I 20 år har Berit Reisel visst at hun måtte fortelle. Enda en gang måtte hun dukke ned i holocaustmørket for å fortelle om sin egen familie som opprinnelig var så mange, men som det var så få igjen av. Alt hun i detalj har avdekket om likvidasjonen av mennesker og deres eiendom vil hun skrive inn i vår felles norske historie.
– Det hjelper ikke om det står en rapport i en hylle. Ser du deg rundt, ser du at sannheten er skjør, og at myter er motstandsdyktige. Vi må hele tiden kjempe mot det som truer med å gjøre oss mindre menneskelige. Når du slåss mot antisemittisme, hat og fremmedfrykt, vet du at realiteter og sannhet ofte er helt irrelevant, men det er de eneste våpnene vi har. Vi ser det i USA. Du kan informere så mye du orker. Det hjelper ikke, men du kan ikke gi deg, sier 75-åringen.
Rapporten hun viser til skriver seg fra det statlig oppnevnte Skarpnes-utvalget som skulle kartlegge hva som skjedde med jødisk eiendom under 2. verdenskrig. I boka «Hvor ble det av alt sammen?» går hun detaljert gjennom likvidasjonen av jødenes eiendom, og hun forteller om det dramatiske arbeidet som ledet til splittelsen i utvalget.
Det politiske spillet ble ikke så dramatisk. Det var på byråkratisk nivå at det var problematisk
— Berit Reisel
Sammen med historiker Bjarte Bruland gravde hun møysommelig fram grunnlaget for det som endte i Norges oppgjør med den økonomiske behandlingen jøder ble utsatt for.
– Det var som å tilbakelegge mer enn en maraton. Når litteratur om krigen er kommet de siste årene, har dette temaet likevel manglet. Det forundrer meg. For 20 år siden lå det jo der, ferdig til å granskes videre i. Det er ikke blitt gjort. Det gjorde at jeg bestemte meg, ikke bare å fortelle det vi dokumenterte den gangen, men også alt det andre jeg var med på som hører til en større historie. Hvis jeg ikke forteller den historien, ville den aldri blitt fortalt. Jeg merket meg at det var stadig færre som husket hva historien gikk ut på den gangen. Hele historien var i ferd med å forvitre. Historien om arbeidet i Skarpnes-utvalget er heller ikke blitt fortalt før, sier hun.
[ Marte Michelet: Mine konklusjoner står støtt ]
Reisel mener debatten rundt Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten ikke er relevant i denne sammenhengen.
– Å gå inn i den debatten vil være et feilspor, sier hun.
Da arbeidet i Skarpnes-utvalget var i gang, fikk hun et råd fra Magne Skodvin, nestoren blant krigshistorikere: «No lyt du fara varleg, for no kjem hoven fram.»
– Har du tenkt på Skodvins advarsel?
– Ja, han har hele tiden sittet på skulderen min. Men da er spørsmålet: Skal jeg skremmes til taushet, eller er det viktig å formidle samtidshistorie selv om det er ubehagelig?
---
Berit Reisel
• Født i Norrköping i Sverige i 1945 etter at foreldrene flyktet fra Norge.
• Utgjorde sammen med historiker Bjarte Bruland det mindretallet i Skarpnes-utvalget som la grunnlag for Norges økonomiske oppgjør med den jødiske minoriteten.
• Aktuell med boka Hvor ble det av alt sammen? (Forlaget Press)
---
Trusselen
Under utvalgets arbeid ble det tidlig klart at det gikk mot en splittelse. I boka forteller Reisel at utvalgsleder Oluf Skarpnes tok henne til side og sa: «Dersom du ikke undertegner på min rapport, skal det koste deg dyrt.» Hun forteller også om en episode som kan tyde på telefonavlytting. En forutsetning for et oppgjør var at det jødiske miljøet skulle stå samlet. Underveis meldte departementet om rundt hundre krav fra jødiske familier. Det viste seg i stedet å dreie seg om noen få tilfeller.
– Hva sjokkerte deg mest i arbeidet?
– Det var det som foregikk på byråkratisk nivå. Det var problematisk. Det mest sjokkerende gjennom hele arbeidet, var nok mangelen på forståelse for hva den jødiske katastrofen handlet om. En grunnleggende misoppfatning var den at jøder og nordmenn hadde vært i samme båt under krigen slik at alle måtte starte med reduserte midler. Å si at vi hadde vært i samme båt, ble vanskelig å fordøye, svarer Reisel.
[ Knuser myter som skolen skaper ]
Utvalgets mandat var å kartlegge det som skjedde med jødisk eiendom i forbindelse med krigen, det som blir kalt den økonomiske likvidasjonen.
– Det er umulig å forstå den økonomiske likvidasjonen og etterkrigsoppgjøret dersom man ikke tar utgangspunkt i det som skjedde under krigen. Det måtte kartlegges uansett skyld og ansvarsforhold. Det store spørsmålet var: Hadde jøder fått det de var berettiget til? Flertallets oppfatning var at jøder var tilgodesett med det de hadde krav på.
Et indre kompass
Skarpnes-utvalgets flertall avviste å kritisere det norske myndigheter gjorde i oppgjøret etter krigen. Reisel har én helt i etterkrigsoppgjøret, og det er lederen av Tilbakeføringskontoret, Per Helweg.
– Han slåss, uten særlig hell, mot det byråkratiet han selv skulle betjene. Det var som om han styrte etter et annet indre kompass. På samme måte som noen tenkte annerledes under krigen, var det noen som ham som også tenkte annerledes etterpå. Det er alltid rom for individuelle vurderinger selv når man blir avkrevet å gå i takt.
---
Oppgjøret
- Oppgjøret ble på 450 millioner kroner.
- 200 millioner ble gitt i individuelle erstatninger.
- De kollektive erstatningsmidlene ble på 250 millioner.
- Det ga starten til Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge, HL-senteret (40 mio).
- Dessuten rustet de to mosaiske trossamfunn opp sine eiendommer, styrket undervisningssektoren og etablerte museer. (150 mio)
- 60 millioner gikk til internasjonalt å minnes og å utvikle den tradisjon og kultur som nazistene ønsket å utrydde.
---
I 1997 skulle utvalget legge fram sin rapport. Reisel og Bruland allierte seg med ledelsen i de jødiske menighetene i Trondheim og Oslo samt stortingspresident Jo Benkow, journalist Bjørn Westlie og sokneprest Trond Bakkevig. De ville sikre at mindretallets vurderinger ble hørt.
– Vi måtte sørge for å få informert det politiske miljøet om at det forelå to rapporter mens alle fortsatt var på plass i hovedstaden og før Stortinget gikk i ferie, skriver Reisel.
Nyheten sprakk på Dagsrevyen den 16. Juni, den opprinnelige datoen for overleveringen av NOU 1997: 22 Jo Benkow var sjokkert over at man kunne argumentere med at hele nasjonen hadde tapt på krigen: «Det er en sammenhengende meningsløshet og en skam at flertallet trekker frem slikt. Forskjellen er at nazistene drepte alle jødene i Norge de fikk tak i. Det skjedde ikke med den øvrige norske befolkningen.» VG-kommentator Erling Bø skrev: «Nå må politikerne velge mellom to innfallsporter til oppgjøret. Én fløy i Skarpnes-utvalget har brukt kalkulatoren, en annen har brukt historiebøkene. Førstnevnte godtar det rammeverk – de lover som gjaldt og de beregninger for ofrenes eiendom – som datidens myndigheter baserte seg på. De andre i utvalget sier: Men det var jo dette rammeverket vi skulle ta et oppgjør med!»
Det er alltid rom for individuelle vurderinger selv når man blir avkrevet å gå i takt
— Berit Reisel
Livgivende hjelp
Stortinget la mindretallets rapport til grunn, og oppgjøret ble på 450 millioner kroner. Den individuelle erstatningsordningen kunne baseres på Bruland og Reisels komplette database over alle jøder som ble utsatt for antijødiske tiltak.
– Hvordan ville det sett ut i dag om ikke regjeringen valgte å følge mindretallet?
– Det ville nok ha vært mye mindre aktivt jødisk liv i Norge. Vi hadde kanskje ikke hatt egen barnehage, og flere institusjoner hadde nok måttet legge ned. Vi hadde ikke hatt HL-senteret og kanskje heller ikke de jødiske museene. Vi hadde hatt mindre informasjon om et mangfoldig samfunn blant annet fordi HL-senteret rommer mye mer enn den jødiske minoritetens historie, mener jeg.
[ Mener nordmenn må våge å se seg i speilet ]
Reisel synes det er spesielt at det først var i 2012 at statsminister Jens Stoltenberg fulgte opp med offentlig å unnskylde behandlingen jødene i Norge fikk.
– Hver gang det offentlige ber om unnskyldning for statens overgrep mot minoriteter, reises debatten om nytten ved slike unnskyldninger. Hva mener du?
– Det er erkjennelsen av ansvar som skal til for at vi kan vinne ny innsikt og tenke oss om neste gang. Vi jøder vet hvem det var som arresterte oss, hvem det var som pisket oss ombord, hvem det var som trakasserte og drepte oss og hvem det var som tok alt vi eide. Vi vet det. Men det er helt avgjørende at de som var ansvarlige vedstår seg overgrepet, sier hun.
– Hva betyr det for deg?
– For meg var det viktig at det jeg visste var rett, ble rett. Du kan han ha rett uten å få rett. Det ville være veldig sørgelig om de fakta vi kunne frambringe skulle bli underkjent av politiske interesser.
Livsveven
– Hvorfor valgte du å veve inn din egen families historie?
– Jeg kan ikke ha et perspektiv innenfra, uten å være meg. Det lar seg ikke gjøre å fortelle min historie uten å ta med alle dem som en gang var og skulle ha vært. Disse menneskene lever inne i meg og har gjort det hele mitt liv. Deres historie er en del av den veven som er mitt liv.
Reisels bestemor og bestefar immigrerte til Norge fra den lille landsbyen Latskova i Litauen i 1905. Stedet har én brolagt gate. Inntil den brolagte gaten lå en liten synagoge, der oldefaren var kantor. For få år siden stod Berit Reisel der selv.
– Det bor ingen jøder der i dag?
– Nei, de er drept alle sammen. Synagogen ble brent av kommunistene etter krigen. Det var sterkt å stå i ruinene og tenke på at her har slektningene levd livene sine. Vi spurte innbyggerne der om de husket jødene, og det gjorde de. De husket hvordan de ble drevet av gåre til en større by i nærheten for å bli drept i skogene der. Da vi spurte hva de ellers husket, svarte de at de husket den vakre sangen fra synagogen, forteller Reisel.
