– Det kjennes som en ny fase av livet mitt, sier Kristine Hovda.
I mai kom boka Jeg lever ikke lenger selv om hennes «kjempekristne» oppvekst. Nå følger hun opp den mye omtalte boka med elleve sterke sanger klare på et album med tittelen Why believe.
I dag kjenner hun det som en fjern tanke at hun som tenåring evangeliserte på gata og ble med på lange misjonsreiser. Boka ble ikke historien om å slutte å tro på Gud, men om spørsmålene til alle kravene og dogmatikken.
I sin første musikkvideo rir hun i hvit brudekjole opp en allé på en hvit hest. Hun siterer fra plata: Everything is in the open. Everything is OK. I finally found a way to tell you – now come what may.
– Det handler om ikke lenger å gjemme meg. Være åpen. Om hvordan livet mitt har vært og hva jeg har vært en del av, men også om hva som vil komme til å skje, sier Hovda.
Overveldende reaksjoner
Vi møter henne i bibliotekbaren på Hotel Bristol en formiddag. Ved bord der talløse notabiliteter er avisportrettert, vil hun gjerne intervjues for riktig å kunne kjenne på og feire godfølelsen. Hun har lagt på en dyprød leppestift.
– Å være åpen er det fineste og vanskeligste egentlig. Jeg har begynt på noe jeg ikke aner rekkevidden av. Jeg har skrevet om ting jeg ikke selv fant i norsk litteratur. Jeg trengte å skrive boka for å forstå meg selv, og for å se om det er noen som forstår dette. Hører jeg til i verden? Å klare bok og plate, lande på beina og stå i alle relasjonene, føles utrolig frigjørende.
At selv folk som ikke har hennes kristenbakgrunn, kjenner seg igjen i boka, har overveldet henne.
– Det bekrefter følelsen av at jeg har skrevet meg inn i verden. Der jeg før kjente at jeg måtte skjule min bakgrunn, så er skillene nå blitt pulverisert. Med Disco-filmen er det gått inn i populærkulturen. Kristenkarismatiske miljøer er blitt en del av pop-kulturen. Justin Bieber er blitt medlem i Hillsong – skillet mellom utenfor og innenfor er blitt visket ut. Kanskje i meg fordi jeg har skrevet boka, men kanskje har noe skjedd i samfunnet samtidig, tror Hovda.
Inspirert av Dolly Parton
Bokas epilog har samme overskrift som den første sangen på plata – «I believe». Hennes tro og hennes gudsbilde er forandret og er i forandring. Hun kaster imaginære dartpiler over bordet.
– Jeg synes det er deilig å slippe pilkastingen etter svar. Jeg har hørt folk si at de nøler med å lese boka fordi de er redd den skal ta fra dem troen. Det forstår jeg. Da har jeg tenkt – hold ut, nå kommer snart plata. Du trenger ikke lese den, bare vent på plata, sier Hovda.
Hun siterer Dolly Parton om Jesus og tyngdekraften: Something lifting me up / Something holding me down / Something to give me wings and keep my feet on the ground / I've got all I need / Jesus and gravity.
– Den teksten har nok vært med meg da jeg skrev låten «I believe»: «I believe in Jesus and a good bass line». Men er folk ute etter å naile akkurat hva jeg tror på, har jeg ikke lyst til å hjelpe dem med det. Jeg tror ikke det er bra for noen å leve på hva andre tror, sier hun og legger hånda på magen.
LES OGSÅ: Nicolai Cleve Broch ville gjenskape stemningen han fant da han besøkte Hillsong
Fem års slitsom terapi
– Gudsriket er inne i meg selv, men det kan være vanskelig å høre sin egen stemme. For mange snakker høyt om hva man bør tro. Fordelen med musikk og poesi, er at det kan forstås på mange måter. Sangene har hjulpet meg, nå kan de kanskje hjelpe noen andre.
– Du er begavet med evnen til å hente ut indre anliggender både i skrift og musikk. Hva er for deg forskjellen på å skrive bok og lage musikk?
– Jeg har gått i psykoterapi i fem år. Det vil si at jeg har ligget på en benk i 45 minutter fire dager i uka. Når du går i så mye terapi går du etter hvert tom for ting å snakke om. Du er ferdig med å snakke om alt som gikk galt i barndommen og ungdommen. Da begynner noe spennende å skje.
Hun tror underbevisstheten skjønner noe er på gang. Fra mandag til torsdag har noe kvernet.
– Jeg kan ha lagt meg nedpå fordi jeg er utslitt, og våknet med en sang.
Stålsatt? Nei takk.
Etter sangen kan det ha kommet et kapitel til boka. Sangene er rett og slett soundtracket til boka. Noe i henne har villet at dette skal komme fram. Hun kaster flere piler.
– Er Gud der eller der? Nei, Gud er her inne i meg.
– Du har vært langt nede, måtte du helt ned og være på vei opp før du kunne være kreativ – du beskriver jo en prosess som krever krefter og overskudd?
– Det du da antyder er at min krise kom fordi jeg var i stand til å takle den. Det tror jeg er helt sant. Jeg tror underbevisstheten gir deg de tingene å jobbe med som du til en hver tid klarer å takle. Da min store krise kom, tror jeg kroppen skjønte at nå har vi mannskap. Nå kjører vi på. Å gå i terapi er det mest slitsomme jeg har gjort. Men det var redningen, og det som gjorde at jeg nå kan si everything is in the open. Det er noe vakkert ved det at når alt er kaos, kan det være fordi du er på vei opp.
– Nå skal du utlevere deg på konserter. Må du stålsette deg på noe vis?
– Jeg har lært at å stålsette seg er å be om bråk. Da skrur du av følelsene dine. Det har jeg sluttet med. Det er derfor jeg synger I believe in Jesus. Han snakker mye om det som er opp ned i gudsriket. De siste skal bli de første, og den svake er den sterke. Det tror jeg er konkret å forstå. Om man er redd eller kjenner angst så er ikke løsningen å prøve å skru av, men kjenne at OK, sånn er det. Det er ikke farlig å være redd. Det er ikke lenger noen der ute jeg trenger å være god nok for. Jeg har fått fred med meg selv og det er verdt mer enn noe, sier Hovda.
Les flere saker om vanskelige oppgjør:
• Lager podcast om oppvekst i karismatiske menigheter
---
Kristine Hovda
- Født 1984, kommer fra Jæren og bor i Oslo.
- Hun er låtskriver, journalist og artist.
- Nå skriver hun sammen med Beate Nossum en bok om tenåringer og klimautfordringer.
- I mai kom boka Jeg lever ikke lenger selv (Flamme forlag)
- Aktuell med albumet Why Believe som er tilgjengelig fra 27. oktober på www.kristinehovda.no og på streamingtjenestene fra 10. november
---
