Den katolske presten Haavar forlater klosteret – har funnet kjærligheten med Dina (34)

Det er to ord som stadig dukker opp igjen når vi møter Haavar Simon Nilsen. «Dama mi».

49-åringen sier det med et tydelig snev av stolthet.

– Er det rart å si det?

– Ja... sier Nilsen, og smiler lett.

– Jeg kan også si forloveden. Det skjedde nå i vår – i mai. Jeg skal møte Dina etterpå, vi skal på ringdate.

– Du var sikker denne gangen?

– Ja. Og jeg er bare blitt sikrere siden.

Profilert munk

Mange vil kjenne ham som pater Haavar eller bror Haavar.

Haavar Simon Nilsen er telemarkingen, tømreren og landskapsarkitekten som for 16 år siden bestemte seg for å gå i kloster.

---

Haavar Simon Nilsen

• Katolsk prest og dominikanerbror født i 1972.
• Sluttet seg til dominikanerordenen i 2005, og ble presteviet i 2012. Har de siste årene markert seg som samfunnsdebattant og skribent i tillegg til å være katolsk prest.
• Nå har han forlovet seg, og i dette portrettintervjuet forteller han om veien bort fra klosteret og prestekallet.

---

Han er presteviet og har hørt til ordensfellesskapet St. Dominikus på Majorstua, og har gjennom årene gjort seg bemerket i norsk offentlighet. Nilsen har inntatt avisenes kommentarspalter, og er blitt en som mange lytter til også utenfor eget kirkesamfunn.

Men få har visst hvordan han har hatt det disse årene. De siste ni årene har han gått i psykoanalyse flere ganger i uken, og han har forsøkt å komme til rette med livet sitt.

En prosess som innebærer både traumeterapi og et oppgjør med alkoholproblemer, gjør at Nilsen nå forlater både klosteret og prestekallet for godt.

– Og midt i dette har jeg møtt Dina, som er blitt et ankerfeste for meg, sier han om forloveden.

Mange prester drikker rett og slett for mye.

—  Haavar Simon Nilsen

Blir traumeterapeut

Vi er vant til å se ham i en hvit fotsid ordensdrakt. I dag kommer Haavar Nilsen vandrende i sivil. Han kommer faktisk rett fra klosteret på Majorstua. Nilsen flyttet derfra rett før påske, men har de siste månedene vært hyret inn til å lede innspurten av et stort rehabiliteringsprosjekt.

Da kommer utdannelsen hans godt med – og den blir også viktig til høsten. Planen det neste året er å livnære seg som tømrer og håndverker. Skjønt, Nilsen forteller at han på ingen måte har gitt opp forkynnerkallet.

[ På sporet av en ung konservativ bølge ]

Han vil bruke tid på å skrive, og han har begynt på en videreutdanning for å bli traumeterapeut ved det som kalles IOPT. Dette står for Identitetsorientert psykotraumeteori- og terapi, og er en metodikk utviklet av psykoterapeuten Franz Ruppert.

– Hensikten med IOPT er å komme de dypeste behovene i møte, slik at man finner tilbake til seg selv. Sammen med teologiske refleksjoner tror jeg dette kan bli en fin kombinasjon, sier han, og forteller hva han håper å formidle:

– Vi mennesker er ikke kommet hit for å holde ut. Men vi skal møte de mest sårbare sidene våre, vi skal sørge, vi skal elske, og vi skal leve ut oss selv.

«Jeg tror jeg har et alkoholproblem»

Det er en helt bestemt dag han husker, og som han i dag tenker på som selve vendepunktet – det som til slutt skulle føre ham bort fra klosterlivet.

20. januar 2020. Det var dagen da Frp gikk ut av regjeringen, og lenge før nordmenn var bekymret for en pandemi. Det var en mild vinterdag, og Nilsen var på vei til time hos psykologen.

Mens han trasket gjennom gatene i Oslo ba han rosenkransen inni seg – en gammel bønn som grunnleggeren av dominikanerordenen ifølge legenden skal ha fått fra Maria, Jesu mor.

Og underveis skjedde det noe.

– Der og da stoppet jeg bare opp i gata, og jeg sa til Gud: «Jeg vil at du skal gjøre meg til en mer effektiv forkynner».

[ «Demonveggen» har tatt nattesøvnen fra mange. Nå har forskere endelig funnet svar ]

Ordvalget overrasket ham.

– Jeg pleier alltid å si «Hjelp meg Gud til å...». Men denne gangen sa jeg «jeg vil at du skal gjøre det». Og jeg opplevde umiddelbart å få svar, fra det som jeg i dag er sikker på at var Gud. Det var en kontant replikk: «Men er du klar til å betale prisen?».

Nilsen visste godt hva prisen var.

– Kvelden i forveien hadde jeg vært på fest. Jeg hadde ikke gjort noe galt, men jeg likte ikke den jeg hadde vært, sier han.

Da han kom fram til psykologen, og la seg ned på benken sa han likevel ingen ting. Først neste dag brast det.

«Jeg tror egentlig at jeg har et alkoholproblem,» sa Haavar Nilsen høyt for første gang i livet.

– Mange prester drikker for mye

Vi reiser fra Majorstuen, og ned til Bygdøy. Her finner vi en benk ved sandstranden hvor vi kan fortsette praten. Nedenfor strømmer musikk fra et høytaleranlegg, og en god bris røsker inn fra Oslofjorden mens Nilsen snakker om hva han har opplevd.

– Vi kan bedøve følelseslivet vårt på mange måter. Med arbeid, sex, videospill, porno, stress, overaktivitet og trening. Men grunnsmøringen i det norske samfunnet er alkohol. Det fungerer alltid. Det er den mest trofaste vennen du har, sier han.

– Noen vil kanskje stusse når de hører at en munk er på fest, og har et alkoholproblem ...

– Det er ikke partydrikking, konserter og disco. Det er ikke det som er innsteget til alkohol. Det er utvidet kirkekaffe, husvelsignelser, bryllup. Det er noe å slappe av med på kvelden ... Det har aldri vært noen pietistisk stemning i Den katolske kirke, og for mange er dette helt uproblematisk. Men mange prester drikker rett og slett for mye, eller for ofte. De tenker det er greit, og som en venn av meg sa: Det er ikke nødvendigvis kvaliteten, men det er følelsen du får når du jekker den første slurken: «Ah, nå kan jeg slappe av».

– Vil ikke de andre i klosteret fange deg opp hvis de ser at du sliter?

– Ideelt sett skulle vi snakket godt og åpent sammen, men som i alle andre sammenhenger unngår man å snakke om det vanskelige. Det er menneskelig, det er det samme som skjer i ekteskap. Så lenge du ikke er villig til å gå inn i de vanskelige spørsmålene, finner du veier for å omgå det.

Vi kan bedøve følelseslivet vårt på mange måter. Men grunnsmøringen i det norske samfunnet er alkohol.

—  Haavar Simon Nilsen

Den hvite sorgen

Ludvig Holberg er kjent for replikken «De sier at Jeppe drikker, men ikke hvorfor han drikker.» Nilsen nikker til dette. Å få bukt med et alkoholproblem, handler om helt andre ting enn bare å slutte å drikke, forteller han. Men det er også en vei tilbake til livet. For virkelighetsflukten fører også til at man mister mye, forteller han, og siterer den amerikanske forfatteren Brene Brown:

– Du kan ta toppene av de vondeste følelsene med alkohol. Problemet er at du også tar toppene av de beste følelsene.

– Hva var det du ikke ville konfronteres med?

– De dypeste behovene mine. Jeg ville ikke møte de vondeste sårene mine, de som er knyttet til barndommen – ting som jeg i dag ikke klandrer foreldrene mine for – men som likevel er der.

– Hva gikk det ut på?

– Det er vanskelig å beskrive det uten en teoretisk ramme. Når man er barn opplever man en fundamental trygghet hvis man blir holdt godt nok. Og det skal ikke så mye til før det fundamentet svikter, og man ikke får den tryggheten som trengs. Finn Skårderud snakker om den hvite sorgen, som er sorgen over det man ikke fikk, det man ikke opplevde. Den sorgen kan arbeide underliggende gjennom hele livet. Det kan jeg si at har vært tilfelle i mitt liv. Og i stedet har jeg gått inn i et slags overlevelsesmodus.

[ – Min mor gjorde en fantastisk jobb i fraværet av en aktiv far, men det ble likevel et vakuum, sier Nilsen i «Min Tro». ]

Finn Skårderud snakker om den hvite sorgen, som er sorgen over det man ikke fikk. Det kan jeg si at har vært tilfelle i mitt liv.

—  Haavar Simon NIlsen

En murring

Nettopp overlevelsesstrategi er et begrep fra traumeterapien.

– Det som skjer, er at du spalter vekk de vanskelige erfaringene, også prøver du å håndtere tilværelsen så godt det lar seg gjøre, forklarer Nilsen, og tror det er mange som lever i et slikt modus.

– Vi fungerer i arbeidslivet og fungerer på et vis sosialt, men samtidig kjenner du på en murring over at noe ikke er på plass. Men du unngår å gå inn i de vanskelige spørsmålene. Og da handler livet bare om å holde ut.

Nilsen understreker at han ikke forlater en kristen tro. Og han mener livet som kristen handler om noe helt annet enn «å holde ut».

– Vi har fått livet for at vi skal elske det, for at vi skal være glade og vitale. Vi er skapt av Gud, som er fullkommen kjærlighet, og vi er dermed bærere av Guds velsignelse.

– For min egen del har det vært er tungt arbeid å ta inn den erkjennelsen: At jeg faktisk er god, at Gud ikke har noe annet i vente for meg enn godhet, og at jeg skal få utfolde denne godheten.

– Jeg vil ha lyst!

Intensiteten øker når han snakker om dette. Han mener kristendommen har hatt noe livsfornektende ved seg, noe som også er flettet inn i kulturen, og som han drømmer om å røske opp i.

– Jeg hører Lan Marie Berg som sier at «vi må bli flinkere til å kjøre mer kollektiv, vi må bli flinkere til å spise mindre kjøtt, vi må bli flinkere til å fly mindre». Jeg kan ikke tenke meg noe mer turn off enn å ha det som livsmål. Vi må få lyst! Hvor er lysten din, Lan Marie Berg?

– Det du sier er at vi er fryktelig pietistiske, når vi sortere søpla vår og sykler?

– Det er bra det. Vi gjør mange gode ting. Men når det er flinkheten i det som er drivkraften, så er jeg redd for at vi utarmer oss selv, for vi trenger å stå i kontakt med lysten, som er livsenergien vår.

– Ville du sagt det om ekteskapet ditt?

Ofte sammenlignes klosterlivet med et ekteskap. Du deler hverdagen tett med de andre i fellesskapet. Og akkurat som med ekteskapet, gir du et løfte når du trer inn. Først midlertidig, deretter for livet ut.

Nilsen var 38 år da han avla det som kalles de evige løfter. Han lovet å være lydig mot sin overordnede, å leve i fattigdom og i kyskhet.

Vårt Land fulgte ham i denne prosessen, der Nilsen også var åpen om at han tvilte.

[ Louvre vil ha en avdeling for kristen kunst  ]

Han utsatte beslutningen med å avlegge de evige løftene med et år, og i et portrettintervju fortalte han at det handlet om egen usikkerhet og angst. Han fortalte at han hadde gått runder med hvordan ordenslivet ga mening – sett opp mot samlivet med en kvinne, men kom til slutt frem til at: «Jeg føler vel at tingene begynner å roe seg ned.»

Når han ser tilbake, synes han ikke at det var et godt utgangspunkt.

– Ville du sagt det om ekteskapet ditt? Ville du gått inn i et ekteskap hvis du ikke helt hadde landet? spør han.

– Men du gjorde det.

– Ja. Før jeg gikk inn i klosteret hadde jeg hatt noen forhold, og jeg hadde hatt en kjæreste som jeg virkelig var glad i. Men mine indre avgrunner gjorde at jeg verken klarte å imøtegå henne eller noen andre. Ordenslivet ga meg en mulighet til å leve et høyst meningsfullt liv. Og det har vært en fantastisk gave. Det var en mulighet til å stå i en livssituasjon, der enkelte sider ved meg selv var så utilgjengelige for meg.

– Angret du noen gang?

– Nei. Men jeg har vært frustrert, og fortvilt. Og jeg har vært rastløs. Jeg har ikke klart å finne balanse. Og jeg har hele tiden tenkt: Når skal det endelig falle på plass? Når klikker det? Når vil jeg få en solid relasjon til medbrødrene? Når vil jeg klare å slappe helt av? Dit kom jeg ikke. Jeg ville dit. Og jeg jobbet for det, sier han, og forklarer at det var derfor han begynte i psykoanalyse.

Årene «på benken» mener han har vært et premiss for å komme til en mer «offensiv» livsholdning:

– Også var det noen ting psykoanalysen ikke kunne gjøre, røper han.

Jeg har hele tiden tenkt: Når skal det endelig falle på plass?

Møtet med avmakt

Nilsen har en venninne som er tørrlagt alkoholiker. Det var gjennom henne at han kom i kontakt med Anonyme Alkoholikere (AA). Dette er et fellesskap der man snakker man åpent om livet, og følger et rehabiliteringsprogram som er bygget opp rundt 12 trinn.

– Å begynne i AA at det er noe av det kuleste jeg har gjort, utbryter Nilsen, men røper at programmet er tøft.

Særlig trinn tre var krevende: Her skal man lære å «overlate ens vilje og liv til Guds omsorg», som det heter.

– Gud, slik vi selv forstår ham, presiserer Nilsen, og påpeker at det ikke er nødvendig å være kristen for å gå i AA. Poenget er å erkjenne egen avmakt.

– Men hadde jeg så stor tillit til Gud at jeg ville klare å overlate hele livet i hans omsorg? Jeg trodde jeg visste hvem Gud var, men jeg hadde likevel ikke tryggheten til å si at jeg kunne overgi alt til Gud. Det var noe jeg måtte holde igjen.

Han sier det hele rystet gudsbildet hans:

– Gudsbildet mitt var knyttet til farsrelasjonen min. Og hvis en far har vært mye fraværende i oppveksten, er det ikke rart at Gud blir til en fraværende Gud. Samtidig ble det lett å se at jeg har søkt et ordensliv fullt av farsfigurer. Men det er jo ikke mine medbrødres oppgave å fylle en slik rolle.

Å begynne i AA at det er noe av det kuleste jeg har gjort

Samtalen ved fyret

Det var på samme tid som han begynte i AA, at han ble kjent med Dina Willemse.

Hun er vestlending, er 15 år yngre enn ham, utdannet teolog, og skal til høsten ordineres som prest i Den norske kirke.

De to møttes på et retrett på Utstein Kloster i august i fjor. Det gamle klosteret ligger idyllisk til, på en øy ute i havgapet utenfor Stavanger.

Nilsen ledet retretten, og han merket underveis at han likte godt å snakke med Willemse.

En dag tok han henne med på en tur ut mot fyret.

– Jeg har etterpå tenkt at det var den riktige rammen. For samtalen vår ble som et fyrtårn for meg, den ble noe å peile etter. Den stakk dypt fra første stund. Dina nådde inn til et rom hos meg, der jeg skjønte at de viktigste behovene og interessene mine fantes, sier han.

Etter retretten spurte han om de skulle treffes.

Men i neste omgang kastet han inn håndkleet, og avlyste avtalen på SMS.

[ Bønn og å tenke på Gud er samme sak for Johannes av Valamo ]

Munk på date

Etter en stund ble det likevel til at de avtalte å gå en tur sammen. På ny satte samtalen spor hos Nilsen. Han kaller det for en «bevissthetsutvidelse».

– Jeg kunne ikke si nei til det, selv om de ytre rammene var som de var. Det ville vært et overtramp mot meg selv hvis jeg bare hadde stengt av. Dette var ikke ensbetydende med at jeg skulle slutte som ordensbror, men det var ensbetydende med at vi måtte fortsette å snakke sammen. Og det førte etter hvert til at vi ble forelsket i hverandre, og omfavnet hverandre.

– Ja, for hvordan dater en munk egentlig?

– En munk dater jo ikke. Og når varme følelser oppstår, så vil en munk som er rotfestet i kallet sitt ofte bare være forelsket, og akseptere at følelsene er sterke. Fordi man har et godt fundamentert kall og indre liv som kan man romme dette.

– Men du prøvde å kjempe mot?

– Ja. Og likevel, når vi møttes, så var det som at vi var på date likevel.

Sannheten kan gripe oss, og det gjør den igjen og igjen.

—  Haavar Simon NIlsen

En sorgprosess

Det var først på nyåret han fortalte det til brødrene. Han skjønte da at det var riktig å forlate ordenen.

– Det har vært sorgprosss, erkjenner Nilsen, men sier han også er fylt av takknemlighet. Både for det han har opplevd som ordensbror, og for det livet som nå venter ham.

– Jeg har fått en stor gave. Jeg har fått en erkjennelse av hvem jeg er, og jeg har fått oppleve en nærhet som jeg ikke visste var mulig før jeg møtte Dina.

– Da du trådte inn i ordenen sa du at «Det er her jeg kommer nærmest Gud i mitt eget liv. Det er grunnlaget og utgangspunktet for all nærhet til alle mennesker». Hva tenker du om dette nå?

– At det var akkurat slik jeg opplevde det den gangen. Men nå vet jeg at dette ikke var det nærmeste jeg kunne komme Gud i livet. Nå opplever jeg Gud på en annen måte. Også får vi håpe at jeg om 15 år ikke sier noe annet. Men hvis så skulle skje – I rest my case – så vil det bare bevise at vi står i dype prosesser gjennom livet. Sannheten kan gripe oss, og det gjør den igjen og igjen, avslutter Haavar Simon Nilsen.