Mjusic i bevegelse

34-åringen fra Moi er den yngste av musikerne i familien ­Nikolaisen. Både sammen og hver for seg har de gjort seg bemerket i norsk rock gjennom hele 2000-tallet. Hilma har deltatt i band som Umbrella, Loch Ness Mouse og Serena-Maneesh. ­Etter noen år som bassist for Anne Grete Preus, ga hun i 2016 ut sitt eget første album, Puzzler, som ble nominert til Spellemann­prisen i klassen for indierock. Nå er nytt album, Mjusic, klart.

– Var det vanskelig å følge opp ei plate som ble så godt mottatt som Puzzler?

– Nei, det har vært lettere å lage denne plata. Det har gått raskere, jeg har lekt meg mer – og jeg har favnet mange ulike musikalske retninger. Tekstene har, som alltid, vært veldig viktig.

Å ha det bra

Hun innrømmer at hun foran det første solo­albumet, kjente litt på at hun måtte bevise hva hun dugde til på egenhånd. Hun kunne jo ikke ødelegge Nikolaisen-familiens gode navn og rykte i norsk rock!

– Det største presset la jeg nok på meg selv. Derfor tok det tid, og jeg måtte gå mange runder med meg selv før jeg fikk frimodigheten til å stå helt på egne ben med egen musikk. Da responsen ble bra, fikk jeg den tryggheten jeg trengte. Derfor var utgangspunktet et helt annet foran dette albumet.

– Mange låtskrivere sier at det er lettere å uttrykke ting som er problematisk og vanskelig, enn det som er gledelig og lett, rent musikalsk?

– Det kan godt være. På denne­ plata har jeg likevel tatt tak i det positive, og lagt vekk det jeg opplever negativt. Det betyr ikke at jeg skygger unna livets utford­ringer, for de trenger verken å være farlige eller negative, gjerne­ det motsatte.

Usunt med ambisjoner

Hilma­ hører mye musikk. Riktignok ikke så mye ny musikk som hun kunne ønsket. Nylig var hun inne og sjekket hvordan de gamle, kristne rockeartistene fra oppveksten hørtes ut 20 år senere. Hun fant ut at noe fremdeles var bra, mens andre ting hadde tapt seg. Larry Normans musikk, som særlig broren Emil hadde et nært forhold, holdt seg fremdeles. Visesangeren Göran Fristorp hadde hun ikke likt som yngre, men nå falt hun for en av visene hans.

– Hvordan blir din egen ­musikk til?

– Først og fremst ut i fra en bestemt stemning, men også ­erfaringer og refleksjoner. ­Musikken min handler om selve ­livet. Etter å ha skrevet en låt, må jeg uansett sitte igjen med følelsen av at dette kunne ingen andre enn jeg ha laget. Derfor tror jeg det kan være usunt å ha kommersielle ambisjoner. Det kan lett komme i veien for de kvalitetene i musikken som man egentlig streber etter.

LES ANMELDELSE: En av årets sterkeste norske utgivelser 

Åndelig dimensjon

Tittelen på åpningslåten, «Missionary», er ikke tilfeldig valgt.

– Ordet misjonær hadde en veldig symboltung kraft i oppveksten min på Moi. Misjonær var noe bastant, dedikert, hengivent.

I bildecollagen inni coveret peker Hilma på et bilde av den kristne kosakksangeren Viktor Klimenko. Han hørte familien Nikolaisen mye på. Ifølge Hilma hørte de omtrent bare på kristen musikk. På Mjusic sier hun «Light Shines» er en lovsang, i hvert fall nesten.

– Det er vel like mye en verdslig lovsang, likefullt en lovsang.

Selv om det er ting fra oppveksten hun stiller spørsmål ved i dag, går det likevel opp i pluss: Hilma sier troen var med å knytte familien sammen.

Berikende tro

– At gudstroen var viktig, det tvilte vi aldri på. Den var noe absolutt, noe vi hadde sammen. Min kristne oppvekst har, når alt kommer til alt, beriket meg. Derfor har jeg fremdeles et godt forhold til mine foreldre, slik jeg opplever at de også har til meg.

Da hun var hjemme på Moi i forrige uke, ville moren og faren vente med å spille den nye plata hennes til de kunne konsentrere seg fullt og helt om den. Barna deres lagde ikke bakgrunns­musikk.

– De har veldig tiltro til barna sine, og den musikken vi skaper.

– Hvordan er det med troen din i dag?

– Den er der, men den er mer fragmentert enn før. Det har vært en prosess, jeg vil kalle det en fredelig omplassering. Likevel er gudstroen fremdeles i bevegelse.

LES MER: Klar for egne pop-kilder

Grunntone

Albumet Mjusic er oppkalt etter det første bandet hun var med i, sammen med sin fire år eldre bror, Ivar. Han ble senere vokalist i Silver. Og etter det Happy Dagger, hvor Hilma noen ganger har vikariert. I fjor ble Ivar ny vokalist i Kvelertak.

– Ivar og jeg har alltid holdt sammen. Da vi startet punkbandet Mjusic, var jeg midt i ten­årene. Hvor mange brødre ville startet band med ei fire år ­yngre lillesøster på 15?

Søstrene Elvira og Anna, og brødrene Emil og Ivar, bidrar alle på Hilmas nye plate.

– Det er ikke slik at vi søsk­n­ene på død og liv må hjelpe hverandre. Bare hvis det passer. Det kan gå et år uten at jeg ser så mye til Emil, men spør jeg om han kan bidra musikalsk, så stiller han. Vi har et samhold, en grunntone, som gjør oss trygge på hverandre.