– Musikken viser hvem jeg er

– Hvordan oppstod den nye låten

– Låten er nok reaksjon på at jeg brukte flere år på å utforske det rolige og intime i musikken og meg selv. Nå var det tid for mer energi, og en mer utadvendt retning.

– En skikkelig glad-låt, altså?

– Det blir vel å dra det litt langt. Selv om det i bunn og grunn er en kjærlighetserklæring, så er det i en litt alvorlig kontekst; om å føle så sterkt, at man ønsker å slutte å ha det sånn. Det handler om frigjøring og løsrivelse fra et forhold man ikke vet om er liv laga. Samtidig ligger det også et håp der; om å kunne fortsette å ha et vennskap i bunnen.

LES MER: – Jeg sier: Syng! Syng! Syng!

– Er låten selvbiografisk?

– Den er som alle de andre låtene mine et resultat av ting jeg har opplevd, og ting som skjer rundt meg. Akkurat som musikken, gjenspeiler også tekstene jeg skriver ulike sider av meg som menneske, og hvordan jeg til enhver tid har det. Samtidig tar jeg meg jo noen kunstneriske tekst-friheter.

– Hva er grunnen til at du har gått fra nokså innadvendt til utadvendt musikk på bare et år?

– Det siste året har jeg og bandet mitt vært på turné i Norge, hvor vi har spilt omlag 60 konserter og møtt tusenvis av folk. Det har gitt meg et helt annet, og mer dynamisk, utgangspunkt som låtskriver, enn da jeg bodde på en låve i Nashville for å pleie egne, såre følelser etter et brudd. For det meste satt jeg alene med gitaren. Konsertene jeg holdt var intimkonserter. Tilbake i Trondheim med bandvennene, ble det mer energi både i meg og de nye låtene.

LES MER: Vennskap og varige låter

– Det kan virke som ryktet om at du er country-artist er overdrevet, kanskje til og med helt feil?

– Jeg fikk jo Spellemannprisen i countryklassen for albumet Someone To Love, selv om jeg synes det mer er et americana og poprock-album. Hva som er country diskuteres. På mine to første album, fra 2008 og 2010, var jeg nok mer utpreget country og americana, men etter det har jeg beveget meg nokså langt bort fra et typisk countryuttrykk. Det er ikke noe rart: Jeg liker både Jason Isbell, Emmylou Harris, Whitney Houston og Michael Jackson. Ofte hører jeg også på jazz og klassisk musikk uten tekster.

LES MER: Eva Weel Skram nådde bunnen

– Er allsidig musikksmak nødvendig for å fornye seg som låtskriver og artist?

– For meg er det dét. Jeg har ulike rom og stemninger i meg, derfor faller det naturlig at musikken min også har det. Emmylou Harris, som alltid har vært en viktig referanse for meg, fornyet seg selv, men også countrymusikken, vil nok noen hevde, da hun ga ut albumet Wrecking Ball, hvor produsenten Daniel Lanois pushet henne i en ny retning. Slik han også har pushet, og fornyet, Willie Nelson, Neil Young og flere andre.

– Hva slags musikk foretrekker du å lytte til når du ikke har det så bra?

– Joni Mitchell. Én ting er at jeg alltid har hatt stor sans og tillit til henne, helt fra hun var ung låtskriver i Laurel Canyon. En annen ting er at hun får satt ord på ting som angår oss mennesker, slik at det berører og trøster i hvert fall meg. Derfor hører jeg på «Both Sides Now», som forteller meg at vi mennesker vet veldig lite om livet, og at det er lite vi kan kontrollere her i verden.

– Hvor viktig er musikk for deg.

– Like viktig som religion er for mange, vil jeg tro: Musikk gir meg tilhørighet, men også følelsen av å være en del av noe større. Musikken er der, uansett. Derfor vokter jeg den!

– Hvordan vokter du den?

– Blant annet ved å trene regelmessig, så jeg får ut gruff og bekymringer, og i stedet får overskudd til å ta imot og jobbet ut ideer til ny musikk.