Rufsete pop med bibelske referanser

– Det er naturlig for meg å bruke det bibelske språket, fordi det både får meg til å reflektere over og ta et oppgjør med det jeg har opplevd negativt, sier Sunniva Lundh.

Hun er aktuell med debutalbumet Contradictions.

Som datter av Kari Saastad og Gregers Lundh, musikalske spydspisser i Guds Fred-bevegelsen på 1970-tallet, har musikken alltid vært en naturlig del av livet til Sunniva Lundh.

Mange inntrykk

Etter at foreldrene skilte lag da hun var fire år, ble moren stadig mer interessert i klassisk musikk. Sammen med datteren sang hun musikaler og operaer, som regel med tonefølge av pianoet i stua. I farens hjem var det fremdeles viser og folkrock fra Guds Fred-tiden som ble spilt. Morens nye mann var derimot opptatt av blues og jazz. Én gang husker Sunniva han sa at hun sang som jazzsangeren Billie Holiday.

– Med så mange inntrykk, visste jeg lenge ikke hva slags musikk som passet meg best. I tenårene, på slutten av 1990-tallet, ville jeg hverken høres ut som Billie Holiday eller operasanger, og i hvert fall ikke en Guds Fred-sanger. Jeg ville heller høres ut som en typisk pop-artist, sier Lundh.

Med albumet Contradictions ønsker hun å finne et uttrykk som er «passe rufsete».

– Først ble det litt for mye country-preg. Vi dreide mer mot pop, eller det gitaristen vår kalte tepperock. Passe rufsete musikk, slik jeg ofte selv kan føle meg.

LES MER: Kjære, jeg har gått på en pop-smell igjen

Arv i bagasjen

På sangen «My Own Woman», argumenterer hun for kvinners rettigheter og selvbestemt abort. «Shoes On Holy Ground» handler om ikke å passe inn og føle skam.

– Selv om jeg ikke regner meg som kristen i dag, så har jeg med meg en kristen arv i bagasjen. En tung og svær bagasje, vil jeg si: Synd, tilgivelse, frelse og evig liv. Begreper som jeg fremdeles bruker mye krefter på å finne ut av, også gjennom sangene mine.

I bagasjen fra foreldrene fins også en prinsipiell fasthet, og en tydelighet om hva som er rett og galt.

– Dette sitter fremdeles hardt i meg, og da er det vel ikke så rart at jeg fremdeles synger om det? sier 36-åringen.

– Hvordan har din personlige trosutvikling vært?

– Det har vært krevende. For meg er det en vedvarende prosess, hvor jeg prøver å få verdensbildet mitt til å stemme. Det som en gang var en trygg barnetro, ble en periode også en utrygghet. Pappa sa det ikke, men jeg hørte av andre, og på søndagsskolen, at det ikke bare var en god gud, men også en farlig djevel. I mitt hode vokste djevelen til en skummel fyr som lusket rundt og konstant var en trussel. Det var deilig å kunne skru av den bryteren.

LES MER: Hilma Nikolaisens egenart

Nye referanser

16 år gammel satte Sunniva Lundh seg for første gang ned med gitaren for å skrive låter. Hun ville finne sin egen identitet.

Med Sunnivas litt hese stemme, skjønte etter hvert moren at hun trengte musikalske referanser som hun kunne identifisere seg med.

– Mamma begynte å spille Marianne Antonsen og Grethe Svensen for meg, for å vise at det ikke bare var de typiske pop-stemmene som gjaldt. Som 14-åring hadde jeg også begynt å høre på Bob Marley, mitt første selvstendige musikalske valg.

LES MER: Ida Jenshus: – Musikken viser hvem jeg er

Brobygger

Albumtittelen Contradictions ga egentlig seg selv. Hennes egen utvikling og ståsted som voksen, var jo blitt formet av nettopp motsetningsfylte miljøer og holdninger.

– Selv om jeg har hatt mine konfrontasjoner med mamma og pappa, har jeg lært at vi kan være grunnleggende uenige, men likevel glade i hverandre.

Sunniva har satt pris på foreldrenes tydelighet. De bastante svarene og løsningene som finnes i mange miljøer har hun mindre sans for. Derfor skrev hun «I Try».

– Jeg tenker at «et godt menneske», hva er nå det? I hvert fall ikke en som alltid har et skråsikkert svar på hånden. Jeg synes alle som prøver å finne ut av ting, skal ha for forsøket. Mye her i verden er ikke innlysende, og mennesker er forskjellige og har ulike forutsetninger.

– Hva tror du på i dag?

– Jeg tror på det å gjøre sitt beste. Være et så godt menneske som mulig. Derfor tror jeg fremdeles på noe som er større enn meg selv, men jeg kaller det ikke for gud.