Jødisk museum i Oslo stiller ut en månedens gjenstand. Ved Jødisk museum i Trondheim kan du se gjenstander som andre steder i Europa ble ødelagt eller forsvant under andre verdenskrig. I Holocaustmuseet i Berlin er enkeltgjenstander stilt ut i nisjer i veggene.
Slik løfter museene fram de få og små tingene som er igjen etter Holocaust. Tingene får tale om folkemordet som ikke bare skulle drepe menneskene, men slette alle spor.
For første gang
Hvor er det blitt av alt sammen? Spørsmålet var tittelen på Berit Reisels bok som kom tidligere i år, der hun gjennomgikk likvidasjonen av mennesker og deres eiendom under krigen, oppgjøret i fredsårene og det endelige oppgjøret rundt årtusenskiftet.
[ – Jøder og andre nordmenn var ikke i samme båt ]
Historiker Elise Barring Berggren la sist uke fram sin masteroppgave på HL-senteret på Bygdøy, et senter som er ett av resultatene av oppgjøret. Mens konfiskeringen og omfordelingen av jødisk eiendom under krigen har fått mer oppmerksomhet av historikere, er tilbakeføringen etter krigen ikke omfattende utforsket akademisk før nå.
Berggren har allerede lenge vært del av den offentlige debatten om Holocaust-historien. Hun er en av historikerne som gikk kritisk gjennom Marte Michelets bok Hva visste Hjemmefronten? Interessen for jødenes krigserfaringer har fulgt henne helt siden hun som ung leste Anne Franks dagbok og så krigsdokumentarer på TV.
---
Restitusjon
- Elise Barring Berggren er en av historikerne som gikk kritisk gjennom Marte Michelets bok Hva visste Hjemmefronten?
- Hun er i dag midlertidig ansatt som fagkonsulent ved Grinimuseet.
- Nå har hun levert sin mastergrad i historie med tittelen Exclusion by Ignorance: Lawmakers’ Lack of Attention to Norwegian Jewish Needs in Restitution Legislation 1945–1947. (UiO)
- Oppgaven undersøker tilblivelsen av disse seks lovene: Lov om konfiskert eiendom, Lov om husrekvisisjon, Lov om bygningsskader, Lov om løsøreskader, Lov om varelagerskader, Lov om billighetserstatninger.
---
[ – Norsk krigsfilm har vært utrolig endimensjonal ]
Ingen hensyn
Hun konkluderer allerede i tittelen: «Om lovgivernes manglende hensyn til jødiske behov i restitusjonslovgivning i årene 1945–1947». Hennes primærkilder er de seks lovene Stortinget vedtok de første to fredsårene. Lovene ga grunnlaget for tilbakeføring av og erstatning for eiendom som hadde gått tapt eller blitt skadet i krigen. Lovene fikk store konsekvenser for de norske jødene.
– Lovgiverne tok ingen hensyn til jøder da de lagde restitusjonslovene og gjorde ingen forsøk på å tilpasse bestemmelsene til dem, sier Berggren.
Berggren har tatt for seg forarbeider, lovforslag og referater av debatter i Stortinget. I det til sammen 1.400 sider store materialet, er jøder omtalt ti – 10 – ganger.
– De få gangene de ble nevnt, var det i forbifarten. Det er ikke én eneste setning i forarbeidene som ble viet til å diskutere bare jødenes behov – de ble alltid nevnt i en oppramsing sammen med andre grupper av krigsskadelidende, påpeker Berggren.
Den inngående behandlingen av motstandsfolk og nordlendinger står i dyp kontrast til den mangelfulle behandlingen av jøder.
— Elise Barring Berggren
«Ekte krigsskader»
Lovene ble laget raskt og var i stor grad basert på tidligere lovgivning. Desto mer de var bygget på gammel lovgivning, jo mer ufordelaktig var de ofte for jøder.
– Det var fullt mulig for lovgiverne å lage lover som var bedre tilpasset jødenes situasjon, men disse måtte lages fra bunnen av. Den typen oppfinnsomhet utviste lovgiverne sjelden, konkluderer hun.
Et av stedene jøder er nevnt er i et forarbeid til loven om erstatning av tapte varelager. Erstatningen var kun beregnet på det lovgiverne kalte «ekte krigsskader» fra bomber, brann og beskytning: «Utenfor trygdens erstatningsplikt faller enhver form for beslag og inndragning (…) av politiske hensyn eller i forbindelse med aksjoner av politisk art, så som forfølging av jøder, av personer flyktet ut av landet, av personer som mistenkes for illegal virksomhet, av personer som demonstrerte mot nyordningen etc. – samt ethvert økonomisk tap i forbindelse hermed eller som følge herav».
– Lovene var svært ufordelaktige for jøder, sier Berggren og stiller spørsmålet om lovgiverne gjorde forsøk på å forhindre dette.
[ Knuser myter som skolen skaper ]
Motstandsfolk
Det var ikke et prinsipp at lovene ikke skulle ta hensyn til grupper. Motstandsfolk, de som hadde utført det lovgiverne kalte «nasjonalt arbeid», og de skadelidte etter brenningen av Nord-Troms og Finnmark ble gitt spesiell oppmerksomhet og forrang.
– Den inngående behandlingen av motstandsfolk og nordlendinger står altså i dyp kontrast til den mangelfulle behandlingen av jøder, mener Berggren.
Siden jøder var relativt bedre representert i motstandsbevegelsen enn ikke-jøder, var enkelte jøder også omfattet av en slik positiv forskjellsbehandling.
– Lovene var altså ikke ufordelaktige for alle jødiske tap som sådan, men for de typer tap som var spesifikke for den jødiske befolkningen – altså tapene som var et resultat av folkemordet, påpeker Berggren.
[ Skjuler det seg antisemittisme i forkynnelsen? ]
Hadde råd
Lovgiverne argumenterte for at siden landet ikke hadde økonomi til å erstatte alle tap og samtidig gjenreise landet, måtte noen prioriteres. Berggren mener det likevel hadde vært mulig å tilbakeføre og erstatte jødisk eiendom på en mer tilfredsstillende måte dersom staten hadde prioritert det og nedprioritert andre prosjekter.
– Det var ikke mangelen på finansiering i seg selv som hindret tilfredsstillende restitusjon av jødiske verdier, men hvordan lovgiverne valgte å fordele disse midlene, mener hun.
Lovgiverne tok ingen hensyn til jøder da de lagde restitusjonslovene og gjorde ingen forsøk på å tilpasse bestemmelsene til dem
— Elise Barring Berggren
Antisemittisme
– Men var det antisemittisme?
For å svare på det spørsmålet, viser Berggren til at den antisemittisme som kom til uttrykk i offentligheten før og under krigen, ble tabubelagte etter 1945. Det gjør det også vanskelig å spore holdningene i offentlige tekster som de hun har undersøkt.
– Jeg har ikke klart å finne tegn på antisemittisme i forarbeidene. Men jeg kan ikke utelukke at det var en faktor – at antisemittiske fordommer ikke kom skriftlig til uttrykk, kan ikke garantere at de ikke hadde en innflytelse på lovene. Dette er derfor fortsatt et åpent spørsmål, sier Berggren.
Det hun har funnet er en uttalt erkjennelse av at krigen ikke var rettet mot spesielle grupper. Hun illustrerer det med et sitat fra forarbeidene: «Krigen som sådan er ikke rettet mot enkelte personer eller persongrupper eller mot visse verdier, men mot samfunnet som helhet.»
[ Michelet reagerer på anklager om uredelighet i ny bok ]
Manglet forståelse
– Du har lest referater av debattene i Stortinget. Finner du noen uenighet om utformingen av lovene?
– Jeg kan ikke se at det var uenighet på noe tidspunkt om noe som har med jøder å gjøre. De nevnes aldri i debattene. Ingen reagerer i tekstene på manglende hensyn til jøder, sier Berggren.
– Hvis det ikke var antisemittisme, hva var det da?
– Det var ikke umulig å danne seg et bilde av Holocaust like etter krigen, men innsikten i det totale folkemordet lå utenfor manges referanseramme under og like etter krigen. Den måten vi ser på Holocaust i dag, der folkemordet anses som nazistenes verste forbrytelse og der jødene anses som en egen og sentral offergruppe, tok tid å utvikle seg. Man hadde informasjon om folkemordet allerede under krigen, men å ha informasjon er ikke det samme som å forstå, sier Berggren.
[ Åge var grenselos som 8-åring ]
Forsker videre
– I den engelske tittelen bruker du begrepet ‘exclusion by ignorance’. Det kan bety både aktivt å ignorere og til å ikke vite. Hva viser det til?
– Det viser til at lovgiverne utviste en manglende erkjennelse av hva de norske jødene hadde opplevd. De satte seg ikke inn i deres opplevelser eller behov. At lovene var ekskluderende var blant annet et resultat av at lovgiverne ikke tok hensyn til de unike skadene norske jøder hadde lidd i Holocaust, svarer hun.
Nå er Berggren i en midlertidig stilling som fagkonsulent ved Grinimuseet. En doktorgrad frister henne.
– Hva er det viktigste sporet videre?
– Å kartlegge hvordan det var for norske jøder å komme hjem etter krigen. Tiden etter krigen er lite undersøkt angående antisemittisme og statens behandling av norske jøder, selv om noe viktig forskning har begynt å komme de seneste årene. Det er fortsatt viktig å undersøke restitusjonsoppgjøret med tanke på hva som skjedde i praksis, og hvilken behandling jødene møtte i byråkratiet.
