Kirkeasylanter stiller ut

Farangis Namazi og Sefideh Sami (mor og datter) kom til Norge i 2014 og har vært i asylmottak i Nesna og Melbu, før de kom til Setermoen på grunn av morens økende behov for helsehjelp. 2. februar i fjor gikk de i kirkeasyl i Øvre Bardu kapell.

– Nå vil vi fortelle vår historie gjennom denne utstillingen. Når regimet i Iran feirer 40 år, vil vi rette oppmerksomheten mot det undertrykkende regimet og forholdene det iranske folket lever under, sier de to flyktningene som kom til Norge på grunn av religiøs forfølgelse.

Regimefiendtlig

– I Iran levde vi i konstant frykt. Du blir hele tiden kontrollert, og så fort tre-fire mennesker er samlet, mistenkes man for å planlegge noe myndighetene antar er regimefiendtlig. Alt du foretar deg blir mistenkeliggjort og stemplet som ødeleggende aktivitet mot myndighetene, forteller Sefideh Sami.

LES MER: Mangler retningslinjer for kirkeasyl

Avslag

Den første asylsøknaden ble avslått etter bare ti dager.

– Vi ble ikke trodd, og med et så raskt svar er vi veldig usikre på om vi ble tatt på alvor, sier hun.

Nå sitter de to kvinnene i kapellet, og tør ikke å bevege seg ut.

– Det er som et fengsel, selv om det er mange flotte mennesker som stiller opp og bidrar slik at vi greier oss. Vi har ikke så mange alternativer, for oss er dette et siste tilfluktssted. Men vi sover dårlig og lever med en konstant redsel for å bli hentet og sendt ut av landet, forteller hun.

LES MER: En iransk krigsfotografs beretning

Håpløs situasjon

De har søkt UNE om utsatt iverksetting av utreisen, mens saken deres behandles. I brev av 28. januar i år avslås anmodningen om utsettelse. UNE mener at «det ikke vil vanskeliggjøre behandlingen av saken i vesentlig grad at klagerne må reise fra Norge».

– Har dere håp om at situasjonen skal løse seg?

– Nei, nå har jeg egentlig gitt opp håpet – når jeg tenker på fremtiden ser jeg bare en stor mur som reiser seg foran oss. Men jeg må holde ut for å ta vare på min mor, som nå har begynnende demens og flere andre helseplager, sier Sefideh Sami.

For å få dagene til å gå har de to iranske kvinnene jobbet frem en utstilling med flere installasjoner – som forteller om situasjonen i hjemlandet de forlot.

– Iran får nå mye oppmerksomhet rundt 40-årsmarkeringen for revolusjonen i 1979. Gjennom utstillingen vil vi fortelle om forholdene det iranske folk lever under, med en rekke menneskerettighetsbrudd – og med særlig vekt på den systematiske undertrykkelsen av kvinner. De ytringene vi kommer med nå, blir sett på som en kriminell handling i Iran, men vi vil likevel rope et varsku om hva som foregår i landet. Og vi vil også bidra med noe positivt tilbake til alle menneskene som stiller opp for oss her i Bardu, sier Sefideh Sami.

Pågangsmot

Pensjonert prest Per H. Andersen er kontaktperson for støttegruppen til de to kirkeasylantene, som nå består av 15–20 personer.

– De kom selv med ideen om å fortelle sin historie gjennom kunstinstallasjoner. Jeg er imponert over pågangsmotet de viser fra sitt «fengsel». I en uhyre vanskelig situasjon utviser de en positiv aktivisme, for å opplyse folk om grunnen til at de måtte flykte, og med tanke på å kjempe for andre i tilsvarende situasjon. Sefideh Sami er også politisk aktiv gjennom en kvinneorganisasjon bestående av eksiliranere, forteller han.

Frykt

– Da jeg først møtte dem i Øvre Bardu kapell var de veldig redde. Frykten er der fortsatt, men de viser også stort mot – og velger nå å stå frem offentlig. De har rett og slett tilført bygda noe positivt. De er gjestfrie og opptatt av andres ve og vel, det er imponerende med tanke på utryggheten de selv kjenner på som en konstant belastning, sier Andersen som håper at situasjonen kan endre seg til at de får varig opphold i Norge.