Marte Michelet sier debatten har vært krevende. Hun beskriver den med uttrykk som «nedslitende støy» og «dramatisk storm».
– Det er ikke hold i at boka mi er full av feil og at jeg har vært grunnleggende uredelig, sier hun.
Historikerne Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen brukte to år på sin rapport om Michelets bok Hva visste hjemmefronten?. De konkluderte: «Det er ikkje få feil, det er svært mange. Og dei er ikkje bagatellmessige, men rokkar ved dei sentrale argumenta og konklusjonane i boka. Hovudforteljinga står seg ikkje.»
Nå har hun selv brukt et halvt år på å svare på kritikken – punkt for punkt. Det skulle bli en artikkel, men også det ble ei bok der hun hevder at de tre historikerne kun påviser enkelte faktafeil.
[ – Nye feiltolkninger fra Michelet ]
– Ingen av disse feilene rokker ved sentrale argumenter eller konklusjoner, sier Michelet.
– Hva er nytten av dette møysommelige arbeidet?
– Jeg mener at til tross for mye unødvendig støy og harde anklager, har det bragt oss en bit videre. Mye ny empiri er kommet til overflaten. Dessuten har vi en klar og tydelig uenighet å forhold oss til. Vi er grunnleggende uenig i synet på antisemittismen som faktor i motstandsbevegelsens respons på jødeforfølgelsene, sier hun.
---
Hva gjorde hvem
- Marte Michelet utga i 2018 boka Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet
- Der skriver hun blant annet at Hjemmefrontens ledelse satt med informasjon om deportasjonen av jøder, men unnlot å varsle, og at jøder måtte betale for hjelp til flukt, noe andre slapp.
- Marte Michelet beklaget i intervjuer deler av bokens innhold, men forsvarer hovedkonklusjonene.
- Historikerne Elise Barring Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen utga i november 2020 Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? (Dreyer) med kritikk av hennes kildebruk og konklusjoner.
- I mai kom Espen Søbyes bok Hva vet historikerne? (Press) der han kritiserer historikerne for manglende faglighet.
- Nå foreligger Marte Michelets bok Tilsvar – svar på motboken til Hva visste Hjemmefronten? (Gyldendal)
---
Min skyld
I den nye versjonen av Hva visste hjemmefronten? som Michelet nå jobber med, er det særlig kapitlet om Carl Fredriksens transport, som vil bli skrevet på nytt.
– Jeg vil gi opprettelse til Alf Pettersen og Reidar Larsen. Særlig interessant er det Berggren, Bruland og Tangestuen legger fram om hvordan både Pettersen og Larsen spilte en rolle i å rette søkelys mot plyndringen av jødiske flyktninger. Det har ikke vært framme før. Det var også en hard konflikt innad i fluktkretser om plyndring. Kapitlet om det er mitt svakeste og skiller seg ut i min bok med klare feil og mangler.
– Jeg har gått alt for langt i å antyde at særlig Pettersen og Larsen var med for å tjene penger. Den beklagelse utdyper jeg i tilsvaret. Det er min skyld at vi har fått en diskusjon om hvorvidt navngitte personer beriket seg på flukten. Det synes jeg er uinteressant 80 år etterpå. Det viktige å vise fram er det svarte markedet som fantes med svindlere og profitører, og å vise fram betalingsprinsippet som ble innført av Sivorg for jøder som flyktet med Carl Fredriksens transport. Her er jeg også grunnleggende uenige med de tre historikerne. Ingen andre grupper ble holdt kollektivt ansvarlig for kostnadene ved sin egen flukt. Det har noe med synet på jødene å gjøre: Jødene har mange penger. Jødene får ta ansvar for sine egne. Det er en påfallende u-empatisk holdning i en situasjon hvor jøder er desperate etter å komme ut av landet og har fått beslaglagt alt de eier.
[ – Espen Søbye er til dels krass mot de tre historikerne ]
– Du sier de beskylder deg for uredelighet. Men det ordet finner jeg ikke i deres bok. Hva sikter du til?
– Det ordet står kanskje ikke, men boka er fullt av harde påstander om uredelig kildebruk, svarer Michelet.
Om noen av feilene ikke er oppsiktsvekkende hver for seg, skriver historikerne i etterordet, kan de i sum få store konsekvenser: «når dei inngår i eit mønster av gjentekne feil som fører til ei tolking av historia som ikkje har grunnlag i kjeldematerialet».
– Berggren, Bruland og Tangestuen finner feil og du svarer – hvor nyttig er denne rødblyantteknikken?
– Jeg synes ikke det er en konstruktiv metode. Det var bedre om de la fram en antitese og en sammenhengende analyse av spørsmålene jeg reiser. Det gjør de ikke. Jeg savner at de legger fram en alternativ forklaring og kartlegging: Når kom varslene til hjemme- og utefront? Hvordan ble det reagert på varslene? Og hva ble konsekvensene? Det gjør de ikke. Rødblyantteknikken har veldig lite for seg. Vi er først og fremst uenige om tolkninger og om vektlegging. Uenighetene dreier seg gjennomgående om antisemittisme som en mulig forklaringsmodell på motstandsbevegelsen respons på jødeforfølgelsene. De mener nei. Jeg mener ja.
[ Michelet: Må rette i fotnoter, men konklusjonene mine blir stående ]
Michelet er glad for at nytt kildematerialet kommer fram i historikernes rapport. Hun viser til møtereferater som underbygger kunnskapen som lå til grunn for varsler i 1942. Hun peker også på sosiologiprofeesor og motstandsmann Arvid Brodersen artikkelserie i Trondheims-avisa Dagsposten på 1930-tallet.
Vi er grunnleggende uenig i synet på antisemittismen som faktor i motstandsbevegelsens respons på jødeforfølgelsene
— Marte Michelet
Rasehygieniker
– Artiklene om jødespørsmålet gir veldig interessante blikk hvordan Brodersen så på jødene. Det er her blir jeg mest sjokkert over at de ikke kan kjenne igjen det som åpenbart er antisemittisk retorikk. Det er også noe av det Espen Søbye fant i sin gjennomgang.
– Har du undersøkt samtidas reaksjoner på artiklene?
– Nei, jeg har ikke rukket å se på om noen i Trondheim tok til motmæle. Det var byen der det bodde nest flest jøder i Norge. Brodersens doktorgrad i raseantropologi med fokus på jødene, er forsvunnet. Artikkelserien viser oss antagelig hva doktorgraden inneholdt – et gjennomarbeidet syn på jødespørsmålet. Han mener at nazistene og alle som er opptatt av rasehygiene har noe å lære av jødene som med sin eldgamle blodsvisdom passer på å holde sin rase intakt, noe han finner forbilledlig. Det er helt klart antisemittisk. Her er jeg sjokkert av hva de har valgt å gjengi av artikkelserien. Det er så mye de ikke forteller leserne at han mener. Det er oppsiktsvekkende at de kommer til en slik konklusjon.
– Hvilken ny innsikt eller forståelse er du kommet til?
– Dette med Brodersen er et eksempel på at vi har lært mer. De legger også fram dokumentasjon på at en rekke instanser prøvde å stoppe den jødiske flukten i 1942. De har funnet en uttalelse fra høyt hold i Sivorg om at man med berettiget kjølig sinnelag ikke så det som sin oppgave å ta seg av den jødiske flukten. Det er svært relevant, sier Michelet.
Det aller viktigste med mitt tilsvar er at jeg tilbakeviser anklagene som er rettet mot meg på punkt etter punkt. Det er ikke hold i anklagen om at boka er full av grove feil og at jeg har vært grunnleggende uredelig i min kildebruk.
— Marte Michelet
Riktig vei
Med boka Hva vet historikerne? kom Espen Søbye nylig med et forsvar for Marte Michelet der han også kritiserte henne. «Hun kunne valgt ‘kan’ i stedet for ‘må’, og puttet inn et ‘antagelig’ eller ‘kanskje’ her og der. Hun skriver helt uten forbehold, og det er veldig risikabelt. Det svekker prosjektet hennes på en unødvendig måte,» sa Søbye her i avisa.
– Jeg er ikke helt enig, jeg tar mange forbehold. Men jeg er enig at jeg i noen sammenhenger kunne ha sagt ‘kan’, ikke ‘må' og ‘grunn til å tro’ i stedet for ‘tror’. Han har et poeng, sier Michelet.
– Tidvis har det unektelig vært krevende å stå i denne dramatiske stormen over så lang tid og måtte hanskes med så mange knallharde personangrep og alvorlige beskyldninger. Det skal jeg ærlig innrømme. Likevel angrer jeg ikke. Slik jeg ser det har mottakelsen av Hva visste hjemmefronten? også vist at vi som samfunn er på vei i riktig retning, konkluderer Michelet i boka.
– Bortforklaring
De tre historikerne Berggren, Bruland og Tangestuen mottok Michelets bok først tirsdag. Mats Tangestuen sier de må lese den grundig før de kan uttale seg mer utfyllende..
– For min egen del ser jeg at Michelet fortsatt forsvarer helt åpenbare feiltolkninger. Dette er ting vi har gjort utførlig rede for i vår rapport-bok. Av det jeg har lest til nå fremstår Tilsvar som et forsøk på å bortforklare og rasjonalisere Michelets problematiske omgangen med kilder. Unntaket er hele kapittelet om fluktorganisasjonen Carl Fredriksens Transport, hvor alt nå skal skrives om. Det var denne delen av boka vi først reagerte på, og som synliggjorde at en nærmere gjennomgang var nødvendig.
– Tilsvar går bare inn på de delene av boka vi har gjennomgått. Jeg håper Gyldendal har gått grundig gjennom de delene av boka vi ikke har sett på før de eventuelt utgir en ny utgave av Hva visste hjemmefronten?, skriver Tangestuen i en mail.
