Preken i Kampen kirke, 17. juni

Vi må lære medfølelse.

Vi må finne broen til mennesker som står i en helt annen sammenheng enn oss.

Det som lever omkring oss, må bli en del av oss selv.

Vi bærer i oss et bilde av himmelrommet.

Det vi kaller rommets grenser er bare grensen for vår egen sansning.

Vi må se lengre enn til sanseverdenen. Da vil vi erkjenne uendeligheten.

Det voksne mennesket drives av en inderlig lengsel mot å møte sin egen skjebne.

Går vi den åndelige erkjennelsesvei kan vi finne noe av det som vi er i slekt med, det evige i verden.

Bak den synlige verden finnes en usynlig.

I menneskets indre organisasjon har vi et ­bilde av hele kosmos.

I søvnen er vi alltid hensatt til den oversanselige verden som vi stammer fra.

Når vi våkner, hver eneste dag blir vårt sjeleliv født på ny, styrket og forfrisket av søvnen.

Som dråpen forholder seg til havet, slik for­holder jeget seg til det guddommelige.

I sjelen utbreder jeget sitt lys. Mennesket ­bærer solens vesen i seg.

Hvert blikk ut i naturen vekker en sum av spørsmål.

Mennesket står inne i naturen med sitt eget helt individuelle moralske vesen.

Individet er henvist til seg selv, det må selv gi sine handlinger et innhold.

Vi forlanger mer enn verden uten videre gir.

Å leve i kjærlighet til sine handlinger er det frie menneskets grunnsetning.

Det åndelige er menneskets evige næring.

Våre sjeler er dypt innvevet i hemmelighetsfulle sammenhenger.

Menneskeslekten er gudenes andre øye.

I hvert menneske lever, slumrende, gjemt i det aller innerste, ukjent for den vanlige bevisst­heten, et høyere menneske.

Hele verden utenfor mennesket er en gåte, og mennesket er selve løsningen.

Vil du lære deg selv å kjenne, se deg om overalt i verden.

Vil du lære verden å kjenne, se inn i ditt eget dyp.

Alt er ånd og hvis vi trenger dypt nok inn i ­tingene åpenbarer alt seg som ånd.

Hvordan oppnår mennesket den erkjennelse som er nødvendig for livet?

Hvordan lever menneskets sjelelige del i ­menneskets legeme?

Vi bærer et indre menneske i oss, et vesen som tydelig fremstår som noe forskjellig fra vårt vanlige ytre menneske.

Vi må si, det lever noe i meg som er større enn det jeg hittil har utnyttet av meg selv.

All materie på jorden er kondensert lys.

I den grad mennesket er et materielt vesen, er det vevd av lys.

Kjærlighet og lys er på en eller annen måte sammenvevde i alt vi gjør her på jorden.

Jorden er kjærlighetens kosmos.

Ethvert menneskes møte med et annet ­menneske vil være en religiøs handling, et ­sakrament.

Intet menneske skal kunne føle ro til å nyte lykken når andre rundt ham er ulykkelige.

Det er et vidunderlig mysterium i menneske­livet at vi er i stand til å føle medlidenhet, kjærlighet.

Det hjelper oss til å komme løs fra oss selv og leve oss inn i de andre.

Hvis vi begynner å øve våkenhet vil vi finne at det i grunnen ikke går en dag i våre liv uten at det skjer et under, jeg kan si, hvis jeg en eller ­annen dag ikke finner et under i mitt liv, da har jeg bare ikke lagt merke til det.

Det vi ser, det sanselige, naturen, byene, er bare en liten del av vår verden, men mange mennesker i dag tror at dette er det hele, inne i oss og over oss i kosmos fins en annen verden, en åndelig, spirituell verden, som vi ikke ser, men som vi kan få kontakt med hvis vi ser ­innover, fjerner oss fra den materielle verden og finner den sjelelige verden.

Tankene våre bærer vi med oss hele tiden, de stopper aldri opp, bare når vi sover, men vi kan ikke se tankene eller viljen inne i oss til å leve, til å finne vår vei i verden.

Vår oppgave, den finner vi ved å se innover, uten blikket, uten øynene. Der finnes det viktigste, den åndelige verden.

Der kjærlighet og visdom bor, trives verken frykt eller uvitenhet.

Der tålmod og ydmykhet vernes, fordrives vrede og forvirring.

Der fattigdom er valgt med glede, vokser ­verken begjær eller grådighet.

Der det gis rom for hvile og meditasjon, finnes ingen bekymring eller uro.

Ydmyke blir vi når vi våger å se sannheten om den åndelige verden og oss selv, for alt vi har og er, har vi tatt i mot.

De åndelige høyder kan bare bestiges ved å gå gjennom ydmykhetens port.

Ethvert menneske er en umiddelbar representant for hele menneskeheten.

Ethvert menneske har i sitt indre foruten det vi kan kalle hverdagsmennesket, et høyere ­menneske.

Man må vite at ens egen tilværelse er en gave fra hele verdensaltet, man må utvikle en følelse av takknemlighet overfor alt det mennesket mottar.

***

Det er i denne solens stund

din sak den vise kunnskap å erkjenne

fortape seg kan menneskets jeg

og finne seg i verdens-jeget

inn i det indre av menneskevesenet

utgyder sansenes rikdom seg

der finner du verdens ånd

i speilingen av menneskeøyet