Troen lever videre, også i samtidskunsten

Forholdet mellom kunst og religion er lite tematisert i kunsten de ­siste ­hundre årene. Det er et ­interessant faktum som er 
mange ­studier verdt, særlig fordi det var de religiøse institusjonene som bestilte kunst og holdt liv i kunstnerne i hundrevis av år, før det på 1700-tallet oppstod et marked for kunstverk med ­offentlige museer, gallerier, kritikere og kunsthandlere. Da ­kunne kunsten, alliert med den gryende kapitalismen, gå sin egen vei uten støtte fra kirke og moské. Etter drøyt hundre år med «kunst for kunstens skyld» er det åpenbart – som denne ­utstillingen viser – at troen l­ever videre i kunsten, likevel.

Det mest interessante her er likevel ikke verk som vil ­bestemme hva betrakteren skal tro på, slik tilfellet ofte har vært i kirke­sammenheng, men verk som skaper rom for å tenke over hva det å tro egentlig er for noe.

Mange korsfestelser

Kristian Øverland Dahls skulptur ­Remake (2007) gjenskaper ­Kristus på korset med hullete bukser, flanell­skjorte og rufsete rockehår, og flytter dermed lidelses­historiens sentrale bilde fra fjern fortid til vår egen virkelighet. Uten den historiske patinaen blir spørsmålet om noen kan dø for våre synder påtrengende, for kunne en rockefyr som dette virkelig passere som frelser om han hevdet han var det? Spørsmålet berører selve kjernen i det kristne budskapet, for om han – som jeg antar – ville blitt betraktet som mentalt syk og satt på lukket avdeling i stedet, rokker faktisk det ved kristendommens fundament. Det holder ikke å ha frelseren på avstand, fanget i fortidens (og Bibelens) historier, om vi ikke kan forestille oss at det samme kunne ha skjedd i dag.

Nicola Verlato sår ikke tvil, men går rett inn i de kroppslige aspektene ved troen med poetisk sinnelag. Et av maleriene hans viser en torso – en manns brystkasse og skuldre – som antagelig tilhører Kristus. Det er en flenge i kroppen: Kristus ble som kjent stukket i siden av en romersk soldat (Longinus, het han visst) da han hang på korset. Men i Verlatos versjon har riften i kroppen faktisk gravd seg gjennom steinen han har malt på så ­veggen bak avdekkes: Bilde og bakgrunn sammenfaller. Dette er i sannhet et metafysisk stikk: troen på at dette mennesket er noe mer enn menneske gjør at det trenger gjennom både steinens hardhet og enorme avstander i tid. Uansett om man er troende eller ikke, er bildet rørende, for det sier at en idé både kan overleve – og bli en del av hvordan ­materielle ting ødelegges og slites 
ned.

Individets synsvinkel

Andre verk legger vekt på individets synsvinkel, som syriske Diana Al-Hadids fantastiske Spun of the Limits of My Lonely Waltz (2006): en modell av katedral snudd på hodet midt i rommet. Kirke­bygget er en ruin, sam­tidig som spirene ser ut som delvis nedbrente lys. Verket er både komplekst og emosjonelt ladet, fordi det transformerer r­eligionens grandiose arkitektur ved å vri på en grunn­situasjon ­enhver ­troende ­kjenner: Stille bønn ­eller meditasjon foran et tent lys. ­Verket uttrykker både ­bønnens intime forløp – gjennom stearindråpene som er samlet langs siden av spirene – og en større tid, manifestert gjennom byggets slitasje. ­Troens innadvendte refleksjonsrom ­kommer slik i tett ­forbindelse med hvordan motstridende ­krefter i ­århundrer har revet og slitt i religionens identitet.

Stor bredde

Fotografen Christian Houge kaster seg ut i scenarier hvor utstoppede dyr fortæres storslått i flammene. At noe må ofres for å blid­gjøre gudene, som står så sentralt i mange religioner, knyttes her til menneskenes overmot: I vårt ønske om å eie og utnytte natur og dyrerike, ødelegger vi virkeligheten bit for bit. Slik forbindes kolonialisme og kapitalisme med eldgamle religiøse impulser: forbindelsen mellom å skape og å ødelegge eksponeres som både sublimt og grusomt.

Marie Buskovs abstrakte akvareller kan minne om arkitektoniske buer og linjer i religiøs arkitektur, men linjene ­berører også troens indre: Hvordan ­hengi seg til noe man ikke kan se? ­Dette er meditasjonsbilder som fokuserer betrakterens hode gjennom sine forenklede former.

Kristen overvekt

Metafysica setter virkelig i gang tankene, for «metafysikk» er jo læren om det som er hinsides det fysiske, men som likevel er bestemmende for hvordan vi oppfatter virkelig­heten. I metafysikken har religion og guder en naturlig plass, men også mye annet som er usynlig for oss. Kunst, for eksempel, er en idé som kommer fysisk til uttrykk gjennom et verk, men aldri kan betraktes i seg selv. Når det gjelder akkurat disse tros­formene – troen på kunst, troen på kjærlighet (som heller ikke kan betraktes som sådan) – er det dessverre ikke så mye å ­hente i utstillingen. Den kunne med fordel koblet det religiøse mot andre former for hengivenhet til ting vi ikke kan se.

Jeg savner også verk som er fra andre deler av verden enn den kristne. Natee Utabit Your Past is My Future (2019) tar riktignok opp hvordan vestlig tanke­gods påvirker buddhismens forestillingsverden på humørfylt og fargerikt vis, men forblir fanget av nettopp den vestlige kulturkrets i sin problematisering av kolonialisme. Hvorfor er det ikke flere verk som fordyper seg i den rike kunsten som påvirkes mer direkte av buddhismen, som det er mye av i Sørøst-Asia? Det mangler også verk som tar opp islam og jødedom her, noe som ikke burde vært så vanskelig og fremskaffe – og kunne gitt utstillingen flere brytninger.

Men uansett: Haugar setter en ny standard med denne utstillingen som, får vi håpe, kan lede til en større interesse og aksept for det enorme feltet som forbinder samtidskunsten og troens verden.

Kjetil Røed

kultur@vl.no