Lager podkast: - Vi retter oss mot folk som har kommet til en troskrise

I første episode av podkasten Reisen, spør tidligere pastor Thomas Erlandsen sin samtalepartner Dan-Thomas Tveita om han tror på Gud. «Jeg vet ikke,» svarer han. Når Erlandsen får det samme spørsmålet tilbake, svarer han nei. «Men du jobber jo i kirken!» kommenterer Tveita.

De har begge bakgrunn i karismatiske menigheter. I ettertid ser de trekk ved disse miljøene som var usunne, som kan handle om alt fra lederstil til forkynnelse. I oktober i fjor startet de podkasten Reisen. Tilknyttet denne, finnes en gruppe på Facebook, som i dag har 169 medlemmer. De to er ikke alene om å ha noe på hjertet, og de tilhører en generasjon som har nye medier til å uttrykke det.

Nostalgi

Trosutøvelse har alltid et kulturelt uttrykk, en estetikk og en form. På 70-tallet tok Jesusvekkelsen på seg hippieklærne, og på 90-tallet nådde Jesus Revolution mange med technomusikk og lysshow.

Men også bearbeidelsene av erfaringene disse bevegelsene innebar, har fått kulturelle uttrykk. Forfatter, musiker og journalist Kristine Hovda har tidligere snakket med Vårt Land om opplevelsene som ligger til grunn for boka Jeg lever ikke lenger selv. Hovda er også gjest i flere episoder av Reisen.

Vi sitter utenfor Menighetsfakultetet i Oslo, et sted som har vært en viktig del av trosreisen til begge podkastvertene. De forteller om en meldingstråd på Facebook som har vært aktiv i seks-sju år. Der diskuterte de teologiske spørsmål. Senhøstes i fjor tok samtalen spranget ut i offentligheten og ble en podkast.

– Når vi snakker om barndommen har vi alltid overlappende erfaringer, sier Erlandsen.

– Er det et element av nostalgi i dette også?

– Det er det veldig. Det er jo et personlig prosjekt der vi snakker om livene våre, sier Tveita.

– Når jeg møter folk i segmentet vi snakker til, så merker jeg at jeg – i motsetning til mange – ikke har sår. Det gjør at jeg kan reflektere ganske velvillig i møte med mye av den kulturen som var. Jeg har noen kjernetemaer jeg kan bli veldig engasjert av, men ikke med utgangspunkt i egne sår, sier Erlandsen.

LES MER: I fremmedordet «introvert» fant Hans Eskil Vigdel en nøkkel til seg selv

I bevegelse

– Hvorfor har dere valgt å gjøre den personlige reisen offentlig?

– Vi retter oss mot folk som har vokst opp i en foreningskristendom og frikirkekristendom, med tette bånd innad i menigheten, som har kommet til en troskrise og ikke vet veien videre, sier Erlandsen og fortsetter:

– Vi prøver å si at det ikke er noen krise. Du trenger ikke egentlig å lande. Du kan tillate deg å være i bevegelse. Og hvis du ikke kan tro, så går det bra, det også.

– Det var viktig for oss å kunne si akkurat det, innenfra, som troende, legger Tveita til.

Ikke brudd

Illustratør og kunstner Tom André Håland, bedre kjent som Bon Tomme, har laget logoen til podkasten. Den viser et tre med dype røtter nedover, og greiner som strekker seg oppover. Håland er Thomas Erlandsens fetter, og de to har mange av de samme erfaringene. Håland vokste opp i en pinse-karismatisk menighet, og var i sju år med i Jesus Revolution. Men for Håland har det ikke vært nødvendig med noe synlig brudd.

– Jeg tar med meg masse vakkert fra den tiden! Selvfølgelig er det mye jeg er kritisk til, men jeg er også dypt takknemmelig for å ha vokst opp med den formen for kristendom. Jeg føler meg enda som pinsevenn, men vil si at jeg også er påskevenn og julevenn. Jeg er ortodoks-, katolikk- og luthervenn. Og jeg er fillern meg buddhistvenn også. Og hinduvenn! Kan vi ikke alle bare være venner?

Barn av sin tid

– Er det noe nytt med hvordan erfaringene fra miljøet du kommer fra behandles offentlig?

- På en måte er det tidløst. Men vi er barn av vår tid og utrykker oss i de mediene som finnes i vår tid. Det gjør at det får en annen virkning og en annen tydelighet. Publiseringsdemokratiseringen gjør at alle kan produsere og fortelle. Erfaringene fra pinse-karismatiske miljøer på 90- og tidlig 2000-tallet får et mer offentlig uttrykk i vår generasjon. Det er nødvendig, naturlig og godt, men det er utfordringer med det òg.

Et sjekkpunkt Håland tenker er vesentlig når man tar et kritisk oppgjør med bakgrunnen sin, er Jesu ord om å ta ut bjelken av sitt eget øye, før man ser flisen i sin brors.

– Ja, det er viktig å kritisere og sette lys på det som ikke var bra eller som var usunt, men la oss alltids først starte med oss selv, og rette fingeren innover, og se vårt eget ansvar i de valg vi gjorde og det vi var med på. Vi er alle på en reise! Og vi kan lære noe på alle stadier av reisen.

LES MER: Tjue år etter den kristne avholdenhetskampanjen «Verd å vente på» er det på tide å gjøre opp status. Var det verdt det?

Ingen ironi

Når Thomas Erlandsen tenker på hvordan troen ble billedliggjort i oppveksten, opplever han at det var et kulturelt uttrykk preget av klisjeer og slagord. Et eksempel var hvordan teksten «Turn or burn» var trykket opp på T-skjorter. Et annet var den amerikanske artisten Carman, som hadde lange musikkvideoer der tegneserieaktige hekser og demoner ble overvunnet av den rettroende.

– Fantes det humor og selvironi i det?

– Det fantes humor, men ikke selvironi. Vi lo av dem som skulle til helvete, sier Erlandsen.

– Flere av uttrykkene som kommer fra deres generasjon som har hatt lignende erfaringer, er ganske analyserende og saklige. Hvorfor har det tatt den formen?

– Vi kan bare snakke for oss selv, men vi har jo vært sinte. Det er ingen vits i å snakke ut fra sinne, men samtidig ønsker vi nok å peke på at det har blitt gjort feil. Så det er et element av protest i det, selv om vi snakker til våre egne, folk med lignende erfaringer som oss.