Kultur

– Norsk krigsfilm har vært utrolig endimensjonal

KINOFILM: HL-historiker Synne Corell beskriver filmatiseringen av Den største forbrytelsen som god, men noe forenklet. – Viser ikke omfanget av norsk medvirkning.

– Norsk krigsfilm har vært utrolig endimensjonal, der tyskerne er skurker og nordmenn er helter. Så denne skiller seg godt ut. Det er særlig sterkt å se scenene som viser alle menneskene som ble rammet av forfølgelsen, sier Corell.

Synne Corell er historiker ved Senter for Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) og har akkurat sett en forhåndsvisning av Eirik Svenssons Den største forbrytelsen, basert på Marte Michelets prisvinnende bok med samme navn. Filmen har kinopremiere 1. juledag.

Corell synes filmen er en nødvendig utfordrer til det rådende, norske krigsnarrativet. Likevel mener hun noe har gått tapt i overgangen til det store lerretet.

– Jeg forstår at en film må fortette og jeg er ikke ute etter å rette noen pekefinger, men den viser ikke omfanget av norsk medvirkning.

Den største forbrytelsem

Flere nordmenn involvert

I alt 773 norske jøder ble deportert til tyske dødsleirer. Filmen konsentrerer seg om historien om familien Braude. Corell mener boka fylte et hull da den kom, og at filmen også tilbyr en tiltrengt motvekt til heltefortellingene som har preget norsk krigsfilm.

«Den største forbrytelsen» er en film om at det skjedde, men den sier lite om hvorfor det skjedde eller hvordan det var mulig.

—  Synnel Corell, historiker

Samtidig peker hun på at der boka vier mye plass til den jødiske innvandringshistorien og det jødiske livet på Grünerløkka før krigen, får dette knapt plass i filmen.

– Slik vi møter medlemmene av familien Braude i boka, var flere av dem sterkt politisk engasjerte og aktive i arbeiderbevegelsen. Familien balanserte mellom arbeidersamfunnet og trossamfunnet. Den dimensjonen har blitt borte i filmen.

Selv om Corell tror filmen lykkes med det den prøver på, mener hun valget om å fokusere på statspolitimannen Knut Rød og familien Braude ikke får frem de strukturelle aspektene av forfølgelsen.

– Dette er en film om at det skjedde, men den sier lite om hvorfor det skjedde og hvordan det var mulig. Forfølgelsesapparatet på norsk side er mest til stede gjennom Rød, og det er ellers få norske gjerningsmenn her.

– Jeg skjønner at en film må løfte opp det menneskelige, men det gjør at man ikke helt får frem hvorfor dette skjedde og at det handlet om antisemittisme, ideologi og propaganda.

Den største forbrytelsem

Prioriteringer

Manusforfatter Harald Rosenløw Eeg forteller at målet med prosjektet har vært å beskrive 2. verdenskrig i Norge på en måte man ikke har vært sett på norsk film tidligere. Han forstår innvendingene til Corell, men minner om at en spillefilm på to timer må velge bort noen perspektiver.

– Dette er ikke en klassisk adaptasjon av en hel bok. Marte Michelets bok er historien om jødenes historie i Norge, men vi valgte å ta utgangspunkt i familien Braude.

Han har skrevet manuset sammen med Lars Gudmestad og forteller at de har tatt inn mange innspill fra historikere og andre med tilknytning til krigen. Likevel var det ikke rom for at alle aspektene ved den norske medvirkningen under krigen kom med.

– Det er skummelt å tenke på hvor mange som måtte stå bak for at en sånn operasjon skulle lykkes. Men hele organisering rundt deportasjonen, hvordan det skjer og alle som er involvert … det er egentlig en egen film.

Rosenløw Eeg forteller at det smertefulle med film er alle valgene man må ta, og mener historiske filmer alltid vil møtes med innvendinger mot hva som ble valgt bort. Likevel håper han filmen kan tas for det den er.

– Denne filmen forteller én del av historien.

Den største forbrytelsen

Opphetet debatt

Filmen kommer samtidig som debatten om en annen Michelet-bok pågår. Denne høsten har debatten om boka Hva visste hjemmefronten? – der hun blant annet legger frem at den norske motstandsbevegelsen var kjent med den kommende aksjonen mot jøder i Norge – igjen blusset opp.

I november utkom Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten?, der historikerne Elise Barring Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen anklager Michelet for feil og lemfeldig bruk av kilder.

Der kritikerne mener Michelets bruk og tolkning av kilder er så alvorlig at boka mister verdi, argumenterer andre for at en alltid vil møte historiske kilder med et tolkende blikk. Synne Corell har både fulgt og deltatt i høstens nyoppståtte debatt, og mener de tre historikernes inngang til materien er lite konstruktiv.

– Det er ikke en rapport i den forstand at det er en oppsummering. Det er en selektiv gjennomgang som fokuserer på det forfatterne mener er feil. Men en diskusjon av et arbeid handler ikke bare om hva som er gjort feil, men om å oppsummere helheten av hva det legger fram.

Den største forbrytelsen

Skyttergraver

Synne Corell mener debatten om hva hjemmefronten egentlig visste, igjen har havnet i skyttergravene. Likevel har hun ikke noe godt svar på hvorfor denne debatten blir så krass.

– For meg er det litt som at alle skal grave seg ned i et stadig dypere hull. Nå har debatten blitt til en ensporet diskusjon om feil, fakta og kilder som tilgang til sannhet.

– Er ikke det viktig, da?

– Jo, men det er sjelden at det er spørsmål om sannhet eller feil som er det viktigste når du sitter med et dokument fra 1942. Det viktigste er fortolkningen. Noen tolkninger faller selvsagt utenfor, men historie er et tolkende fag. Og vi tolker i lys av hva vi allerede vet.

I 2011 ga Corell ut boka Krigens ettertid, en bearbeidet versjon av doktoravhandlingen hennes om hvordan okkupasjonshistorien blir fremstilt i flere norske historiebøker. Der påpekte hun hvordan jødenes skjebne i Norge ofte har blitt underspilt.

Hun peker på at Rapport frå ein gjennomgang … avviser det Sønsteby antydet om at motstandsbevegelsen visste om jødeaksjonen før den skjedde.

– De avviser denne kilden fordi den passer dårlig med det vi allerede vet fra før. Men når alle er enige om at vi har ganske få kilder til hendelsesforløpet knyttet til Holocaust i Norge, og det dukker det opp noe som ikke passer med det, så kan det også hende at vi må revurdere hva vi tror vi vet.

Les mer om mer disse temaene:

Elias Bakken Johansen

Elias Bakken Johansen

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur