt, og at «man må kunne snakke sant om livet».

– Jeg er mer enn komfortabel med å drikke offentlig. Jeg er opptatt av å leve et åpent og transparent liv, og hvis jeg da ikke kan drikke offentlig må jeg leve et dobbeltliv. Det er ikke godt for sjelen å leve i det skjulte, sier Svartvasmo.

Men hun drikker ikke med snippen slik som pater Pål Bratbak.

– Med den på, er jeg på jobb, og da synes jeg det er greit å la være. Der tenker jeg litt på samme måte som at politi og andre som går i uniform i jobben sin heller ikke drikker på jobb.

[ Kommentar: – Nei, kjære prestekolleger, det er ikke nødvendig å bli full ]

[ Ungdommer i DNK: Alkohol blir for sjeldent snakket om i kirken ]

Utvist etter to pils

– Jeg er såpass ung at jeg nesten bare har erfart en tolerant og åpen alkoholkultur, sier prest Ingrid Ribe-Nyhus, før hun resonnerer seg frem til at det nok også har noe med geografien å gjøre.

– Mitt inntrykk er at det er store geografiske forskjeller her. Jeg var 19 år og på Sagavoll folkehøyskole første gang jeg møtte kristne fra Vest- og Sørlandet. Da ble jeg for første gang fortalt at alkohol var synd.

På samme folkehøgskole ble hun også utvist etter å ha drukket to pils utenfor skoleområdet. Ettersom hun innrømmet skyld, ble straffen på én uke redusert til et par dager. De dagene måtte hun finne ly sammen med en venninne hos en lokal bonde i Bø.

– Slikt sett har jeg fått kjenne det på kroppen.

Da hun senere flyttet til Bergen og jobbet i St. Jakob kirke, startet hun konseptet «kirkepils». Også det ble uglesett av mange.

Tiltaket var solidarisk og for de mange studentene som ikke hadde noen å ta en øl med. På utestedet hadde de eget bord hvor de var synlige som prester. Nyhus forsøker å oppsummere de steile frontene i debatten:

– Jeg synes selv dette er et veldig vanskelig tema. På ene siden blir man stempla som mørkemann om man skulle ytre noe negativt og restriktivt om alkohol og knytte det til synd. På den annen side, hvis man er veldig åpen, snakker sant og sier det er godt å drikke, blir man stempla som en som overhodet ikke tar hensyn til barn av alkoholikere og samfunnsproblemet i seg selv. Da kan man bli ansett som en prest som ikke forstår sin rolle eller er bevisst sin makt.

– De er begge to fallgruver man fort kan havne i. Det tror jeg er grunnen til at prester ikke vil snakke om dette.

Ruset på Jesus

Tilbake på pub i Oslo sitter fortsatt Pål Bratbak. Han har ingen problemer med å snakke åpent om alkohol og kristendom – selv med en halvliter i hånden.

– Det sies at Vatikanstaten er den staten i verden hvor det konsumeres mest alkohol, sier han og tar en slurk.

– Men husk hvor mange av de som bor der som er prester. Alle de skal feire sin daglige messe. Da har man allerede der en del liter.

Han tror overhodet ikke det er flere alkoholikere i Vatikanet av den grunn, eller i den katolske kirke i Norge for øvrig.

Men nattverdsvinen kan likevel lede til en problematikk de norske kirkene er lite vant med. En problematikk som også kan fortone seg som ganske morsom.

For som kjent kan ingen nattverdsdråper gå til spille, da de ikke bare forestiller, men er Jesu blod.

– Det nærmeste jeg har vært ordentlig rusa på Jesus var i en messe med 50-60 stykker, hvor nesten ingen hadde valgt å drikke fra de to store kalkene som var satt fram, forteller han og ler.

Det var en skjærtorsdag, og da messen var slutt hadde han disse to kjempekalkene foran seg. De kunne ikke tømmes ut, men måtte konsumeres.

– Og det ble jeg som måtte gjøre det.

Så der sto han, Pål Bratbak, ved alteret i kirken, stirret ned av de oppmøtte mens han tok enorme slurker for å få det raskt unnagjort. Det som ville tilsvart fire-fem vinglass gikk ned i et øyeblikk, samtidig som han konsentrerte seg dypt om å være bevisst det hellige og hva han egentlig konsumerte.

I en tidligere utgave av denne reportasjen, hadde Vårt Land tittelen: Prest Morten Holmqvist: – Alkoholen kan hjelpe sjelesorgen. Her var feil person sitert. Det er Pater Pål Bratbak som uttaler seg om alkohol og sjelesorg. Vårt Land beklager. Dette ble rettet fredag 25. november kl. 16.49.